Sakens bakgrunn

En kvinne ankom Polen i 2019 etter å ha blitt innvilget studentvisum, som utløp i september 2020. I august 2020 bosatte hun seg i Tyskland. I november ble hun oppfordret til å forlate landet, noe hun ikke gjorde. Kvinnen fikk i september 2021 barn med en tysk statsborger, og søkte om oppholdstillatelse for å kunne utøve foreldremyndighet. Hun var eneforsørger for barnet. Søknaden ble avslått, og kvinnen påklagde vedtaket for forvaltningsdomstolen.

Tyske myndigheter anførte at det var utelukket å innvilge oppholdstillatelse. Ved å oppholde seg ulovlig i Tyskland mellom desember 2020 og juni 2021, oppfylte hun gjerningsbeskrivelsen til AufenthG § 95 nr. 1 og 2. Bestemmelsen har den virkning at hun skal utvises fra landet, hvilket derfor utelukker en innvilgelse av oppholdstillatelse. Myndighetene anførte også at hun ikke oppfyller vilkårene i TEUV art. 20 om avledet oppholdsrett.

I en deldom, avsagt i november 2023, ble myndighetene pålagt å utstede oppholdstillatelse på bakgrunn av familiegjenforening, med virkning fra domsavsigelsesdatoen. I perioden forut for domsavsigelsen hadde hun etter tysk lovgivning oppholdt seg ulovlig i landet.

Forvaltningsdomstolen var i tvil om en avledet oppholdsrett etter TEUV art. 20 hadde oppstått i perioden forut for innvilgelse av oppholdstillatelsen. Saken ble utsatt og EU-domstolen forelagt fire spørsmål.

EU-domstolens vurdering

Andre spørsmål

Spørsmålet er om TEUV art. 20 skal tolkes slik at en avledet oppholdsrett som en tredjelandsborger som er familiemedlem til en unionsborger har etter bestemmelsen, følger direkte av EU-retten, slik at oppholdstillatelsen som nasjonale myndigheter utsteder ikke er en rettsstiftende handling.

Når de alminnelige vilkårene for oppholdsrett ikke er oppfylt for tredjelandsborgeren, og unionsborgeren ikke har utøvd retten til fri bevegelighet, er det bare i særlige tilfeller at tredjelandsborgeren likevel får opphold. Tilfellene det er tale om, er de der den effektive virkningen av unionsborgerskapet blir brakt i fare ved at unionsborgeren, som følge av at tredjelandsborgeren nektes opphold, blir nødt til å forlate unionens område. I slike tilfeller blir unionsborgeren fratatt det effektive vernet av de kjernerettigheter vedkommende har i kraft av å være unionsborger.

Tredjelandsborgeren vil kun ha rett til avledet opphold der det foreligger et avhengighetsforhold som fører til at unionsborgeren må ledsage tredjelandsborgeren ut av unionsområdet, om ikke tredjelandsborgeren tildeles oppholdsrett.

I en slik situasjon vil TEUV art. 20 pålegge medlemsstaten å gi tredjelandsborgeren avledet oppholdsrett. Oppholdsretten følger direkte av TEUV art. 20, og er uavhengig av nasjonale myndigheters mellomkomst.

Konklusjonen er at TEUV art. 20 skal tolkes slik at en avledet oppholdsrett som en tredjelandsborger som er familiemedlem til en unionsborger har etter bestemmelsen, følger direkte av EU-retten. En oppholdsrett gitt av nasjonale myndigheter er dermed ikke en rettsstiftende handling.

Tredje spørsmål

Spørsmålet EU-domstolen bes ta stilling til er om TEUV art. 20 skal tolkes slik at den avledede oppholdsretten til en tredjelandsborger som er familiemedlem med en unionsborger, oppstår på søknadstidspunktet.

Det følger av EU-domstolens praksis at oppholdsretten skal innrømmes tredjelandsborgeren fra tidspunktet hvor det oppstår et avhengighetsforhold mellom tredjelandsborgeren og unionsborgeren. I en sak som den foreliggende vil avhengighetsforholdet sannsynligvis starte på tidspunktet barnet er født.

Konklusjonen er at TEUV art. 20 skal tolkes slik at den avledede oppholdsretten til en tredjelandsborger som er familiemedlem med en unionsborger, oppstår på det tidspunktet avhengighetsforholdet mellom tredjelandsborgeren og unionsborgeren oppstår.

Første spørsmål

Spørsmålet er om TEUV art. 20 er til hinder for at nasjonal lovgivning krever at tredjelandsborgeren etterfølgende må få utstedt visum i hjemlandet, for at den avledede oppholdsretten til tredjelandsborgeren skal anerkjennes.

EU-domstolen understreker at det er opp til medlemsstatene å fastsette reglene for gjennomføring av den avledede oppholdsretten i situasjoner som den foreliggende. Men reglene kan ikke undergrave artikkelens effektive virkning.

Tredjelandsborgerens avledede oppholdsrett etter TEUV art. 20, er ikke absolutt. Medlemsstatene har kompetanse til å vedta unntak ved særlige tilfeller. Det kan likevel ikke gjøres inngrep i kjernen av de grunnleggende rettigheter som følger av statusen av å være en unionsborger, med mindre de står i et rimelig forhold til de formål som forfølges med unntaket.

Nasjonal lovgivning som krever at tredjelandsborgeren forlater unionen for å få et etterfølgende visum i hjemlandet, utgjør et slikt unntak.

Et slikt vilkår kan påvirke kjernen i den avledede oppholdsretten, dersom en slik oppholdsrett forutsetter personens innreise til medlemsstatens område, og dette fører til at unionsborgeren på grunn av avhengighetsforholdet i realiteten blir tvunget å forlate unionens område. Dette kan føre til at unionsborgeren fratas et effektivt vern av de rettighetene vedkommende har i medhold av TEUV art. 20.

I foreliggende sak fører vilkåret til at tredjelandsborgeren må å forlate unionen, selv om det er fastslått et avhengighetsforhold mellom de to som er av en slik art at unionsborgeren må ledsage tredjelandsborgeren til tredjelandet. Med dette fratas unionsborgeren det effektive vernet av de kjernerettigheter som vedkommende har i medhold av TEUV art. 20. EU-domstolen peker på at når at unionsborgeren tvinges til å forlate unionens område, uten garanti for å kunne komme tilbake, står ikke vilkåret i et rimelig forhold til de formål det forfølger.

Konklusjonen er at TEUV art. 20 er til hinder for nasjonal lovgivning som krever at tredjelandsborgeren etterfølgende må få utstedt visum i hjemlandet, for at vedkommendes avledede oppholdsrett skal anerkjennes.

Fjerde spørsmål besvares ikke.

TEUV art. 20 har ikke et motstykke i EØS-avtalen. Dommen er likevel av interesse for norske forhold, fordi den åpner opp for at flere tredjelandsborgere kan få opphold i unionen, og dermed nyte de rettighetene som Schengen-samarbeidet gir. Dette gjør at de kan ta seg inn i Europa og reise fritt rundt i Schengen-området, men mindre det enkelte land gir unntak for dette.

En kritiker vil nok fremheve farene for misbruk, og fremholde at dommen gir insentiv til å få barn med en unionsborger for å få avledet oppholdsrett. Det er ventet at dommen vil få stor praktisk betydning i hele unionen.

EOE