Sakens bakgrunn

En syrisk kvinne søkte i 2016 asyl i Danmark, og ble innvilget midlertidig oppholdstillatelse. Oppholdstillatelsen ble forlenget i flere omganger, helt til myndighetene i november 2020 ikke fornyet tillatelsen.

I juli 2021 søkte hun asyl i Finland. Finske utlendingsmyndigheter anmodet danske myndigheter om at de skulle ta saksøkeren tilbake i medhold av Dublin III-forordningen artikkel 18 (1) bokstav d. Finske utlendingsmyndigheter fattet vedtak om avslag av asylsøknad og at kvinnen skulle overføres til Danmark, siden de var ansvarlige for behandlingen av søknad om internasjonal beskyttelse.

Etter flere behandlinger av avslaget, kom saken opp for den finske høyesterett i forvaltningssaker. Domstolen forela EU-domstolen spørsmål om Dublin III-forordningen artikkel 18 (1) bokstav d skal tolkes slik at manglende forlengelse eller fornyelse av en oppholdstillatelse skal sidestilles med et avslag på søknad om asyl.

EU-domstolens vurdering

Saken dreier seg om Danmark er forpliktet til å ta imot en tredjelandsborger, som etter å ha fått innvilget asyl og subsidiær beskyttelse i Danmark, har søkt om asyl i Finland. Av Dublin III-forordningen artikkel 18 (1) bokstav c fremgår det at medlemsstaten er forpliktet, på nærmere angitte vilkår, til å ta tilbake en tredjelandsborger som har fått avslag på søknaden i medlemsstaten, og som deretter har inngitt en søknad i en annen medlemsstat eller som oppholder seg der uten opphold.

Til sammenligning med andre medlemsstater står Danmark i en særstilling, som får innvirkning på tolkningen av forordningen. Danmark og EU har inngått en avtale som er tatt inn i EUF-traktatens tredje del avsnitt V. Etter avtalens artikkel 1 og 2 har Danmark forpliktet seg til å gjennomføre Dublin III-forordningen. Danmark er imidlertid ikke bundet av direktiv 2011/95/EU (statusdirektivet).

Avtalen medfører at legaldefinisjonen av «søknad om internasjonal beskyttelse» i Dublin III-forordningen artikkel 2 bokstav b ikke får anvendelse for Danmark. Begrepet henviser nemlig til statusdirektivet artikkel 2 bokstav h. I statusdirektivet er «søknad om internasjonal beskyttelse» definert til «en anmodning, der indgives af en tredjelandsstatsborger eller statsløs om beskyttelse fra en medlemsstat, når der er grundlag for at antage, at ansøgeren søger om flygtningestatus eller subsidiær beskyttelsesstatus, og vedkommende ikke udtrykkeligt anmoder om anden form for beskyttelse, der ikke er omfattet af dette direktiv, og som kan søges særskilt». Når Danmark ikke er bundet av direktivet, trenger ikke formålet bak søknadene å være tildeling av en av de formene for internasjonal beskyttelse som direktivets legaldefinisjon gir anvisning på, jf. sak C-497/21 Bundesrepublik Deutschland (avslag på asylansøknad i Danmark) avsnitt 43. På dette punkt skiller anvendelsen av Dublin-forordningen artikkel 18 (1) bokstav d seg fra andre medlemsstater, siden sistnevnte anvendelse krever at det foreligger en «søknad om internasjonal beskyttelse» i direktivets forstand.

I avtalen mellom Danmark og EU fremgår formålet om å gjøre det mulig for Danmark å delta i gjennomførelsen av Dublin III-forordningen. For tolkningen av Dublin III-forordningen artikkel 18 (1) bokstav d, medfører dette at formene for internasjonal beskyttelse som er fastsatt i dansk lovgivning, skal sidestilles med søknader om internasjonal beskyttelse som er inngitt til medlemsstatene som er bundet av statusdirektivet.

Begrepet «avslag» i Dublin III-forordningen artikkel 18 (1) bokstav d, er et selvstendig EU-rettslig begrep, og må underkastes en ensartet fortolkning, jf. sak C-624/20 Staatssecretaris van Justitie en Veiligheid avsnitt 19. Uttrykket må tolkes i lys av ordlydens alminnelige betydning, kontekst og formål.

«Avslag», i ordets alminnelige betydning, henviser til å nekte innvilgelse av en søknad. Uttrykket avgrenser mot innvilgelse av en søknad, uavhengig av om innvilgelsen gir grunnlag for varig eller midlertidig oppholdstillatelse. En bokstavelig tolkning av bestemmelsen tilsier derfor at «avslag» ikke omfatter en manglende forlengelse eller fornyelse av oppholdstillatelsen. En manglende fornyelse av oppholdstillatelsen forutsetter at asylsøknaden ble innvilget på et tidligere tidspunkt.

En kontekstuell tolkning av begrepet bekrefter tolkningen. Blant annet vises det til at legaldefinisjonen av «oppholdstillatelse» i Dublin III-forordningen artikkel 2 bokstav l bekrefter at innvilgelsen av en oppholdstillatelse er et utslag av at tredjelandsborgeren har fått innvilget asyl. Innvilgelsen innebærer, til tross for at den er midlertidig, at den ikke kan sidestilles med et «avslag» på en søknad som artikkel 18 (1) bokstav d omhandler.

Kravet om en ensartet tolkning og anvendelse av Dublin III-forordningen må også sikres i situasjoner som gjelder Danmark. Kravet innebærer derfor at forordningen må tolkes i lys av bestemmelsene i Statusdirektivet og direktiv 2013/32/EU, når det kommer til å avklare rekkevidden av begrepet «avslag» i forordningens artikkel 18 (1) bokstav d. Direktivene skiller klart mellom situasjonen hvor asylsøknaden blir avslått, og situasjonen der myndighetene avslutter, tilbakekaller eller unnlater å forlenge oppholdstillatelsen.

Til slutt uttales det at denne tolkningen av bestemmelsen også er egnet til å nå formålet om at behandlingen av søknader om internasjonal beskyttelse skal behandles i den medlemsstaten som er utpekt som den ansvarlige etter forordningens kap. III.

EU-domstolens konklusjon

EU-domstolen konklusjoner med at Dublin III-forordningen artikkel 18 (1) bokstav d skal tolkes slik at manglende forlengelse eller fornyelse av oppholdstillatelse som er tildelt tidligere, ikke kan sidestilles med et avslag på søknad om asyl.

Forordning (EU) nr. 604/2013 (Dublin III-forordningen) er en del av Schengen-samarbeidet. Rettsakten ble godkjent ved kgl.res. av 17. desember 2013 og trådte i kraft 18. desember 2013.

Statusdirektivet er ikke en del av EØS-avtalen eller Schengen-samarbeidet. I norsk sammenheng reiser dommen derfor spørsmål om hvordan «søknad om internasjonal beskyttelse» skal tolkes i relasjon til Dublin III-forordningen art. 18 (1) bokstav d. Nærmere bestemt om de former for internasjonal beskyttelse som er fastsatt i norsk lovgivning, skal sidestilles med søknader om internasjonal beskyttelse som er inngitt i andre medlemsstater som er bundet av statusdirektivet. Rettskildegrunnlaget for et slikt tolkningsresultat er et annet enn Danmarks, men etter redaksjonens syn taler blant annet hensynet til en ensartet anvendelse av Dublin III-forordningen for resultatet.

EOE