Sakens bakgrunn

KT arbeidet som kassemedarbeider hos Alcampo. Spansk lovgivning gir rett til å arbeide redusert for å ta seg av barn under 12 år, en rett KT benyttet seg av fra januar 2008. Hennes opprinnelige arbeidstid var 39,5 timer per uke, hvorpå den ble gradvis redusert til 20 timer per uke frem til oktober 2019. I april 2019 havnet KT i en arbeidsulykke som medførte betydelige skader og midlertidig arbeidsudyktighet. Alcampo sa opp KT i juni 2019.

I august 2021 ble det fastslått at KT var varig arbeidsudyktig. Hennes pensjonsgrunnlag ble fastsatt basert på den lønnen hun hadde på tidspunktet for ulykken. KT påklagde avgjørelsen og påsto at beregningsgrunnlaget burde vært basert på det hun ville tjent dersom hun ikke hadde benyttet seg av retten til å arbeide redusert. Herunder mente hun at gjeldende spansk lovgivning utgjorde indirekte forskjellsbehandling basert på kjønn.

Den spanske domstolen var i tvil om den nasjonale lovgivningen var i strid med forbudet om indirekte diskriminering på grunnlag av kjønn. Selv om lovgivningen var formulert nøytralt, er den overveiende andel av dem som benytter seg av ordningen kvinner, 90 %. Blant annet påpekte domstolen at metoden for å utregne pensjon kunne virke ufordelaktig for en stor andel kvinner.

EU-domstolen ble forelagt to spørsmål som domstolen omformulerte til et spørsmål om direktivets artikkel 4 (1) er til hinder for lovgivning som fastsetter at pensjon ved varig arbeidsudyktighet som følge av arbeidsulykke beregnes på grunnlag av den faktiske lønnen på ulykkestidspunktet.

EU-domstolens vurdering

Domstolen bemerker at det hører under medlemsstatenes kompetanse å utforme nasjonale bestemmelser om trygd. Lovgivningskompetansen må likevel utøves innenfor rammene av EU/EØS-retten. Etter direktivets artikkel 4 (1) skal medlemsstatene sørge for at det ikke forekommer «noen form for forskjellsbehandling på grunn av kjønn, verken direkte eller indirekte». Den omtvistede lovgivningen utgjør ikke direkte forskjellsbehandling, idet den er nøytralt utformet ved at den gjelder likt for menn og kvinner. Spørsmålet er om den utgjør indirekte forskjellsbehandling.

Indirekte forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn foreligger når tilsynelatende nøytrale bestemmelser, vilkår eller praksis stiller det ene kjønn i en særlig ufordelaktig stilling, sammenlignet med det andre kjønn. En særlig ufordelaktig stilling foreligger når en nasjonal lovgivning stiller en betydelig større andel personer av det ene kjønn ufordelaktig sammenlignet med det andre kjønn. Dette gjelder med mindre bestemmelsen er objektivt begrunnet i et legitimt formål, er forholdsmessig og nødvendig for å nå målet.

I et tilfelle som det foreliggende, der det er framlagt statistisk dokumentasjon, er den beste metoden å sammenligne andelen mannlige arbeidstakere mot andelen kvinnelige arbeidstakere. Nasjonale domstoler må i denne sammenheng vurdere påliteligheten av den framlagte statistikken, herunder om den bygger på tilfeldige eller kortvarige omstendigheter, samt om forskjellen er betydelig.

Domstolen bemerker at den spanske lovgivningen vil ha negative konsekvenser for alle arbeidstakere, kvinner som menn, som har valgt å benytte seg av muligheten til å arbeide redusert. Videre bemerkes det at den nasjonale utregningsregelen kun har negative konsekvenser for arbeidstakere hvis arbeidsudyktighet skyldes en arbeidsulykke som inntreffer i perioden vedkommende jobber redusert. Det følger av spansk lovgivning at trygdebidragene som ble betalt til en arbeider som arbeidet redusert for å passe barn i de to første årene ble hevet til 100 % av beløpet som tilsvarte fulltidslønnen. Dette betyr at ytelsen ved varig arbeidsuførhet på grunn av en arbeidsulykke som skjedde i denne perioden skulle være den samme som personen ville fått ved fulltidsarbeid. Den omtvistede nasjonale regelen hadde bare negative konsekvenser for arbeidere fra det tredje året av perioden hvor de arbeidet redusert.

Den framlagte statistikken viser som nevnt at 90 % av arbeidstakere som velger å benytte seg av tilbudet om å jobbe redusert er kvinner. Statistikken omhandler imidlertid det totale antall arbeidstakere som mellom 2020 til 2022 benyttet seg av reduksjon av arbeidstid for å passe barn. Statistikken sier ikke noe om kvinnelige arbeidstakere stilles ufordelaktig til utregningsregelen av pensjon ved arbeidsulykker. Den framlagte statistikken er derfor ikke alene tilstrekkelig for å fastslå forskjellsbehandling.

Skulle den foreleggende domstol bli framlagt opplysninger som gjør det mulig å fastslå at lovgivningen stiller kvinner i en særlig ufordelaktig stilling, så må den undersøke om forskjellsbehandlingen likevel er lovlig.

EU-domstolens konklusjon

Direktivets artikkel 4 (1) er ikke hinder for en medlemsstats lovgivning som fastsetter at pensjon ved varig arbeidsudyktighet som følge av en arbeidsulykke, beregnes på grunnlag av lønnen på ulykkestidspunktet. Dette gjelder også der en arbeidstaker har benyttet seg av muligheten til å arbeide redusert, og selv om det er en overvekt av kvinner i denne gruppen.

Direktiv 79/7/EØF (Trygdedirektivet om lik behandling av kvinner og menn) er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XVIII, og gjennomført ved lov 16. juni 2017 nr. 51 om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven).

Utgangspunktet er at det hører inn under de nasjonale domstolers kompetanse å foreta selve bevisvurderingen. Dommen er likevel et eksempel på at EU-domstolen når den kommenterer de framlagte bevisene langt på vei foretar en subsumsjon. Videre avklarer dommen at det forelagte statistiske materialet ikke er presist nok til å kunne slutte at det foreligger en ufordelaktig forskjellsbehandling som er betydelig.

I en liknende sak, C-531/23 brukte EU-domstolen samme test for å fastslå om det forelå indirekte diskriminering, selv om det var et annet direktiv som var rettslig grunnlag for den potensielle diskrimineringen, nemlig direktiv 2003/88/EF (arbeidstidsdirektivet). Saken er omtalt i en tidligere utgave av Eurorett (EUR-2025-2-5).

EOE