Sakens bakgrunn

Saken gjelder gyldigheten av et avslag på søknad om oppholdstillatelse i Belgia for en marokkansk kvinnelig statsborger XXX. Hun er mor til en belgisk statsborger, som bor i Belgia sammen med sin nederlandske partner, N.E.K. I juli 2011 reiste hun til Belgia på et visum utstedt i Nederland. Visumet utløp i oktober 2011.

XXX søkte om oppholdskort i Belgia i september 2011, i egenskap av å være slektning i oppstigende linje som forsørges av sin sønn. Dette ble hun nektet, med den begrunnelse at Belgia ikke lenger ga opphold til slektninger i oppstigende linje til personer med belgisk statsborgerskap.

I både 2015 og 2017 søkte XXX på nytt om opphold i Belgia – denne gangen i egenskap av å være familiemedlem til svigerdatteren N.E.K. Belgiske myndigheter ga henne avslag begge ganger. Avslaget på 2015-søknaden ble begrunnet med manglende bevis for at familiereferansemedlemmene rådet over tilstrekkelige midler til å forsørge henne. Den framlagte dokumentasjonen var for gammel, slik at den var uegnet til å verifisere om det forelå et avhengighetsforhold. XXX ble i samme vedtak pålagt å forlate landet.

Avslaget på 2017-søknaden var ganske likt begrunnet. Den økonomiske dokumentasjonen som skulle vise at XXX var ubemidlet stammet fra 2011, og den framlagte dokumentasjonen på at referansehusstanden forsørget XXX økonomisk, stammet fra 2010 og 2011. Dokumentasjon var for gammel til å kunne bevise at de også forsørget henne økonomisk på søknadstidspunktet i 2017. Saken ble anket, hvorpå ankedomstolen i forvaltningssaker var i tvil om hvordan begrepet «forsørges» skal tolkes og anvendes i en situasjon der søkeren allerede har oppholdt seg i medlemslandet der referansepersonen er bosatt i flere år før søknadstidspunktet. Ankedomstolen var herunder i tvil om man ved behandlingen av en ny søknad, skal ta utgangspunkt i situasjonen på søknadstidspunktet eller om det skal tas utgangspunkt i situasjonen før søkeren oppholdt seg i medlemslandet.

Saken ble utsatt, og EU-domstolen ble forelagt fire spørsmål.

EU-domstolens vurdering

Første og tredje spørsmål

EU-domstolen behandler spørsmålene samlet og omformulerer spørsmålet til et spørsmål om hvilket vurderingstidspunkt som skal legges til grunn i vurderingen for opphold etter unionsborgerdirektivet artikkel 2 (2) bokstav d. Skal bestemmelsen tolkes slik at det i vurderingen av om en slektning i oppstigende linje til en unionsborgers partner forsørges av unionsborgeren eller partneren, baserer seg på tidspunktet slektningen befant seg i opprinnelseslandet og forlot landet for å dra til unionsborgeren i verstmedlemsstaten? Eller skal vurderingen ta utgangspunkt i søknadstidspunktet når det har gått flere år mellom slektningens ankomst og søknadstidspunktet?

Ifølge fast praksis må avhengighetsforholdet bestå på tidspunktet hvor søkeren befinner seg i opprinnelseslandet eller sitt tidligere oppholdsland på det tidspunktet søkeren slutter seg til unionsborgeren i vertslandet, se sakene C-1/05 Jia avsnitt 37 og C-423/12 Reyes avsnitt 22 og 30. Den nevnte praksisen knytter seg imidlertid til situasjonen der søknaden ble inngitt få dager eller måneder etter søkeren hadde ankommet vertslandet. I disse sakene var det tilstrekkelig å vurdere vilkåret om forsørgelse slik situasjonen var i opprinnelseslandet ved innlevering av søknaden. Den rettssetningen denne praksisen gir grunnlag for kan imidlertid ikke uten videre overføres til situasjoner hvor det har gått flere år mellom utreisen og inngivelse av oppholdssøknaden.

I denne forbindelse viser domstolen til direktivets artikkel 10 (1), hvor det framgår at retten til opphold for unionsborgerens familiemedlemmer som ikke er borgere i en medlemsstat, fastslås ved utstedelse av et «oppholdskort for en unionsborgers familiemedlem». Videre angir direktivets artikkel 10 (2) en uttømmende liste over de dokumenter som kan godtgjøre at vedkommende er et «familiemedlem» etter direktivet, herunder dokumentasjon for om vilkårene i artikkel 2 (2) d er oppfylt – altså at vedkommende er en slektning i oppstigende linje som forsørges av en unionsborger og/eller dennes partner. Utstedelsen av oppholdskort for en tredjelandsborger er ikke en rettsstiftende handling. Det er en handling som fastslår tredjelandsborgerens rettsstilling etter EU/EØS-rettens regler. Oppholdskortets deklaratoriske karakter innebærer at man tilsikter å fastslå en oppholdsrett som allerede eksisterer, og som er ervervet uavhengig av om myndighetene i medlemsstaten har utstedt kortet.

Medlemsstatene skal etter prosedyren som følger av direktivets artikkel 10, utstede oppholdskort til en tredjelandsborger, etter at de har kontrollert om vedkommende oppfyller vilkårene for rett til opphold etter direktivets artikkel 7 (2). I denne saken betyr det at tredjelandsborgeren gjennom dokumentasjonen skal godtgjøre at vedkommende er en «slektning i oppadstigende linje som forsørges», i henhold til artikkel 2 (2) bokstav d.

I en situasjon hvor tredjelandsborgeren søker om oppholdskort etter disse bestemmelsene etter å ha fysisk sluttet seg til unionsborgeren flere år forut for søknadstidspunktet, skal søkeren fremlegge dokumentasjon som viser at vedkommende ble forsørget både på søknadstidspunktet og at vedkommende ble forsørget i hjemlandet på ankomsttidspunktet. Videre uttaler Domstolen at siden direktivet ikke presiserer hvilke bevismidler som skal brukes til å dokumentere dette, kan søkeren fremlegge ethvert egnet bevis. Det bemerkes at dokumenter som er utstedt av opprinnelseslandets myndigheter som godtgjør at det foreligger et avhengighetsforhold, ikke er et vilkår for utstedelse av oppholdstillatelse. Samtidig kan ikke det at unionsborgeren eller dennes partner forplikter seg til å forsørge familiemedlemmet anses som godtgjøring for at familiemedlemmet befinner seg i et reelt avhengighetsforhold.

I en situasjon som den foreliggende skal tredjelandsborgeren ved inngivelse av søknad om oppholdskort flere år etter at vedkommende ankom vertsstaten, godtgjøre at vedkommende er et «familiemedlem» etter artikkel 2 (2) bokstav c med rett til avledet opphold etter artikkel 7 (2). Søkeren kan blant annet fremlegge dokumenter som viser at det foreligger et avhengighetsforhold på tidspunktet hvor søkeren dro fra opprinnelseslandet og tilsluttet seg søkeren i vertslandet. Disse dokumenter er ikke for gamle.

EU-domstolen konkluderer med at unionsborgerdirektivet artikkel 2 (2) bokstav d skal tolkes slik at det i vurderingen av om en slektning i oppstigende linje til en unionsborgers partner forsørges av unionsborgeren eller dennes partner, skal basere seg på både tidspunktet hvor slektningen befant seg i opprinnelseslandet og forlot landet for å dra til unionsborgeren i verstmedlemsstaten, samt tidspunktet hvor slektningen befant seg i medlemsstaten og innga på søknaden om oppholdskort, når det har gått flere år mellom disse tidspunktetene.

Andre spørsmål

Da XXX ble gitt avslag på søknaden om oppholdskort i 2015, ble hun samtidig pålagt å forlate Belgia. Dette gjorde hun ikke, og hun har siden 14. april 2016 i henhold til belgisk lovgivning hatt ulovlig opphold i landet. Det forelagte spørsmålet er om medlemslandet ved behandlingen av søknaden om nytt oppholdskort skal ta i betraktning at søkeren etter nasjonal lovgivning har oppholdt seg ulovlig på medlemsstatenes område.

EU-domstolen besvarer spørsmålet negativt. Det avgjørende er at tredjelandsborgeren oppfyller vilkårene i direktivets artikkel 7 (2). Bestemmelsen oppstiller ingen vilkår om at tredjelandsborgeren skal ha oppholdsrett i henhold til nasjonal lovgivning. Så lenge vilkåret om at det foreligger et avhengighetsforhold der unionsborgeren eller dennes partner forsørger familiemedlemmet er oppfylt, kan ikke oppholdsrett nektes på grunnlag av at vedkommende oppholdt seg ulovlig etter nasjonal lovgivning.

Fjerde spørsmål ble avvist av EU-domstolen.

Direktiv 2004/38/EF (Unionsborgerdirektivet) er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg V, og er gjennomført ved lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven).

Dommen avklarer hvilket tidspunkt som skal legges til grunn ved vurderingen av om vilkåret «forsørges» i unionsborgerdirektivet artikkel 2 (2) bokstav d er oppfylt. Der det har gått flere år siden tredjelandsborgeren ankom vertslandet for å slutte seg til unionsborgeren, skal vurderingen ta utgangspunkt i både ankomsttidspunktet og søknadstidspunktet. Dommen må også anses for å presisere fast praksis fra EU-domstolen, som hittil bare hadde behandlet tidspunktet for vurderingen i saker der tredjelandsborgeren hadde søkt om oppholdskort kun noen uker eller måneder etter at vedkommende ankom vertslandet. Dommens føringer for vurderingen av om vilkårene for oppholdskort er oppfylt vil stå sentralt ved behandlingen av slike søknader i alle EØS-landene. For Norges del innebærer dette at myndighetene må hensynta dommen ved vurderingen av om vilkårene i utlendingsloven § 114 er oppfylt, og domstolene ved prøvingen av forvaltningens vedtak.

EOE