Sakens bakgrunn

Sogent, et offentlig selvstendig rettssubjekt opprettet av byen Gent, søkte kommunestyret i samme by om tillatelse til å gjennomføre et prosjekt om rehabilitering av et vaskeriområde. I søknaden var det vedlagt et screeningnotat om prosjektets forventede miljøpåvirkninger som grunnlag for vurderingen av om det skulle foretas en miljøkonsekvensutredning.

Den miljøansvarlige embetsmannen i Gent konkluderte i september 2020 at prosjektet ikke ville ha vesentlig påvirkning på miljøet, og at det ikke var nødvendig at prosjektet ble underkastet en miljøkonsekvensutredning. Kommunen ga Sogent tillatelse til prosjektet i desember 2020.

KG og WA, eiere av en nabobygning som ble berørt av prosjektet, påklaget tillatelsen til provinsen Østflandern. Klagen ble avvist som ubegrunnet. Naboene anla så søksmål ved den belgiske forvaltningsdomstol, med påstand om at avvisningen var ugyldig. Saksøkerne fikk medhold, idet forvaltningsdomstolen konkluderte med at vedtaket var i strid med både belgisk lovgivning og miljøvirkningsdirektivet art. 9a. Kommunen, som byggherre i prosjektet, hadde ikke myndighet til å gi slik tillatelse.

Avgjørelsen ble anket til den belgiske høyesterett i forvaltningssaker, som mener underinstansens tolkning av den belgiske lovgivningen er uriktig. Domstolen mente at den nasjonale regelen åpner for at rådmannen bare skal behandle en søknad om tillatelse til et prosjekt, i stedet for kommunalbestyrelsen, når det på søknadstidspunktet er godtgjort at det aktuelle prosjektet skal undergis en miljøkonsekvensutredning. Når en søknad om tillatelse til et prosjekt i første omgang innebærer en screening for å vurdere om prosjektet skal underkastes en miljøkonsekvensvurdering, er den kommunale miljøansvarlige embedsmannen kompetent. Dersom miljøvirkningsdirektivet art. 9a er til hinder for at en slik kompetanse tildeles den kommunale miljøansvarliges embetsmann i prosjekter der kommunen er byggherre, er ikke artikkelen riktig gjennomført i regionen Flandern.

EU-domstolen ble forelagt spørsmål om miljøvirkningsdirektivet art. 9a skal tolkes slik at når den kompetente myndighet skal avgjøre om et prosjekt som er omfattet av art. 4 (2) skal underkastes en miljøkonsekvensutredning, også er prosjektets byggherre, må det i forbindelse med utførelsen av denne oppgaven som et minimum foretas en passende adskillelse mellom de uforenelige funksjonene.

EU-domstolens vurdering

Innledningsvis bemerker EU-domstolen at direktivet omfatter de prosjekter som er opplistet i vedlegg II, jf. direktivets art. 4 (2). Det hører inn under den foreleggende retts kompetanse å vurdere om det aktuelle prosjektet er omfattet at bilaget.

Direktivets art. 9a fastsetter at:

Medlemsstatene skal sikre at vedkommende myndighet eller myndigheter utfører de oppgavene som følger av dette direktiv, på en objektiv måte, og at de ikke befinner seg i en situasjon som kan føre til en interessekonflikt.

Dersom vedkommende myndighet også er utbygger, skal medlemsstatene, som et ledd i sin organisering av administrativ kompetanse, minst sørge for et passende skille mellom uforenlige funksjoner når de utfører de oppgavene som følger av dette direktiv.

Som det fremgår av ordlyden retter både første og andre ledd seg mot «de oppgavene som følger av dette direktiv». Når den utpekte myndighet avgjør om et prosjekt skal underkastes en miljøkonsekvensutredning, herunder også en screeningsundersøkelse, utfører den en oppgave som følger av direktivet. Art. 9a får altså anvendelse ved en beslutning om en screeningundersøkelse skal foretas.

Det samme tolkningsresultat følger av den sammenheng bestemmelsen inngår i. Blant annet følger det av direktivets art. 4 (4) at «når medlemsstatene beslutter å kreve en avgjørelse om prosjekter som er oppført i vedlegg II, skal utbyggeren framlegge opplysninger om prosjektets egenskaper og dets antatte vesentlige miljøvirkninger». Videre er det den utpekte myndigheten som «skal treffe sin avgjørelse på grunnlag av de opplysningene utbyggeren framlegger i samsvar med nr. 4», jf. art. 4 (5). Behovet for å sikre en sammenhengene anvendelse av garantiene fastsatt i art. 9a, forutsetter vedkommende myndighet kan fatte en beslutning på en objektiv måte, og ikke befinner seg i en situasjon som kan gi opphav til en interessekonflikt. Dette gjelder særlig i forhold til byggherren, som skal gi myndighetene opplysninger som den skal basere avgjørelsen på om en miljøkonsekvensvurdering eller en screeningundersøkelse skal foretas.

Videre har art. 9a formål om å forebygge interessekonflikter, som igjen skal sikre vedkommende myndighets objektivitet. Formålet bidrar til å nå direktivets hovedformål om å sikre at prosjekter som kan forventes å ha vesentlige innvirkninger på miljøet, underkastes en miljøkonsekvensvurdering før det eventuelt gis tillatelse til prosjektet. For å oppnå dette formål, forutsettes det derfor at art. 9a får anvendelse i tilfeller der myndigheten etterprøver om et prosjekt som er omfattet av art. 4 (2), skal underkastes en miljøkonsekvensvurdering. Direktivets art. 9a effektive virkning vil tvert imot bli svekket dersom myndighetens objektivitet og fraværet av interessekonflikter ikke var sikret på alle stadier av de oppgaver som direktivet pålegger medlemstatene å gjennomføre, herunder også en screeningundersøkelse.

EU-domstolens konklusjon

Miljøvirkningsdirektivet art. 9a skal tolkes slik at når den kompetente myndighet skal avgjøre om et prosjekt som er omfattet av art. 4 (2), skal underkastes en miljøkonsekvensutredning, også er prosjektets byggherre, skal det i forbindelsen med utførelsen av denne oppgaven som et minimum foretas en passende adskillelse mellom de uforenelige funksjonene.

Direktiv 2011/92/EU (Miljøvirkningsdirektivet 2011 (EIA-direktivet)) er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XX.I, og gjennomført ved forskrift 21. juni 2017 nr. 854 (konsekvensutredningsforskriften). Direktiv 2014/52/EU om endring av direktiv 2011/92/EF om vurdering av visse offentlige og private prosjekters miljøvirkninger er også innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XX.I, men er på nåværende tidspunkt ikke gjennomført i norsk rett. Art. 9a er ny ved endringsdirektivet.

Langt på vei vil nok også de norske habilitetsreglene lede til det resultat at kommunen i et slikt tilfelle må foreta en passende adskillelse mellom prosjektet og de som beslutter om det skal foretas en screeningbeslutning eller konsekvensutredning.

Når EU-domstolen lander på den avgjørelsen den gjør, innebærer dette også at Belgia ikke har praktisert direktivet riktig. Dette kan, dersom vilkårene for medlemsstatenes erstatningsansvar for brudd på EU-retten er oppfylt, føre til erstatningsansvar.

EOE