Sakens bakgrunn

A ble pågrepet av franske myndigheter i 2004 og tiltalt for deltakelse i en terrororganisasjon med forsett om å fullbyrde terrorhandlinger. Hun oppholdt seg i Frankrike og var del av det øverste kommandonivået i den baskiske separatistgruppa og terrororganisasjonen Euskadi Ta Askatasuna (ETA).

Etter fire franske domfellelser knyttet til handlinger i tidsrommet 1996-1997 og 2010, ble straffen utmålt til 20 år. Det er etter å ha sonet 20 år i Frankrike, at A i 2019 ble utlevert til spanske myndigheter.

For spanske domstoler ble A ikke bare tiltalt og dømt for handlinger som fant sted i Spania før hun flyttet til Frankrike. A ble i tillegg tiltalt for deltakelse fra Frankrike. Saken for EU-domstolen, retter seg mot en av disse.

Straffesaken knytter seg til et angrep mot en politistasjon i den spanske byen Oviedo, som fant sted 21. juli 1997. A ga instrukser fra ETA til to medlemmer i ETA-enheten «KATTU», men oppholdt seg selv i Frankrike.

Handlingene hennes i sammenheng med Oviedo-angrepet ble utelukkende utført fra Frankrike, og er tidsmessig omfattet av de franske avgjørelsene. Derfor reiser den spørsmål om gjentatt straffeforfølgning.

Spansk høyesterett forela EU-domstolen flere spørsmål om tolkning av forbudet mot gjentatt straffeforfølgning av samme handling i ulike medlemsstater i Schengenkonvensjonen artikkel 54 og forbudet mot gjentatt straffeforfølgning i EUs charter om grunnleggende rettigheter artikkel 50. Det første spørsmålet er om forbudet mot gjentatt straffeforfølgning får anvendelse på tiltalen mot A for spanske domstoler.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen begynner med å avvise tre spørsmål retten ble stilt om nasjonal lovgivning, da det hadde kommet lovendringer som innebar at aktualiteten av spørsmålene falt bort. Domstolen tar følgelig kun stilling til spørsmålet om forbudet mot dobbel straffeforfølgning kommer til anvendelse.

Utpensling av vilkåret «samme handling»

EU-domstolen tar utgangspunkt i Schengenkonvensjonen artikkel 54 som fastslår prinsippet ne bis idem («ikke to ganger for det samme»). Domstolen påpeker at prinsippet har røtter i konstitusjonell tradisjon som er felles for medlemslandene. Etter ordlyden i artikkel 54 kan det ikke reises tiltale mot en person for handlinger det tidligere er avsagt endelig dom over i en annen medlemsstat. En forutsetning er likevel at ilagt straff faktisk er gjennomført, i ferd med å gjennomføres eller ikke lenger kan gjennomføres etter lovgivningen i den først domfellende staten.

Prinsippet kommer til anvendelse der to vilkår er tilfredsstilt. Det må foreligge en tidligere endelig avgjørelse (bis-vilkåret). I tillegg må den tidligere avgjørelsen og den påfølgende saken omhandle «samme handlinger» (idem-vilkåret).

Denne saken gjelder det siste vilkåret, og EU-domstolen går videre til å utpensle når man står overfor «samme handling» jf. Schengenkonvensjonen artikkel 54.

Etter ordlyden i EUs charter om grunnleggende rettigheter artikkel 50, forbys det å straffeforfølge eller straffe samme person mer enn én gang for samme forbrytelse. Under henvisning til rettspraksis, slår EU-domstolen fast at idem-vilkåret innebærer at de faktiske handlingene må være identiske. Prinsippet har ingen anvendelse på handlinger som bare ligner på hverandre, understreker EU-domstolen. Det er heller ikke nok å påvise at gjerningspersonens forsett gjennomgående er det samme, påpeker EU-domstolen.

EU-domstolen viser videre til rettspraksis om at «samme handling» viser til handlingenes art; vurderingen tar ikke hensyn til hvilken bestemmelse handlingen er subsumert under eller hvilke interesser som beskyttes av de ulike bestemmelsene. At de samme handlingene omfattes av ulike straffebud mellom medlemsland eller beskytter ulike interesser, er dermed ikke til hinder for at forbudet mot gjentatt straffeforfølgning eller straff kommer til anvendelse.

EU-domstolens vurdering av saken

EU-domstolen går videre til en konkret vurdering av spørsmålet om det dreier seg om samme handling, men understreker at den nærmere subsumsjonen og endelige avgjørelsen skal gjøres av nasjonale domstoler.

Domstolen fastslår innledningsvis at subsumsjonen under ulike straffebud i Frankrike og Spania, er irrelevant for spørsmålet om straffeforfølgningen retter seg mot «samme handling». At franske domstoler dømte A for deltakelse i terrororganisasjon med forsett om å fullbyrde terrorhandlinger, mens hun for spanske domstoler er tiltalt for fullbyrdede terrorhandlinger, er dermed ikke av betydning.

Det relevante spørsmålet er om de faktiske handlingene anklagen gjelder knytter seg til den atferden hun allerede er dømt for.

EU-domstolen presiserer vurderingstemaet med henvisning til rettspraksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen. I et tilfelle hvor det er snakk om samme atferd, utvist av samme person og innenfor samme tidsmessige ramme, er vurderingstemaet om forholdene personen først ble dømt for og forholdene som er tema for en etterfølgende straffesak, er identiske eller i hovedsak de samme, se sak nr. 78477/11 [EMD-2011-78477] Ramda v. Frankrike.

Den nasjonale domstolen må altså vurdere om de konkrete handlingene som gir grunnlag for straffansvar i Spania, er identiske med dem som har ført til at A ble dømt for franske domstoler.

For sin del peker EU-domstolen på at den franske og spanske straffeforfølgningen ved første øyekast ikke fremstår å gjelde «samme handlinger». EU-domstolen viser til at de franske avgjørelsene ikke inneholder noen referanse til terrorangrepet i Oviedo 21. Juli 1997.

De franske avgjørelsene begrenser seg til å omtale handlinger som er begått på fransk territorium. De franske avgjørelsene omfatter imidlertid tidsmessig og faktisk alle As handlinger som ETA-ansvarlig i Frankrike. Avgjørelsene omtaler eksempelvis As planlegging av ETA-aktiviteter og arbeid for å skaffe finansiering til angrepene. De faktiske handlingene som danner grunnlaget for straffansvar i saken, synes i hovedsak å bestå i hennes generelle instruksjoner fra Frankrike til Spania og at hun ga aksjonistene midler til å utføre aksjonene som de planla i nærmere detalj på egen hånd.

A er dermed ikke anklaget for andre faktiske forhold når det gjelder angrepet i Oviedo. EU-domstolen kommer til at saken gjelder de samme handlingene som førte til at franske domstoler fastslo straffansvar.

Flere kilder enn domskonklusjonen og tiltalebeslutningen må tas i betraktning

EU-domstolen kommenterer avslutningsvis hvilke forhold spansk høyesterett må undersøke i vurderingen av hvilke handlinger som allerede er pådømt. Det understrekes at en ikke alene skal ta hensyn til de faktiske forholdene som er nevnt i domskonklusjonen, i de endelige avgjørelsene og påstandene som fremgår av tiltalebeslutningen. Den nasjonale domstolen må i tillegg ta i betraktning de faktiske forholdene som er nevnt i premissene til avgjørelsene; faktiske forhold etterforskningen omfattet, uten at de ble en del av tiltalen; og alle relevante opplysninger om faktiske handlinger som ble referert til under domstolsbehandlingen i Frankrike.

Medlemsstatene kan samarbeide om avklaringen av idem-vilkåret

EU-domstolen minner om at medlemsstatene har mulighet til å samarbeide når de skal avklare om en handling allerede er endelig behandlet i en annen medlemsstats rettssystem. Hvis myndighetene i ett medlemsland har reist tiltale mot en person og får grunn til å tro at handlingene har vært gjenstand for endelig behandling i et annet medlemsland, kan myndighetene be om nærmere avklaring fra medlemslandet der den første avgjørelsen ble truffet, jf. Schengenkonvensjonen artikkel 57 første ledd.

EU-domstolens konklusjon

EU-domstolen konkluderer med at «samme handling» omfatter handlinger som det reises tiltale om terrorhandlinger på grunnlag av i én medlemsstat, dersom personen allerede er dømt for samme faktiske forhold som forberedelseshandlinger i en annen medlemsstat, jf. Schengenkonvensjonen artikkel 54 tolket i lys av charteret artikkel 50.

Schengenkonvensjonen artikkel 54 er gjennomført i norsk rett gjennom straffeloven § 8 første ledd bokstav c. Straffeloven § 8 regulerer adgangen til å straffeforfølge forhold som tidligere er pådømt i utlandet. Når det er avsagt endelig dom som går inn under «internasjonal avtale innenfor Schengensamarbeidet», kan det ikke reises straffesak eller avsies straffedom «for samme straffbare forhold», jf. straffeloven § 8 første ledd bokstav c.

EUs charter om grunnleggende rettigheter er ikke innlemmet i EØS-avtalen. Når EU-domstolen bruker charteret til å tolke Schengen-bestemmelsen, stiller det spørsmålet om charterets betydning i norsk rett i en noe uavklart stilling. Spørsmålet kommer likevel ikke helt på spissen når det gjelder forbudet mot gjentatt straffeforfølgning, all den tid det samme prinsippet også følger av straffeprosessloven § 51 og EMKs tilleggsprotokoll nr. 7 artikkel 4 som er gjennomført i norsk rett med forrang jf. menneskerettsloven § 3. Samtidig kan prinsippets posisjon i norsk rett tale for at charterets artikkel 50 og tilknyttet rettspraksis tas i betraktning, ved tolkningen av norske bestemmelser som Schengenkonvensjonen artikkel 54.

EMA