Sakens bakgrunn

A er tyrkisk statsborger, og er gift med en norsk statsborger B. De har to barn sammen.

I 2011 fikk A avslag på søknad om familiegjenforening, begrunnet i at B manglet inntekt. I 2012 flyttet de til Sverige i fem måneder. Da de flyttet tilbake, søkte A om opphold etter reglene for utlendinger som omfattes av EØS-avtalen i utlendingsloven kapittel 13.

A fikk bekreftet lovlig opphold med arbeidstillatelse. Han begynte å arbeide i mai 2013.

A søkte om varig opphold etter EØS-regelverket. Søknaden ble avslått med den begrunnelse at han manglet sykeforsikring de første 12 månedene av sitt opphold, og at B ikke rådet over tilstrekkelige midler til å forsørge familiemedlemmer.

Betingelsen om sykeforsikring ble forankret i rundskriv om tolkningen av vilkårene for avledet oppholdsrett for tredjelandsborgere som er familiemedlemmer av EØS-borgere (AI-1/2022).

UDI la til grunn at det kreves at familiemedlemmet har en sykeforsikring som dekker alle risikoer under oppholdet i Norge, i tilfeller som gjelder opphold på grunnlag av den norske borgerens «tilstrekkelige midler» jf. utlendingsloven § 112 bokstav c. Det ble forankret i instruksen at familiemedlemmet skal være dekket av en sykeforsikring i 12 måneder fra ankomst. Etter disse 12 månedene skal de regnes for å være medlemmer av folketrygden, og kravet til sykeforsikring opphører.

Etter ny søknad fikk A avslag i 2025 med tilsvarende begrunnelse i mangel på sykeforsikring de første 12 månedene av oppholdet. UDI fattet vedtak om bortvisning 26. August 2025. Saken ble sendt til Utlendingsnemnda (UNE) for behandling i 27. august 2025.

A begjærte midlertidig forføyning med krav om utsatt bortvisning fram til endelig vedtak var truffet i klageinstansen. Tingretten vurderte at det forelå fare ved opphold og avsa kjennelse om midlertidig forføyning 29. august. UDI har bedt om etterfølgende muntlig behandling.

Tingrettens vurdering

Midlertidig forføyning kan bare besluttes dersom hovedkravet og sikringsgrunnen er sannsynliggjort, jf. tvl. § 34-2 (1). Tingretten begynner med å vurdere om hovedkravet er sannsynliggjort, det vil her si spørsmålet om UDIs vedtak bygger på feil rettsoppfatning og er ugyldige.

Etter utlendingsloven § 112 følger det at en EØS-borger har oppholdsrett utover tre måneder så lenge vedkommende «råder over tilstrekkelige midler» til å forsørge seg selv og eventuelle medfølgende familiemedlemmer «og er omfattet av en sykeforsikring som dekker alle risikoer under oppholdet», jf. § 112 første ledd bokstav c.

En EØS-borger eller et familiemedlem av en EØS-borger som ved innreise har sykeforsikring som dekker alle risikoer det første året, har lovlig opphold dersom øvrige vilkår er oppfylt. Vedkommende vil da være pliktig medlem av folketrygden fra innreisedatoen, dersom oppholdet er ment å vare i mer enn ett år, jf. folketrygdloven § 2-1.

Sykeforsikring på 12 måneder kan dokumentere at oppholdet «er ment å vare» minst 12 måneder. Det er imidlertid etter tingrettens syn ikke riktig at EØS-borgeren eller familiemedlemmer først «Etter disse 12 månedene skal [..] regnes for å være medlemmer av folketrygden», og at kravet til sykeforsikring først da opphører, slik UDI har lagt til grunn at følger av rundskrivet.

Tingretten uttaler at en sykeforsikring på 12 måneder innebærer at familiemedlemmet til EØS-borgere både vil være dekket av forsikringen og medlem av folketrygden det første året av oppholdet. En slik praksis ikke er i tråd med EU-domstolens avgjørelse i sak C-247/20 VI, hvor EU-domstolen kom til at medlemskap i offentlig trygdeordning oppfyller vilkåret om forsikringsdekning.

Familiemedlemmet kan si opp forsikringen etter at vedkommende er blitt medlem av folketrygden, det vil si fra innreisedatoen. I praksis vil kravet ikke ha noe annet formål enn å dokumentere at oppholdet er ment å vare i mer enn 12 måneder. Dette kan etter rettens syn dokumenteres på annen måte enn tegning av 12 måneders sykeforsikring.

Det følger av forarbeidene at alternativer til dokumentasjon kan være husleiekontrakt, arbeidsavtale eller dokumentasjon på at EØS-borgeren er arbeidssøkende. Etter en konkret vurdering kan også familiesituasjonen eller referansepersonens tilknytning til Norge underbygge at oppholdet er ment å vare i minst 12 måneder. Det må gjøres en bred vurdering av om det mest sannsynlige er at EØS-borgeren eller familiemedlemmet har til hensikt å oppholde seg i Norge i minst 12 måneder.

Tingretten anser det ikke å være rettslig grunnlag for å oppstille et krav om at EØS-borgeren må være dekket av sykeforsikring i ett år av hensyn til dokumentasjon.

Det samsvarer etter tingrettens syn best med formålet bak bestemmelsen, å tolke den slik at vilkårene for oppholdsrett er oppfylt dersom EØS-borgeren eller familiemedlemmet under oppholdet vil være medlem av folketrygden. Formålet bak bestemmelsen er å unngå at økonomisk inaktive personer urimelig utnytter vertslandets velferdssystem til å finansiere livsoppholdet.

Ved valg av tolkningsalternativer, uttaler retten at den bør legge vekt på hvilket av tolkningsalternativene som best ivaretar Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Tingretten ser til rettspraksis fra EU-domstolen som fastslår at begrensninger i retten til fri bevegelighet må være proporsjonale.

Tingretten uttaler at det sentrale er om retten til B, As ektefelle, begrenses av vilkåret om hans sykeforsikring. Tingretten understreker at retten til fri bevegelighet også gjelder for personer som ikke er økonomisk aktive, jf. HR-2025-490-S.

Retten legger til grunn at det kan være vanskelig for enkelte å tegne forsikring som dekker alle risikoer det første året etter innreise, avhengig av alder og sykdom mv. Krav om forsikring innebærer dermed en restriksjon på EØS-borgerens utøvelse av fri bevegelighet.

Tingretten anser ikke kravet om sykeforsikring som egnet til å ivareta formålet om at EØS-borgeren eller familiemedlemmet ikke blir en byrde for vertsstatens velferdssystem, da man uansett vil være medlem av folketrygden i samme periode. Forsikringen kan sies opp kort tid etter innreise, og har i realiteten ikke noen betydning utover dokumentasjon. Kravet blir da heller ikke proporsjonalt.

Tingretten har derfor kommet til at opphold utover tre måneder der øvrige vilkår er oppfylt, vil utgjøre lovlig opphold etter folketrygdloven § 2-1 dersom vedkommende under oppholdet vil være dekket av en forsikring eller oppnår medlemskap i folketrygden. Vilkåret om lovlig opphold i folketrygdloven § 2-1 vil dermed være oppfylt for EØS-borgere som bosetter seg i Norge og råder over tilstrekkelige midler.

Det er ikke et krav om å tegne egen sykeforsikring før innreise for å få oppholdsrett.

Tingrettens konklusjon

Etter rettens syn bygger vedtaket på en uriktig rettsoppfatning. Tingretten har kommet til at UDIs vedtak om avslag og om bortvisning bygger på uriktig rettsoppfatning, og er ugyldige.

Retten finner det også sannsynliggjort at utsendelse vil føre til vesentlig skade for A, slik at kravet til sikringsgrunn er oppfylt. Videre vurderer retten at ulempen for saksøkte ikke står i åpenbart misforhold til den interesse saksøkeren har i at forføyningen blir besluttet, jf. tvisteloven § 34-1 andre ledd.

Begjæringen om midlertidig forføyning ble tatt til følge.

Utlendingsloven § 112 gjennomfører direktiv 2004/38/EF (Unionsborgerdirektivet) art. 7 nr. 1 og 3 og art. 14. Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 883/2004 [trygdeforordningen] er inkorporert i folketrygdloven.

EMA