Sakens bakgrunn

A, en norsk statsborger bosatt i Spania, forsøkte å opprette en bankkonto hos Bulder, et heldigitalt konsept under Sparebank Norge, gjennom deres nettsider. Søknaden ble automatisk avslått uten manuell behandling med begrunnelse om at A er bosatt i Spania. A brakte avslaget inn for Finansklagenemnda, og fikk medhold i at avslaget ikke var saklig etter finansavtaleloven § 4-1. Sparebank Norge varslet at de ikke ville følge avgjørelsen, og A brakte saken til tingretten med påstand om at avslaget manglet saklig grunn.

Tingrettens vurdering

Finansavtaleloven § 4-1 første ledd tjener til å gjennomføre forpliktelser etter betalingskontodirektivet (PAD) i norsk rett og er preseptorisk overfor forbrukere. Bestemmelsen lyder:

Betalingstjenesteyteren kan ikke uten saklig grunn avslå å yte betalingstjenester på vanlige vilkår.

Tingretten tar først stilling til hvordan «betalingstjenester på vanlige vilkår» skal forstås.

Lovens ordlyd gir lite veiledning om det nærmere innholdet i «betalingstjenester på vanlige vilkår». Direktivets ordlyd er imidlertid «betalingskontoer med grunnleggende funksjoner», funksjoner som lest i sammenheng med art. 17 omfatter innskudd, uttak og debetbetaling. Det fremgår av forarbeidene til lovbestemmelsen at «vanlige vilkår» skal tolkes i samsvar med direktivet, der en konto med disse «grunnleggende» funksjonene må forstås som «vanlige». Også prisen er et moment i vurderingen av om det dreier seg om tjenester på «vanlige vilkår». Vurderingen må foretas konkret, blant annet med hensyn til hva slags kunde det er tale om.

Tingretten vurderer så om tjenestene som tilbys gjennom konseptet Bulder, faller inn under definisjonen «betalingstjenester på vanlige vilkår». Slik retten ser det innebærer Bulder sin kontotjeneste levering av helt grunnleggende betalingstjenester. Bankens anførsel om at den omstendighet at Bulder er en heldigital løsning der kundeforhold opprettes uten manuelle kundevurderinger, medfører at det ikke dreier seg om «betalingstjenester på vanlige vilkår», vant ikke gehør.

Opprettelse av kundeforhold i Bulder er dermed en avtale om en «betalingstjeneste på vanlige vilkår». Det innebærer at et ønske om kundeforhold i Bulder bare kan nektes dersom det foreligger saklig grunn.

Ved vurderingen av spørsmålet om den omstendighet at søkeren er bosatt i en annen EØS-stat utgjør saklig grunn til å nekte kontoforhold peker tingretten på at det skal gjøres en konkret vurdering, der avvisning kun er aktuelt i spesielle tilfeller. Tingretten peker også på at siden loven skal tjene til å gjennomføre forpliktelser etter EØS-avtalen, må saklighetskravet forstås slik at det så langt som mulig leder til et resultat som er i overensstemmelse med forpliktelsene etter EØS-avtalen.

Banken anførte at det at banken kun har konsesjon for å drive virksomhet i Norge er saklig grunn til å avslå søknaden. Til dette sier tingretten at det ikke er tale om aktivt å tilby tjenester i en annen EØS-stat, men å etterkomme ønsket fra en som er bosatt i utlandet om en norsk bankkonto.

For det andre anførte banken at avslaget var saklig fordi banken har begrenset Bulders geografiske virkeområde til kun å være Norge. Tingretten er enig i at en slik avgrensning kan være en saklig grunn til avslag, så lenge det klart er bankens faste policy. Det fremgår imidlertid av retningslinjene til Sparebank Norge, som er det Bulder må vurderes etter, at det skal foretas en individuell vurdering før det kan åpnes en bankkonto for personer bosatt i en annen EØS-stat. Det er dermed ikke bankens faste policy at deres geografiske virkeområde er begrenset til kun Norge.

Videre ser retten på hva som følger av PAD. Etter PAD art. 15 skal EØS-statene sikre at kredittinstitusjoner ikke forskjellsbehandler forbrukere som har lovlig opphold i EØS på grunnlag av blant annet bosted eller forhold nevnt i EUs charter om grunnleggende rettigheter. Et avslag begrunnet i at søkeren bor i en annen EØS-stat vil dermed etter direktivet ikke være saklig. Det er ikke holdepunkter for å tolke bestemmelsen i § 4-1 annerledes enn i direktivet. Banken hadde dermed ikke saklig grunn til å avslå søknaden fra A.

Tingrettens konklusjon

Banken hadde ikke saklig grunn til å avslå As søknad om opprettelse av bankkonto i Bulder.

Direktiv 2014/92/EU (betalingskontodirektivet) er tatt inn i EØS-avtalen vedlegg IX Finansielle tjenester, og er gjennomført i norsk rett i lov 18. desember 2020 nr. 146 (finansavtaleloven). Art. 16 er gjennomført i finansavtaleloven § 4-1.

PAD art. 16 forplikter statene til å sørge for at minst et tilstrekkelig antall kredittinstitusjoner tilbyr betalingstjenester til alle kunder på deres eget territorium. Ved første øyekast virker det dermed som om domstolen tolker den norske bestemmelsen strengere enn det direktivet krever. Direktivets bestemmelse synes å ta sikte på minimumsharmonisering, og er da ikke til hinder for at domstolene kommer til at den nasjonale regelen innfører strengere forbrukerbeskyttelse enn det direktivet krever.

Det kan for øvrig være grunn til å merke seg at EØS-komiteens beslutning om å innlemme betalingskontodirektivet i EØS-avtalen gjør uttrykkelig forbehold for henvisningen til pakten i art. 15 for så vidt gjelder EFTA-statene, jf. EØS-komiteens beslutning nr. 171/2021 av 11. juni 2021 art. 1 bokstav e. Dette ble ikke adressert av tingretten, uten at det spilte noen rolle for resultatet. Samtidig gir dette anledning til å minne om at det er fornuftig å undersøke hvilke, om noen, tilpasninger som ble gjort da en EU-rettsakt ble innlemmet i EØS-avtalen.

ESE