Sakens bakgrunn

Den finske reguleringsmyndigheten for energi (energimyndigheten) – som tilsvarer norske RME – hadde ved vedtak endret metoden for fastsettelsen av det vederlaget systemoperatørene kan kreve for strømoverføringstjenester og driften av strømnettet (heretter «metoder»). Endringene kom etter at det finske parlamentet vedtok en ny elektrisitetsmarkedslov, hvor uttalelser i forarbeidene gjorde at energimyndigheten tolket loven slik at de var nødt til å endre metoder. Loven hadde som formål å hindre økte strømpriser og sikre forsyningssikkerhet, og rettet seg ikke konkret mot fastsettelsen av nye metoder.

To finske systemoperatører gikk til ugyldighetssøksmål, hvor de anførte at den finske loven var et brudd på elektrisitetsdirektivets krav til de nasjonale energimyndighetenes uavhengighet fra politisk styring.

Den finske domstolen forela EU-domstolen spørsmål om elektrisitetsdirektivet art. 57 (4) og (5), sett i lys av art. 59, hindrer lovgivning, som ikke direkte griper inn i fastsettelse av metoder, men hvor loven likevel har den konsekvens at Energimyndigheten må endre metodene.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen bemerker at på den ene siden skal medlemsstatene forme sin egen energipolitikk, men på den andre siden ikke vedta politikk som griper inn i reguleringsmyndighetens uavhengighet. Art. 54 (4) og (5) i forordningen skal sikre nasjonale reguleringsmyndigheters uavhengighet fra politisk styring og instrukser. Bestemmelsen er likevel ikke til hinder for at regjeringen utarbeider retningslinjer knyttet til de delene av reguleringsmyndighetens virksomhet som ikke følger av art. 59. Etter art. 59 er en av reguleringsmyndighetens oppgaver å fastsette metoder.

«Uavhengig» er ikke definert i direktivet, men er i domstolens praksis forstått slik at organet skal være beskyttet fra instrukser eller ekstern påvirkning, både fra regjering og lovgiver. Uavhengigheten skal sikre at direktivets formål og målsetninger, som blant annet er lojal implementering og praktisering av EU-regler, oppnås. Domstolen understreker at målene oppnås gjennom faglige tekniske regler som er gitt på EU-nivå, som minimerer det politiske handlerommet.

Det er likevel opp til medlemsstatene å utforme sin strømpolitikk, for eksempel ved å gi regler om det nasjonale strømmarkedet med formål om å senke kostnadene for strømsystemet og forsyningssikkerhet. Slik styring er ikke i seg selv i strid med direktivet, men det er ikke tillatt å gripe inn i det som reguleringsmyndigheten på uavhengig grunnlag skal bestemme. Dette er blant annet fastsetting av metoder, som er det aktuelle i denne saken.

EU-domstolen oppstiller følgende vurderingstema for den foreleggende domstolen: Er reguleringsmyndighetens endring av metoder en følge av en lov som utelukkende retter seg mot et aspekt som ikke er forbundet med de oppgaver reguleringsmyndighetene skal utføre uavhengig?

Under dette vurderingstemaet må det tas stilling til om eventuelle uttalelser i forarbeidene retter seg mot de konkrete metodene som reguleringsmyndigheten skal fastsette uavhengig, og om disse uttalelsene i så fall anses som bindende eller oppfattes som instruksjoner. At reguleringsmyndigheten endrer metodene basert på lovgivning er i seg selv ikke i strid med kravet til uavhengighet.

I den konkrete saken stilte den finske loven krav til vedlikehold av strømnettet for å sikre strømforsyning ved ekstremvær. I forarbeidene var det uttalelser om at disse kravene ikke skulle føre til økte kostnader for strømoverføring. Uttalelsene gjaldt ikke fastsettelse av metoder. Det var energimyndigheten selv som tok initiativ til å utarbeide nye metoder som en følge av uttalelsene i forarbeidene, og det kan derfor synes som at loven ikke griper inn i reguleringsmyndighetens uavhengighet. Den konkrete vurderingen er det opp til den foreleggende domstolen å foreta.

EU-domstolens konklusjon

EU-domstolen konkluderer med at art. 57 (5) a, sett i lys av art. 49, ikke hindrer lovgivning med formål om å hindre økte kostnader for strømoverføring som fører til at den nasjonale reguleringsmyndigheten endrer metoder, så lenge loven ikke retter seg spesifikt mot utarbeidelsen av metoder.

Forordning (EU) 2019/943 [elektrisitetsforordningen 2019] er ikke tatt inn i EØS-avtalen, men er merket som EØS-relevant av EU. Forordningen er en revisjon av forordning av flere lovgivningsakter fra tredje energimarkedspakke fra 2007, blant annet direktiv 2009/72/EF [tredje elektrisitetsdirektiv]. Tredje elektrisitetsdirektiv er tatt inn i EØS-avtalens vedlegg IV (Energi) og er gjennomført i norsk rett. RME ble adskilt fra NVE og utpekt som energireguleringsmyndighet ved gjennomføringen av tredje elektrisitetsdirektiv, jf. forskrift 24. oktober 2019 nr. 1413 (NEM-forskriften) § 2-1.

De aktuelle bestemmelsene i denne saken er videreført i elektrisitetsforordningen 2019 fra tredje elektrisitetsdirektiv, og EU-domstolens tolkning av «uavhengig» bygger på rettspraksis fra tredje elektrisitetsdirektiv. Avgjørelsen vil derfor være relevant for hvilke krav som stilles til RMEs uavhengighet. Avgjørelsen er også av interesse ved tolkningen av tilsvarende uavhengighetskrav på andre områder.

ESE