Sakens bakgrunn

Klageren jobbet som advokatfullmektig i et advokatfirma i Tyskland, under en prinsipal som var etablert i Tyskland. Prinsipalen var østerriksk, hadde advokatbevilling i Østerrike og jobbet primært med østerriksk rett. Advokatfullmektigen søkte så den østerrikske advokatforeningen om advokatbevilling, men søknaden ble avslått. Avslaget ble begrunnet i at fullmektigperioden ikke var blitt gjennomført under en prinsipal som var etablert i Østerrike. Regelen er begrunnet i hensynet til advokatforeningens mulighet for tilsyn av opplæringen av advokatfullmektiger og god rettspleie.

Advokatfullmektigen klaget på vedtaket, men fikk ikke medhold. Hun tok så vedtaket inn for domstolene i Østerrike, som forela følgende spørsmål til EU-domstolen: er TEUV artikkel 45 til hinder for lovgivning som har som vilkår for advokatbevilling at prinsipalen har sin praksis i landet hvor det søkes advokatbevilling, selv om prinsipalen har advokatbevilling i dette landet?

EU-domstolens vurdering

Reglene for å få advokatbevilling er ikke harmonisert på EU-nivå, og det finnes heller ikke EU-lovgivning som fratar medlemslandene muligheten til å sette betingelsene for å oppnå advokatbevilling. Medlemsstatene står dermed i utgangspunktet fritt til å fastlegge de kunnskaps- og kvalifikasjonskrav som kreves for å få utøve et bestemt yrke i medlemsstaten. Slike krav må likevel være i tråd med de grunnleggende frihetene som er sikret i primærretten, herunder fri bevegelighet for arbeidstakere. Kunnskaps- og kvalifikasjonskrav for å utøve et yrke må ikke utgjøre en hindring på fri bevegelighet som ikke kan rettferdiggjøres, jf. sak C-218/19 Onofrei.

Et vilkår om at deler av fullmektigperioden må utføres under en prinsipal med kontor i Østerrike utgjør en hindring på den frie bevegeligheten av arbeidstakere. Det er fordi vilkåret kan hindre at en advokat utnytter seg av den frie bevegeligheten i yrkesutøvelsen eller gjøre dette mindre attraktivt.

For at hindringen skal kunne rettferdiggjøres må den være begrunnet i et tvingende allment hensyn og være proporsjonal. At hindringen er proporsjonal vil si at den er nødvendig for å oppnå formålet og ikke går lenger enn det som er nødvendig for å oppnå det.

Vilkåret om at prinsipalen må ha kontor i Østerrike er begrunnet med hensynet til å beskytte mottakerne av juridisk bistand og god rettspleie. Dette er hensyn som er blant de som kan anses som tvingende allmenne hensyn. Videre finner domstolen at vilkåret synes å være egnet til å oppnå disse formålene. Det er fordi vilkåret vil bidra til at fullmektigen får den nødvendige kunnskapen om det østerrikske rettssystemet, i tillegg til at det kompetente tilsynsorganet får anledning til å kontrollere hvilke forhold opplæringen foregår under.

EU-domstolen finner imidlertid at kravet synes å gå lenger enn det som er nødvendig for å oppnå formålene. Etter EU-domstolens vurdering er det å ha en prinsipal med østerriksk advokatbevilling, i tillegg til at man må bestå en test som viser at man er tilstrekkelig kvalifisert, tilstrekkelig for å oppnå formålene bak det aktuelle vilkåret. Det vil også være mindre restriktivt på den frie bevegeligheten, fordi prinsipalen da kan være etablert i et annet land. Det er ikke grunnlag for å anta at opplæringen under en prinsipal med kontor i et annet land vil være utilstrekkelig, og det er uansett anledning for tilsynsorganet å utføre kontroll av opplæringen og kvalifikasjonene til advokatfullmektigen. Domstolen viser i den sammenheng til at den østerrikske advokatforeningen ikke har for vane å besøke advokatkontorer i tilsynet med opplæringen av advokatfullmektiger, og at det aktuelle vilkåret derfor ikke synes avgjørende for å kunne gjennomføre tilsyn, uten at det er avgjørende for konklusjonen.

Videre følger det østerrikske vilkåret en logikk som er sammenlignbar med den som er fastsatt i direktiv 98/5/EF (advokatdirektivet) artikkel 10 om krav til yrkesaktivitet i vertsstaten. Til dette uttaler EU-domstolen at medlemsstatene ikke kan begrense anvendelsen av primærrett i situasjoner som ikke er dekket av direktivet.

EU-domstolens konklusjon

Et vilkår om at advokatfullmektigen må være under en prinsipal i hjemlandet for å få advokatbevilling er i strid med TEUV artikkel 45 om fri bevegelighet for arbeidstakere.

TEUV artikkel 45 har sitt EØS-rettslige motstykke i EØS-avtalen artikkel 28, og er gjennomført i norsk rett gjennom lov 27. november 1992 nr. 109 (EØS-loven) § 1. Direktiv 98/5/EF er tatt inn i EØS-avtalen vedlegg VII (Godkjenning av yrkeskvalifikasjoner), og er gjennomført i lov 12. mai 2022 nr. 28 (advokatloven). Avgjørelsen kan tas som et nytt uttrykk for den skepsis EU-domstolen har til nødvendigheten av oppholdskrav som vilkår for rett til autorisasjoner, tillatelser og ytelser.

ESE