Sakens bakgrunn

I mai 2019 reiste selskapet Dartride krav om erstatning mot Oslo kommune for tap knyttet til manglende tildeling av drosjeløyver i 2017. En av anførslene gikk ut på at avgjørelsen var i strid med EØS-avtalen art. 31 om retten til fri etablering. Bakgrunnen for søkmålet var en grunngitt uttalelse fra ESA, som antydet at kriteriene for tildeling av løyvene strider med bestemmelsen.

Etter å ha tapt i tingretten, anket taxiselskapet til Borgarting lagmannsrett, som forkastet anken. Lagmannsretten fastslo at kommunen ikke var rett saksøkt, da den norske stat hadde ansvaret for at transportreglene overholdt EØS-avtalen art. 31. Høyesteretts ankeutvalg avviste anken, og i oktober 2021 reiste derfor Dartride sak mot staten. Oslo tingrett kom til at kravet var foreldet, og lagmannsrett og Høyesterett avviste anken.

I august 2023 reiste Dartride på ny sak mot staten, der selskapet krevde erstatning for tap knyttet til brudd på EØS-avtalen som domstolen hadde begått. Selskapet anførte at Borgarting lagmannsrett hadde brutt EØS-avtalen ved å frifinne Oslo kommune. Etter tvisteloven var staten korrekt saksøkt, men siden EØS-avtalen art. 31 gjelder som norsk lov, med forrang for yrkestransportloven og tilhørende forskrifter, handlet lagmannsretten i strid med EØS-avtalen. Staten anførte at saken måtte avvises.

Oslo tingrett konkluderte til fordel for staten, når de i januar 2024 kom til at saken skulle avvises med hjemmel i domstolloven (dl.) § 200 (3) og at det ikke forelå grunnlag for erstatning for avgjørelse som er fattet i strid med EØS-retten.

Saken ble anket. Borgarting lagmannsrett henviste saken til Eidsivating lagmannsrett, som forela EFTA-domstolen to tolkningsspørsmål.

EFTA-domstolens vurdering

Spørsmål 1 og 2a

Spørsmålet er om EØS-avtalen og det EØS-rettslige statsansvaret innebærer at medlemsstaten kan holdes erstatningsansvarlig for feil domstolene har begått ved tolkningen og anvendelsen av EØS-retten. Hvis ja, hvilke avgjørelser fra nasjonale domstoler kan utløse erstatningsansvar?

EFTA-domstolen tar utgangspunkt i at prinsippet om medlemsstatenes erstatningsansvar er et generelt EØS-rettslig prinsipp og en integrert del av EØS-avtalen. Derfor vil utviklingen av ansvaret kunne være noe forskjellig fra det EU-rettslige prinsippet om statlig erstatningsansvar.

Prinsippet om medlemsstatenes erstatningsansvar for brudd på EØS-retten innebærer at EFTA-staten er forpliktet til å erstatte tap påført personer, som følge av et brudd på medlemsstatens forpliktelser under EØS-avtalen som staten står ansvarlig for. Dette innebærer at ansvaret kommer til anvendelse ved ethvert tilfelle hvor en EFTA-stat bryter EØS-avtalen, uansett hvilket statlig organ som begår rettsbruddet.

Videre viser domstolen til både EØS-avtalen art. 1 (1) og art. 3, som støtte for denne tolkningen. Til EØS-avtalens art. 3 bemerkes det at den forplikter medlemsstatene til å foreta alle nødvendige skritt som kan sikre oppfyllelsen av deres forpliktelser etter EØS-avtalen. Herunder er nasjonale domstoler også underlagt lojalitetsplikten under EØS-avtalen art. 3. Plikten omfatter å gi beskyttelse til de individuelle rettigheter som vedkommende har i medhold av EØS-avtalen, samt å sikre at disse rettighetene er effektive.

Tilgangen til domstolene og effektiv rettslig beskyttelse er grunnleggende elementer innen EØS-retten. Formålet om å etablere et dynamisk og ensartet EØS-område kan bare oppnås dersom private aktører nyter lik adgang til domstolene i EU-pilaren som i EFTA-pilaren for å sikre deres rettigheter i henhold til EØS-avtalen.

Domstolene spiller en sentral rolle i beskyttelsen av de rettigheter en person har i medhold av EØS-avtalen. I henhold til EØS-avtalens fortale premiss 4, 8 og 15, følger det at EØS-rettens effektive virkning og beskyttelse av rettighetene kan bli svekket dersom personer blir nektet adgang til å få erstatning når deres rettigheter etter EØS-avtalen er brutt på grunn av en domstols avgjørelse.

En nasjonal domstol som dømmer i siste instans er den siste rettsinstansen hvor en person kan få håndhevet sine rettigheter etter EØS-retten. Siden en slik beslutning som hovedregel ikke kan bli korrigert, bør personer derfor ikke bli fratatt muligheten til å holde staten ansvarlig, og dermed oppnå rettslig beskyttelse av deres rettigheter.

Domstolen finner ingen grunner til at EØS-ansvaret skal være snevrere enn EU-statenes erstatningsansvar. Herunder vises det til sak C-224/01 Köbler avsnitt 36, som uttaler at statsansvaret i EU-retten innebærer at medlemsstatene er forpliktet til å erstatte tap staten er ansvarlig for, også der rettsbruddet stammer fra en avgjørelse fattet av en domstol som dømmer i sisteinstans. I tillegg må den overtrådte regel (1) ha formål om å tillegge enkeltpersoner rettigheter, (2) bruddet må være tilstrekkelig kvalifisert og (3) det må være direkte årsakssammenheng mellom bruddet og tapet.

De samme vilkårene gjelder under EØS-statenes erstatningsansvar, der tapet stammer fra brudd på en EØS-regel. Til vilkåret om tilstrekkelig kvalifisert brudd bemerkes det at det må tas i betraktning den «dømmende makts særlige karakter og legitime krav til rettsikkerhet». En stat kan derfor bare unntaksvis holdes ansvarlig for brudd på EØS-avtalen, nemlig der domstolen som dømmer i siste instans «åpenbart har brutt gjeldende EØS-rett», jf. dommens avsnitt 64. Blant annet må det tas i betraktning hvor klar og presis regelen er og om den domstolen har benyttet seg av adgangen i ODA art. 34 om å be om en rådgivende uttalelse. Et brudd på EØS-retten vil være tilstrekkelig kvalifisert der avgjørelsen åpenbart er i strid med relevant rettspraksis fra EFTA- og EU-domstolen.

Vilkåret om at avgjørelsen må være truffet av en domstol som dømmer i siste instans, innebærer at det ikke finnes noe nasjonalt rettsmiddel tilgjengelig til å bruke mot avgjørelsen.

Konklusjonen er at prinsippet om det EØS-rettslige statsansvaret kommer til anvendelse der bruddet skriver seg fra en avgjørelse truffet av domstolene som dømmer i siste instans.

Spørsmål 2b

Spørsmålet er om EØS-retten er til hinder for lovgivning som dl. § 200 tredje ledd, som innebærer at erstatningskrav bare kan reises dersom (a) avgjørelsen er opphevet eller forandret, (b) avgjørelsen er bortfalt med den virkning at rettidig anke mot den ikke kunne tas under behandling eller avgjøres, eller (c) tjenestemannen ved dom er kjent skyldig i straffbart forhold ved avgjørelsen.

Domstolen besvarer spørsmålet bekreftende. I fravær av EØS-regler, hører det under statenes prosessuelle autonomi å fastlegge regler som skal sikre at personer får håndhevet sine EØS-rettigheter. Reglene fastlegges innenfor rammen av ekvivalens- og effektivitetsprinsippet.

Å kreve at avgjørelsen må være opphevet eller forandret for at erstatningsansvar skal kunne gjøres gjeldende, strider med EØS-retten når opphevelse i praksis er umulig. Vilkåret om at tjenestemannen må være funnet strafferettslig ansvarlig ved å treffe avgjørelsen, utgjør en urimelig begrensing for muligheten til erstatning. Medlemsstatene kan stille krav til rettsbruddets art for rett til erstatning, men kravene kan ikke være strengere enn de kriterier som gjelder for et åpenbart brudd på EØS-retten.

Dommen slår fast at staten kan saksøkes for feil tolkning og anvendelse av EØS-retten, i tilfeller bruddet springer ut av en avgjørelse fra en nasjonal domstol som dømmer i siste instans. Med dommen bringes statsansvaret i EØS-retten nærmere EU-ansvaret, ved at innholdet i Köbler-doktrinen også gjelder for EØS-statenes ulovfestede ansvar. Videre endres det norske utgangspunktet om at det ikke går an å kreve erstatning for påført tap, som følge av en uriktig rettskraftig dom. For nærmere omtale av dommen se https://rett24.no/articles/efta-domstolen-norske-domstoler-kan-saksokes-om-de-bommer-pa-eos-retten.

EOE