Sakens bakgrunn

I januar 2016 havnet to personer i en bilulykke i Italia. Passasjeren AT pådro seg alvorlige skader som følge av ulykken. Sjåføren av bilen, som viste seg å være stjålet, testet positivt for flere rusmidler. Det ble reist straffesak mot både AT og sjåføren for heleri av bilen, der AT til slutt ble frifunnet. I mellomtiden døde sjåføren. I 2022 reiste AT sak mot sjåførens arving og den italienske garantiordningen for skadeserstatning CT, der hun krevde 233 076 euro for lidt tap som følge av ulykken.

CT avviste kravet. For det første ble det anført at italiensk lovgivning bare åpner for å utbetale erstatning til personer som på ulykkestidspunktet ikke visste at kjøretøyet ble brukt ulovlig. Den andre anførselen knyttet seg til at i henhold til praksis fra italienske domstoler har skadelidte bevisbyrden for at vedkommende ikke kjente til at kjøretøyet var stjålet. Frifinnelsen av AT for heleri var irrelevant for vurderingen av erstatningskravet.

AT anførte at det følger av direktivets artikkel 13 at bevisbyrden skal ligge hos garantifondet og at den nasjonale praksisen derfor var strid i med EU/EØS-retten.

Den foreleggende domstolen erkjente at den nasjonale bestemmelsen praktiseres slik at bevisbyrden for manglende kunnskap om at kjøretøyet var stjålet, ligger hos skadelidte.

EU-domstolen ble forelagt spørsmål om motorvognforsikringsdirektivet artikkel 13 (2) skal tolkes slik at organet som omhandlet i artikkel 10 (1) må, for å frigjøre seg fra sin erstatningsplikt, bevise at den skadelidende visste at kjøretøyet var stjålet. For det andre om bestemmelsen er til hinder for en nasjonal rettspraksis som legger bevisbyrden for at skadelidte ikke hadde kjennskap til at kjøretøyet var stjålet, på skadelidte.

EU-domstolens vurdering

Motorvognforsikringsdirektivet artikkel 3 (1) pålegger medlemsstatene, med forbehold om artikkel 5, å treffe passende tiltak for å sikre at erstatningsansvar forårsaket av bruk av kjøretøy som er hjemmehørende i medlemslandet er dekket av forsikring. I denne forbindelse følger det av direktivets artikkel 10 (1) at medlemsstatene «skal opprette eller godkjenne et organ som har til oppgave å betale erstatning, minst opp til den grensen for forsikringsplikten, for tingsskade eller personskade forårsaket av et ukjent kjøretøy eller et kjøretøy uten lovpliktig forsikring som fastsatt i artikkel 3».

Begrensninger i organets plikt til erstatningsutbetaling er fastsatt i direktivets artikkel 13 (2). Medlemsstatene kan bestemme at organet, innenfor de rammer som følger av artikkel 13 (1), skal betale erstatning i stedet for forsikringsgiveren, når kjøretøyet et stjålet eller tilegnet med makt. Domstolen bemerker at det uttrykkelig fremgår av ordlyden at de vilkår og begrensinger som gjelder for forsikringsselskaper også gjelder for organet.

Italia har valgt at organet skal dekke erstatningskravet i tilfeller som dette. Organet er derfor forpliktet til å overholde de vilkårene som fremgår av artikkel 13 (1). Artikkelens bokstav a fastsetter at medlemslandene skal treffe hensiktsmessige tiltak for å sikre at alle lovbestemmelser og forsikringsavtalevilkår skal ansees ugyldig, når de utelukker erstatning fra forsikringsdekningen til skadelidende tredjepersoner, der kjøretøyet er ført av en person som ikke har fått tillatelse til det. Unntak er fastsatt i annet ledd der bestemmelsen eller vilkåret likevel kan gjøres gjeldende overfor personer som frivillig har tatt plass i kjøretøyet som forårsaket skaden, dersom forsikringsgiveren kan bevise at skadelidte kjente til at kjøretøyet var stjålet. Begrunnelsen for unntaket er at den skadelidte selv har satt seg i situasjonen ved å frivillig sette seg i et kjøretøy vel vitende om at det var stjålet.

Bestemmelsen utgjør et unntak til en generell regel og skal derfor tolkes strengt, se sak C-375/20 Liberty Seguros avsnitt 61. Domstolen bemerker at motsatt tolkning kan føre til at medlemsstatene begrenser dekningen av tredjemenns erstatningskrav, noe direktivet har til formål å unngå. Domstolen har på bakgrunn av dette uttalt at direktivets artikkel 13 (1) første ledd skal tolkes slik at en lovbestemmelse eller et avtalevilkår unntar et krav fra forsikringsdekning, bare kan gjøres gjeldende overfor tredjemenn som lider skade ved en trafikkulykke når forsikringsselskapet kan bevise at skadelidte frivillig har tatt plass i dette skadevoldende kjøretøy vel vitende om at det var stjålet.

Det føler av ordlyden i artikkel 13 (2) at når medlemsstaten har valgt at organet skal svare erstatning i tilfeller der skadene er forvoldt av stjålne kjøretøyer, må organet å føre bevis for at skadelidte visste at kjøretøyet var stjålet da vedkommende satt seg i det, for å kunne gjøre unntaket fra dekningsplikt gjeldende mot skadelidte.

Denne tolkningen bekreftes både av den sammenheng som artikkel 13 (2) inngår i, og av formålet direktivet forfølger. Formålet er dels å sikre fri bevegelighet av kjøretøy og av personer som kjører dem, og dels å sikre personer som lider skade ved ulykker som følge av bruk av motorkjøretøyet en ensartet behandling, uansett hvor i unionen ulykken finner sted. Videre fremgår det at EU-lovgivningshistorikken til lovpålagt ansvarsforsikring at formålet om beskyttelse av skadelidende trafikkulykkeofre stadig har blitt styrket av EU-lovgiver.

Formålet om å beskytte ofre er ikke forenelig med en tolkning av direktivet som pålegger et offer for en trafikkulykke å bevise at vedkommende ikke hadde kjennskap til at kjøretøyet var stjålet. At bevisbyrden pålegges offeret er dermed i strid med direktivets formål.

Domstolen minner om at prinsippet om en ensartet fortolkning av EU/EØS-retten innebærer at medlemslandenes domstoler ved fortolkningen av nasjonal rett må gjøre alt de kan, innenfor rammen av de nasjonale tolkningsprinsipper, for å tolke bestemmelsene slik at direktivet får sin fulle virkning. Dette innebærer at en nasjonal domstol har plikt til å endre fast praksis dersom denne skulle vise seg å være i strid med direktivets formål. Domstolen bemerker at det ikke virker klart fra ordlyden at det er skadelidte som har bevisbyrden. Stemmer dette, kan en EU/EØS-konform tolkning oppnås uten at det strider imot nasjonale tolkningsprinsipper.

EU-domstolens konklusjon

Motorforsikringsdirektivet artikkel 13 (2) skal tolkes slik at organet må, for å frita seg for erstatningsplikt, bevise at skadelidte frivillig har sittet i et kjøretøy vedkommende visste var stjålet. Bestemmelsen er derfor til hinder for en nasjonal rettspraksis som krever at skadelidte må bevise manglende kunnskap om at kjøretøyet var stjålet, for rett til erstatning.

Direktiv 2009/103/EF (Motorvognforsikringsdirektivet) er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg IX.I, og gjennomført ved lov 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogner gjer (bilansvarslova).

Den løsning som EU-domstolen kommer til må sies å være i overenstemmelse med det norske sivilprosessrettslige utgangspunktet om at den som hevder at et rettsfaktum foreligger har bevisbyrden for det.

EOE