Sakens bakgrunn

A tapte 432 835 euro med forsinkelsesrenter via spilltjenesten Betsafe. I 2024 anla hun sak mot eierselskapet BML Group Ltdl. (heretter BML) med påstand om erstatning av hele beløpet.

A gjør gjeldende at avtalen om å opprette brukerkonto med tilhørende standardvilkår, er ugyldig etter avtaleloven §§ 36 og 37. Hun viste blant annet til forbrukeravtaledirektivet artikkel 3.

Partene er uenige om hvorvidt tvisten skal avgjøres etter norsk eller maltesisk rett. BML er registrert på Malta og A bor i Norge. Avtalen inneholdt en klausul om at tvister etter avtalen skal løses etter maltesisk rett.

Oslo tingrett besluttet å dele saken, slik at det først skulle tas stilling til lovvalget ved skriftlig behandling. Oslo tingrett avsa dom i 2025 om at saken behandles etter norsk rett.

BML har anket dommen til Borgarting lagmannsrett.

Spørsmålet for Borgarting lagmannsrett er om det er inngått bindende avtale om lovvalg.

Lagmannsrettens vurdering

Lagmannsretten tar utgangspunkt i at tvister om lovvalg for norske domstoler skal løses etter norsk internasjonal privatrett, jf. HR-2024-2330-A avsnitt 51. Da blir utgangspunktet avtalefrihet ved lovvalg. I tråd med dette anses A som utgangspunkt å ha bundet seg til standardvilkårene gjennom opprettelsen av en brukerkonto.

Hvorvidt forbrukeren har lest vilkårene, er ikke et krav for bindende avtaleinngåelse. Lagmannsretten vurderer at klausulen ikke er uventet, at den har stor overskrift og tydelig gir uttrykk for at tvister løses etter maltesisk rett.

Lagmannsretten uttaler at det avgjørende er hvilke regler som gjaldt for pengespill på tidspunktet.

Da avtalen ble inngått i 2013 og da tapene oppstod i 2013-2014, hadde Norsk Tipping og Norsk Rikstoto enerett til å tilby pengespill i Norge. Dette fulgte av lov om pengespill m.v. (pengespilloven 1992) § 2 sammenholdt med reglene i lov om lotterier m.v. (lotteriloven 1995) og lov om veddemål med totalisator.

Markedsføringen av spillene via Betsafe.com i Norge var dermed i strid med forbudene etter pengespilloven. Det samme gjelder inngåelsen av avtalen med A.

Lagmannsretten uttaler at en avtalepart som bevisst velger å overtre slike forbud, ikke kan påberope seg forutberegnelighet i vurderingen av om en klausul i den forbudte avtalen er gyldig etter avtaleloven § 36. Avtaleparten kan i det hele tatt ikke ha noen forventning om å bygge rett på avtalen.

I tillegg ser lagmannsretten til straffelovens (1902) ikrafttredelseslov § 12 nr. 1, som lyder slik: «Af Spil og Væddemaal opstaar ingen Forpligtelse». I lys av forarbeidene vurderer lagmannsretten bestemmelsen som et uttrykk for lovgivers ønske om å motvirke negative konsekvenser som spillavhengighet og store tap for spillere.

Lagmannsretten uttaler at selskapet søkte å omgå de nevnte vernehensynene og beskyttelsesreglene, ikke bare gjennom tilbudet om spill og opprettelse av en brukeravtale, men også ved selve klausulen om lovvalg. Dette er relevant for vurderingen etter avtaleloven § 36.

Lagmannsretten poengterer at det er mulig disse norske beskyttelsesreglene vil få anvendelse også om maltesisk rett ble lagt til grunn. Likevel anser lagmannsretten klausulen om lovvalg urimelig, jf. avtaleloven § 36.

Lagmannsretten subsumerer momentene som er opplistet i avtaleloven § 36 annet ledd:

• avtalens innhold (omgåelse av preseptoriske norske regler),

• partenes stilling (A var en spillavhengig forbruker og motparten et profesjonelt kommersielt selskap),

• forholdene ved avtalens inngåelse (at avtalemotparten ikke gjorde noe for å undersøke As avhengighet, fraråde avtalen eller opplyse om at lovvalgsklausulen var et forsøk på å omgå norske preseptoriske regler)

• og senere inntrådte forhold (størrelsen av As tap som klausulen gjør det vanskeligere for henne å forfølge krav på tilbakebetaling av).

Lagmannsretten finner ikke momenter som drar i retning av at klausulen er rimelig.

Lagmannsrettens konklusjon

Klausulen om lovvalg er ugyldig etter avtaleloven § 36. Kravet om tilbakebetaling behandles etter norsk rett.

Forbrukeravtaledirektivet ble gjennomført i norsk rett i 1995 gjennom avtaleloven § 37. Nasjonale domstoler skal håndheve direktivet av eget tiltak. I denne saken har begge parter i saken fremsatt anførsler på bakgrunn av direktiv 93/13/EØF (forbrukeravtaledirektivet).

Lagmannsretten løser imidlertid spørsmålet uten henvisning til direktivet eller rettspraksis fra EU- eller EFTA-domstolen. Det fremgår ikke uttrykkelig om avtaleloven § 36 er tolket i lys av disse kildene, eller en vurdering om forholdet mellom dommens resultat og direktivet.

I den foreliggende saken vant forbrukeren frem med sin påstand på grunnlag av avtaleloven § 36 uten henvisning til forbrukeravtaledirektivet, som tillater et høyere beskyttelsesnivå av forbrukere enn det direktivet legger opp til. Mer problematisk er selvfølgelig saker som mangler vurdering av forbrukeravtaledirektivet hvor forbrukere taper.

At forbrukeravtaledirektivet ikke omtales ofte i rettspraksis er mulig å lese i forlengelsen av at lovgiver har lagt til grunn at det innebærer en mindre streng urimelighetsstandard enn avtaleloven § 36, jf. også Rt-2013-388 [Røeggen]. Denne forståelsen er utfordret i lys av EU-domstolens etter hvert omfattende rettspraksis på området. Se i denne retning for eksempel innlegget «Utviklingen i europeisk forbrukerrett er en stille revolusjon» av professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Bergen, Johan Giertsen https://rett24.no/articles/utviklingen-i-europeisk-forbrukerrett-er-en-stille-revolusjon.

EMA