Utenfor unionsborgerdirektivets anvendelsesområde

EU-domstolen begynner med å avvise at tvisten hører under direktiv 2004/38/EF (unionsborgerdirektivet), som den foreleggende rett har basert sine spørsmål på. Domstolen uttaler at unionsborgerdirektivet utelukkende regulerer betingelser for innreise og opphold.

Den aktuelle lovgivningen skal i stedet drøftes under retten til fri bevegelighet for unionsborgere etter TEUV artikkel 21. Bestemmelsen sammenholdes med retten til ikke-diskriminering og retten til privatliv og familieliv etter EUs pakt om grunnleggende rettigheter artikkel 7 og 21.

Rettslige utgangspunkter

EU-domstolen omtaler unionsborgerskapet som den grunnleggende rettslige statusen for statsborgere i EUs medlemsstater. Til unionsborgerskapet knytter det seg en rekke rettigheter, herunder en grunnleggende og individuell rett til fri ferdsel og opphold på medlemsstatenes områder, med begrensningene og på betingelsene som er fastsatt i traktaten.

EU-domstolen understreker at unionsborgerskapet også innebærer en rett til å videreføre familieliv ved tilbakevending til hjemstaten, ved at man ledsages av familiemedlemmer, inkludert ens ektefelle. Unionsborgere som har gjort bruk av retten til fri ferdsel og opphold, kan påberope seg rettigheter knyttet til unionsborgerskapet også overfor hjemstaten.

I saker hvor et familiemedlem er tredjelandsborger, har domstolen tidligere avklart at familiemedlemmet må gis en avledet rett til opphold for at unionsborgerens rett til fri bevegelighet skal være effektiv. Om man ikke kan være trygg på at familielivet kan videreføres, vil det kunne avskrekke unionsborgere både mot å forlate og å vende tilbake til hjemstaten.

Plikten til å gi ektefellen til en unionsborger avledet oppholdsrett, har domstolen også tidligere gitt anvendelse der ektefellen er en tredjelandsborger av samme kjønn som unionsborgeren, se sak C-673/16 Coman.

Den foreliggende saken gjelder to unionsborgere. De har inngått ekteskap i tråd med lovgivningen i vertsstaten. Om rettighetene i medhold av unionsborgerskapet skal være effektive, må borgerne kunne være sikre på at de kan videreføre familielivet fra vertsstaten til hjemstaten.

Etter gjeldende EU-rett er samtidig reglene om ekteskap underlagt medlemsstatenes kompetanse. EU-domstolen understreker at EU-retten ikke kan gjøre inngrep i denne kompetansen. Medlemsstatene står altså fritt til å innføre eller la være å innføre muligheten til å inngå likekjønnet ekteskap etter nasjonal rett.

Samtidig må medlemsstatenes kompetanse til å regulere ekteskap utøves i tråd med EU-retten, herunder retten til fri ferdsel og opphold som tilkommer enhver unionsborger jf. TEUV artikkel 21.

Om avslaget utgjør en hindring på personbevegeligheten

For å vurdere om avslaget utgjør en hindring, ser domstolen på hvilke konsekvenser det har hatt for ektefellene. Avslaget har blant annet medført manglende dekning i offentlig sykeforsikring, i en periode A var arbeidsledig og B i arbeid. Dersom ekteskapet hadde vært oppført i folkeregisteret, ville han vært omfattet av sykeforsikringen. I tillegg har oppføring i tingboken av en eiendom blitt avslått. A tok i forbindelse med ekteskapsinngåelsen Bs etternavn, og dette ble ikke akseptert. Avslaget kan altså ha alvorlige ulemper – både privat og arbeidsmessig.

EU-domstolen fastslår at manglende rettslig anerkjennelse av et ekteskap som er inngått lovlig i en annen medlemsstat, kan utgjøre et hinder for utøvelsen av retten til fri bevegelighet for personer etter TEUV artikkel 21.

Til støtte for vurderingen viser domstolen per analogi til sak C-4/23 Mirin. Saken gjaldt en rumensk-britisk borger som gjennomførte kjønnsskifte i samsvar med britisk rett. EU-domstolen kom til at Romania hadde plikt til å rettslig anerkjenne kjønnsskiftet.

Om hindringen er begrunnet

For å anses som begrunnet, må hindringen forfølge objektive, allmenne hensyn og være forholdsmessig. Kravet til forholdsmessighet innebærer at hindringen må være «egnet» til å sikre oppfyllelsen av formålet og ikke gå lengre enn det som er nødvendig.

EU-domstolen poengterer at lovbestemmelser som er begrunnet i et tvingende allment hensyn etter EU-retten skal anses å gjennomføre EU-rett. Dette medfører at EUs pakt om grunnleggende rettigheter kommer til anvendelse jf. paktens artikkel 51 nr. 1. Hindringen må altså også være i samsvar med grunnleggende rettigheter etter charteret.

Avslaget på søknaden om rettslig anerkjennelse av ekteskapet er begrunnet i at polsk rett ikke tillater likekjønnet ekteskap. Med henvisning til medlemsstatenes kompetanse til å regulere ekteskap, gjentar domstolen at Unionen respekterer medlemsstatenes nasjonale identitet, slik den kommer til uttrykk gjennom grunnleggende politiske og forfatningsmessige strukturer, jf. Traktaten om den europeiske union (TEU) artikkel 4 nr. 2. Retten til å inngå ekteskap etter EUs pakt om grunnleggende rettigheter artikkel 9, gjelder også i overensstemmelse med nasjonale lover om utøvelsen av denne rettigheten.

Samtidig skal uttrykket «den offentlige orden» som begrunnelse for en fravikelse av grunnleggende friheter, tolkes strengt. Rekkevidden av uttrykket kan ikke ensidig fastlegges av den enkelte medlemsstat, uten kontroll fra EUs institusjoner. EU-domstolen konstaterer at «den offentlige orden» kun kan påberopes når det foreligger en «virkelig og tilstrekkelig alvorlig trussel mot et grunnleggende samfunnshensyn».

EU-domstolen vurderer at en plikt til å anerkjenne ekteskapet hverken krenker nasjonal identitet eller truer «den offentlige orden».

Å anerkjenne et ekteskap som er inngått i andre medlemsland, innebærer nemlig ikke at medlemsstaten er forpliktet til å innføre muligheten til å inngå ekteskap for personer av samme kjønn i sin nasjonale lovgivning. Plikten er begrenset til å sikre anerkjennelse av ekteskap som er inngått i samsvar med en vertsstatslovgivning, slik at familielivet kan videreføres etter en benyttelse av retten til fri bevegelighet for personer.

Forholdet til EUs pakt om grunnleggende rettigheter

En nasjonal hindring på retten til fri bevegelighet for personer kan kun anses som begrunnet når den er i overensstemmelse med de grunnleggende rettigheter som er sikret i EUs pakt om grunnleggende rettigheter. Domstolen skal beskytte disse rettighetene. Særlig aktuelle i saken står retten til respekt for privatliv og familieliv etter grunnrettighetspakten artikkel 7 og forbudet mot enhver forskjellbehandling på grunn av seksuell orientering etter artikkel 21.

Retten til privatliv og familieliv etter EUs pakt om grunnleggende rettigheter, har samme innhold og omfang som EMK artikkel 8. EMK artikkel 8 utgjør i EU-rettslig sammenheng en minstestandard, jf. i denne retning C-4/23 Mirin.

Etter EMDs rettspraksis har partene til EMK en positiv forpliktelse til å sikre rettslige strukturer for å anerkjenne og beskytte likekjønnede par. EMD har tidligere konstatert krenkelse i en sak mot Polen angående denne forpliktelsen. I denne sammenhengen uttalte EMD at ingen av de allmenne hensynene den polske regjeringen har gjort gjeldende, gikk foran klagernes interesse i rettslig anerkjennelse og beskyttelse, se Przybyszewska m.fl. mod Polen.

Å ikke anerkjenne et ekteskap som to likekjønnede unionsborgere har inngått i tråd med lovgivningen i en medlemsstat hvor de utøvet sin rett til fri bevegelighet, med henvisning til at likekjønnet ekteskap ikke er tillatt etter nasjonal rett, er i strid med retten til privatliv etter EUs grunnrettighetspakt artikkel 7. Medlemsstater som ikke tillater likekjønnet ekteskap, har derfor en plikt til å sikre strukturer for å anerkjenne likekjønnede ekteskap som er inngått mellom to unionsborgere i forbindelse med utøvelse av retten til fri bevegelighet og i tråd med versstatens lovgivning, fastslår EU-domstolen.

Krav til den nasjonale ordningen for anerkjennelse

Valget av nærmere regler for rettslig anerkjennelse, hører til medlemsstatenes skjønn, innenfor rammene av den kompetanse de har til å fastsette regler om ekteskap. Registrering av vigselsattester, som i denne saken, er kun en av flere mulige ordninger. Det som imidlertid kreves, er at reglene ikke gjør det umulig eller uforholdsmessig vanskelig å utøve rettigheter til fri ferdsel og opphold etter TEUV artikkel 21.

Medlemsstatene må også overholde artikkel 21 i charteret om ikke-diskriminering. EU-domstolen uttaler at forbudet mot forskjellsbehandling på grunn av seksuell orientering etter artikkel 21, har bindende karakter som et alminnelig EU-rettslig prinsipp.

Det er i dag tilfellet at par av motsatt kjønn har mulighet til å få en vigselsattest fra en annen medlemsstat innført i folkeregisteret, men det samme gjelder ikke par av samme kjønn. Selv om medlemsstatene råder over en skjønnsmargin for anerkjennelse av ekteskap inngått i utlandet, utgjør denne ordningen forskjellsbehandling på grunn av seksuell orientering i strid med grunnrettighetspakten artikkel 21 nr. 1.

Dersom en medlemsstat kun har én ordning for å anerkjenne ekteskap som er inngått i utlandet, plikter staten å anvende denne uten forskjellsbehandling av ekteskap mellom personer av samme kjønn.

Direkte virkning

Dersom det ikke er mulig for den foreleggende retten å tolke nasjonal rett i tråd med EU-retten, innebærer prinsippet om direkte virkning en plikt til å unnlate anvendelse av de nasjonale bestemmelsene.