Saken omhandler

Borgarting lagmannsrett avsa 30. desember 2025 kjennelse (LB-2025-144562). Saken gjaldt krav om sikkerhetsstillelse for sakskostnader fra en saksøker som er registrert i en annen EØS-stat, jf. tvisteloven § 20-11 første ledd. 

Sakens bakgrunn 

Saken gjelder et krav om sikkerhetsstillelse for sakskostnader. Etter en anbudskonkurranse utlyst av Republikken Kongo knyttet til et oljefelt, anla et selskap som ikke ble valgt i konkurransen (selskapet «Philia») erstatningssøksmål for norske domstoler. Søksmålet gjaldt erstatning for tap som følge av at selskapet ikke ble valgt i anbudskonkurransen. Philia anførte at de saksøkte var erstatningsansvarlige som følge av uregelmessigheter ved konkurransen. De saksøkte er blant annet selskapene som vant anbudskonkurransen, herunder selskapet Hemla. 

Før Philia anla søksmålet, opprettet det et datterselskap registret i Irland, som fikk overdratt erstatningskravet av morselskapet. De saksøkte partene mente at selskapet ble opprettet utelukkende for å gå til søksmål og for å unngå eventuelle idømte sakskostnader, ettersom det etter norsk rett ikke kan stilles krav til sikkerhetsstillelse for sakskostnader for selskap som er registrert i en annet EØS-land. 

Tingretten avsa kjennelse der de avviste kravet om sikkerhetsstillelse, og Hemla m.fl. anket kjennelsen til lagmannsretten. 

Lagmannsrettens vurdering

Lagmannsretten delte seg inn i et flertall og mindretall. Flertallet forkastet anken. 

Tvisteloven (tvl.) § 20-11 første ledd oppstiller som hovedregel at saksøkte kan kreve at en saksøker med bopel utenfor Norge stiller sikkerhet for sakskostnader. Det er unntak fra dette når saksøker har bopel i en annen EØS-stat. Selskapets «bopel» er avgjørende for om det kan stilles krav om sikkerhetsstillelse. «Bopel» skal forstås som der selskapet er formelt registrert og har sin forretningsadresse. Partene er enige om at Philia etter denne forståelsen har sin bopel i Irland, som er en EØS-stat. 

De ankende partene mener at Philia er opprettet og fått overdratt kravet med formål om å unngå kravet til sikkerhetsstillelse som gjelder for utenlandske selskaper, og at unntaket for EØS-stater da ikke kommer til anvendelse. 

Etter flertallets vurdering er det ikke mulig å åpne for en slik anvendelse av tvl. § 20-11. Verken lovens ordlyd, høyestrettspraksis og i forarbeidene gir grunnlag for å anta at det skal gjøres en realitetsvurdering av selskapets «bopel» slik man kan gjøre i vurderingen av fysiske personers bopel. Formalia er avgjørende. 

Flertallet mener uansett at formålet med sikkerhetsstillelse ikke støtter at det skal oppstilles et unntak for omgåelsestilfeller. Formålet med sikkerhetsstillelse er at en saksøkt ikke skal måtte kreve inn sakskostnader i utlandet, og ikke å sikre at det faktisk er midler tilgjengelig. EØS-unntaket er et resultat av EØS-rettslige forpliktelser, ettersom ulike krav til norske og utenlandske selskaper ville medført et hinder på fri bevegelighet. Å innfortolke et unntak for omgåelse vil i realiteten være å oppstille et krav om reelle aktiva for å gå til søksmål i Norge, noe som ikke er formålet til tvl. § 20-11. Det er tvert imot uttrykkelig avvist i forarbeidene. 

Videre viser flertallet til hensynet til en forutsigbar og praktisk anvendelig regel. Å skulle åpne opp for konkrete vurderinger av et selskaps økonomiske stilling, vil åpne opp for en regel som er uforutsigbar og prosessdrivende. 

Det er etter flertallets syn verken støtte i lovens ordlyd, forarbeidene eller rettspraksis for en slik tolkning ankende part har anført, og de forkaster dermed anken. 

Lagmannsrettens mindretall kom til at det kan oppstilles et krav om sikkerhetsstillelse for omgåelsestilfeller. 

Dissens

Mindretallet er enige i utgangspunktet om at det er den formelle registreringen og forretningsadressen til selskapet som er av betydning for selskapets «bopel», men mener at det kan innfortolkes en reservasjonsadgang ved omgåelsestilfeller. 

Mindretallet viser til formålet om at saksøkte skal måtte slippe å inndrive sakskostnader i en «fremmed jurisdiksjon», og som flertallet, at det ikke er meningen med tvl. § 20-11 å oppstille en regel for å være søkegod for å gå til søksmål. Formålet med loven slår ikke til dersom et rettssubjekt i en fremmed jurisdiksjon etablerer et ellers tomt selskap i en EØS-stat, rett i forkant av at søksmålet tas ut. Det foreligger da en omgåelseshensikt. Vernet som § 20-11 søker å opprette, vil da ikke bli ivaretatt.

Mindretallet mener videre at ordlyden «bopel» ikke er til hinder for å tolke inn reservasjon mot omgåelser. Uttalelser i forarbeidene og Høyesterett som viser til at det er formelle kriterier som er avgjørende, er generelle. De omhandler ikke omgåelse, og har dermed begrenset overføringsverdi. 

Angående hensynet til en forutsigbar og praktisk regel, viser mindretallet til at en omgåelsesreservasjon vil være snever og dermed forholdsvis enkel å vurdere. I tillegg vil det å ikke ha en slik reservasjon kunne være prosessdrivende, idet selskaper i fremmede jurisdiksjoner kan innrette seg slik at det i praksis har liten risiko for å måtte bære idømte sakskostnader. 

Det vil for øvrig ikke utgjøre EØS-stridig forskjellsbehandling å innfortolke en reservasjonsadgang for omgåelsestilfeller, siden det vil gjelde likt for selskaper fra Norge og andre EØS-stater. Det vil heller ikke utgjøre en restriksjon etter EØS-avtalens hoveddel. 

Mindretallet legger avgjørende vekt på lovformålet, og finner støtte i øvrige rettskilder, og kommer til at saksøker kan pålegges å stille sikkerhet for sakskostnader i rene omgåelsestilfeller. 

I den konkrete vurderingen kommer mindretallet til at Philia kan pålegges å stille sikkerhet for sakskostnader, ettersom mindretallet påviser en omgåelseshensikt. Dette er begrunnet i at selskapet, som ellers bærer preg av å være et tomt skallselskap, fikk overdratt erstatningskravet vederlagsfritt rett i forkant av at søksmålet ble tatt ut.          

Lagmannsrettens konklusjon          

I tråd med lagmannsrettens flertall, konkluderer lagmannsretten med at anken forkastes. Philia kreves ikke å stille sikkerhet for eventuelle sakskostnader.

 Kjennelsen gjaldt i all hovedsak lovtolkning av norsk rett. Saken viser likevel enn rettslig konsekvens av EØS-samarbeidet, ettersom unntaket for EØS-stater ble tatt inn for at regelen skulle være i tråd med likebehandlingsregelen etter EØS-avtalen artikkel 4. 

ESE