Sakens bakgrunn

Saken står mellom Norid AS og Cartier International AG (heretter Cartier) som driver virksomhet innen luksusvaresegmentet, og særlig med distribusjon av smykker, klokker og parfymer. Norid er registerenheten for de norske landkodetoppdomenene i Norge. De tildeler, administrerer og registrerer domenenavn under toppdomenet «.no».

Domenet cartier.no ble registrert i Norge i 2021. Innehaveren er anonymisert, og den eneste kontaktinformasjonen er en anonymisert epostadresse. Norid motsatte seg Cartiers henvendelse om utlevering av domeneinnehaverens navn, adresse telefonnummer og e-post. Cartier har derfor fremmet begjæring om bevissikring, og fikk medhold av Oslo tingrett om at Norid måtte oppgi innehaverens navn og adresse. Norid anket avgjørelsen. Lagmannsretten tok stilling til om Cartier kan få utlevert personopplysninger og kontaktinformasjon til den som har registrert cartier.no, etter reglene om bevissikring utenfor rettssak, jf. tvisteloven (tvl.) kap. 28.

Lagmannsrettens vurdering

Tvisteloven kap. 28 A gir særlige regler om rett til informasjon ved inngrep i immaterialrettigheter og om bevisopptak og bevistilgang før en sak er reist. En slik begjæring trenger ikke å rette seg mot et konkret inngrep eller være tilknyttet en konkret tvist. Informasjon kan også kreves når formålet er å bruke den til andre formål enn rettsforfølging, eksempelvis til å finne personer som det kan foreligge grunn til å begjære informasjonspålegg overfor.

Retten kan, «[n]år det er rimelig grunn til å tro at det er gjort inngrep i en immaterialrettighet [...] pålegge inngriperen å opplyse om opprinnelse og distribusjonsnettverk for de varer og tjenester som inngrepet gjelder», jf. tvl. § 28 A-1 første ledd første punktum. Videre oppstiller bestemmelsen hvem informasjonen kan kreves av, hva slags informasjon som kan kreves framlagt og et krav om forholdsmessighet.

Vilkåret «rimelig grunn til å tro» at det er gjort et inngrep, her i form av krenkelse av Cartiers varemerkerett, er oppfylt når det foreligger «noenlunde konkrete og håndfaste holdepunkter for at det har skjedd et inngrep», jf. Prop. 81 L (2012–2013) s. 110-111. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt, men det er ikke tilstrekkelig at det foreligger en fjern mulighet. Varemerkeloven § 4 andre ledd gir vern for velkjente varemerker i Norge, og innebærer at «ingen uten samtykke fra innehaveren i forbindelse med varer eller tjenester i næringsvirksomhet kan bruke tegn som er identisk med eller ligner varemerket for varer eller tjenester av samme eller annet slag, hvis bruken uten rimelig grunn ville medføre en urimelig utnyttelse av eller skade på det velkjente varemerkets særpreg eller anseelse (goodwill)».

Bestemmelsen gjennomfører varemerkedirektivet artikkel 10 (1) til (3), og må tolkes i lys av direktivet med tilhørende praksis. Sakene C-375/97 Chevy avsnitt 26–27 og C-301/07 PAGO International avsnitt 22 til 25 sier at et merke er velkjent om det kjent av en betydelig del av den relevante omsetningskretsen. Dette beror på en bred vurdering der varemerkets markedsandel, hvor intensivt, i hvilket geografisk område og hvor lenge merket har vært brukt og de investeringer merkehaver har gjort for å fremme merket er relevante momenter. Lagmannsretten slår kort fast at Cartier er et velkjent varemerke i Norge.

Imidlertid inntar den motsatt resultat enn tingretten i spørsmålet «om det er rimelig grunn til å tro» at domeneinnehaveren har krenket Cartiers varemerkerett. Lagmannsretten finner det ikke bevist at domeneinnehaveren har brukt Cartiers tegn «i næringsvirksomhet» og «i forbindelse med varer og tjenester». Vilkåret om «næringsvirksomhet» gir anvisning på at bruken må være knyttet til ervervsmessig aktivitet som har mål om økonomisk gevinst, jf. sakene C-379/14 TOP Logistics avsnitt 43 og C-206/01 Arsenal avsnitt 40. Selve registreringen av et domene representerer ikke bruk av «en annens kjennetegn i forbindelse med varer eller tjenester i næringsvirksomhet», og selve registreringen kan dermed ikke oppfylle vilkåret om at det er «rimelig grunn» til å tro at det er gjort inngrep. Det er heller ikke andre forhold som tilsier at det er gjort et inngrep.

Informasjon kan også kreves der noen har gjort «vesentlige forberedelsestiltak» med sikte på å utføre en handling som vil utgjøre et inngrep, jf. tvl. § 28 A-1 fjerde ledd. I vilkåret ligger det at det må foreligge mer enn luftige ideer og planer. Det kreves at forberedelsene har konkretisert seg slik at det er nærliggende fare for at inngrepsplaner vil bli gjennomført. Lagmannsretten deler ikke tingrettens syn om at vilkåret er oppfylt, og sier at det ikke er sannsynlig at registreringen er foretatt med sikte på å utføre handlinger som vil utgjøre et inngrep. Heller ikke vilkåret om «særlig grunn» til at vedkommende vil gjøre et inngrep er oppfylt i Cartiers varemerkerett. Ingen av vilkårene i tvl. § 28 A-1 fjerde ledd er oppfylt. Lagmannsretten trenger derfor ikke å vurdere om de øvrige vilkårene i bestemmelsen er oppfylt.

Lagmannsrettens konklusjon

Cartiers begjæring om utlevering av personopplysninger tas ikke til følge.

Direktiv (EU) 2015/2436 [varemerkedirektivet 2015] er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XVII, og gjennomført i lov 26. mars 2010 nr. 8 om beskyttelse av varemerker (varemerkeloven).

Dommen slår fast at det ikke er tilstrekkelig for at inngrep i et varemerke foreligger når det kun er registrert et domene, uten at dette er knyttet opp til ytterligere bruk eller konkretiserte planer om kommersiell bruk. Dommen er et eksempel på hvordan avgjørelser fra EU-domstolen glir nærmest sømløst inn i lagmannsrettens drøftelse av rettsspørsmålene.

EOE