Saken omhandler
EU-domstolen avsa 18. desember 2025 prejudisiell avgjørelse i sak C-366/24. Saken gjaldt tolkning av virkeområdet til direktiv 2006/123/EF (tjenestedirektivet) og hvorvidt det aktuelle tiltaket skulle vurderes etter reglene om fri bevegelighet for varer eller tjenester.
Sakens bakgrunn
Frankrike vedtok en lov der all hjemlevering av bøker som ikke er kjøpt av en bokhandel, ble ilagt minimumspriser. Lovens formål var å verne og promotere kulturelt mangfold.
Amazon EU, et luxembourgskregistrert selskap, tok ut ugyldighetssøksmål mot den franske loven. Selskapet anførte at loven strider mot EU-rettslige regler, fordi den er i strid med tjenestedirektivet og eventuelt fri bevegelighet av varer og/eller tjenester.
Den franske domstolen forela tre spørsmål for EU-domstolen:
- Faller den franske loven under tjenestedirektivets virkeområde?
- Er i så fall en vurdering av tiltakets lovlighet etter tjenestedirektivet til hinder for at tiltaket også vurderes etter primærrettens regler?
- Hvis tiltaket skal vurderes etter primærrettens regler, er det reglene om fri bevegelighet av varer eller tjenester som kommer til anvendelse? Og hvis det er varereglene som kommer til anvendelse, må tiltaket regnes som "bestemte former for salg" etter Keck-doktrinen?
EU-domstolens vurdering
Første spørsmål
Tjenestedirektivet artikkel 2, som har tittelen "Virkeområde", bestemmer i første ledd at direktivet gjelder tjenester som gis av tjenesteytere som er etablert i en medlemsstat. Etter artikkel 4 (1) dekker tjenestebegrepet enhver selvstendig næringsvirksomhet, noe som normalt utføres mot betaling. Domstolen har tidligere fastslått at butikkutsalg faller inn under tjenestebegrepet. Denne saken gjelder utsalg av bøker, og faller dermed i utgangspunktet inn under direktivets virkeområde.
Artikkel 1 i direktivet, som har tittelen «Formål», bestemmer i fjerde ledd at direktivet ikke berører lovligheten av nasjonale tiltak med formål om å verne eller fremme kulturelt eller språklig mangfold eller mediemangfold.
For å avgjøre hvordan artikkel 1 begrenser direktivets rekkevidde, er det nødvendig å tolke ordlyden «berører ikke», samtidig som konteksten, formålet og lovgivningshistorikken tas i betraktning. Ordlyden «berører ikke» impliserer at EU-lovgiver mente at direktivet ikke skulle få betydning for lovligheten av nasjonale tiltak som skal verne eller fremme kulturelt eller språklig mangfold og mediemangfold. Dette støttes av fortalen punkt 11.
Det er en del av konteksten at domstolen tidligere har fastslått at artikkel 1 andre, tredje og sjette ledd er bestemmelser som begrenser direktivets virkeområde. Motsetningsvis, kan det ikke, slik Amazon hadde anført, være utslagsgivende for direktivets virkeområde at begrensingen mot tiltak til vern av kulturelt mangfold er i artikkel 1 «Formål», og ikke i artikkel 4 «Virkeområde».
Videre har domstolen i en annen sak, som gjaldt en lov om undervisningsspråk i skolen med formål om å verne språklig mangfold, kun vurdert tiltaket etter fri bevegelighet av tjenester etter TEUV artikkel 49, og ikke tjenestedirektivet. Saksforholdet i den dommen falt i utgangspunktet under direktivets virkeområde, men likevel ikke på grunn av unntaket for tiltak til vern av språklig mangfold.
Det følger av direktivets formål, at bestemmelsen om at direktivet ikke skal berøre tiltak til vern eller fremme av språklig og kulturelt mangfold skulle klargjøre direktivets virkeområde, noe som støtter at direktivet ikke regulerer slike saker.
Det følger av dette at EU-lovgiver har vurdert det slik at tjenestedirektivet ikke er ment å omfatte tiltak som har som formål å verne eller beskytte kulturelt eller språklig mangfold og mediemangfold. Slike tiltak skal derfor vurderes etter andre EU-rettslige regler, og da især reglene om fri bevegelighet av varer og tjenester etter henholdsvis TEUV artikkel 34 og 56.
Det er derfor ikke nødvendig å svare på det andre spørsmålet fra den foreleggende domstolen.
Tredje spørsmål
Under tredje spørsmål ser EU-domstolen først på om det er reglene fri bevegelighet av varer eller tjenester som kommer til anvendelse på saken.
Der et tiltak påvirker både fri tjenesteyting og varefriheten, skal tiltaket kun vurderes i relasjon til én av frihetene. Det er en forutsetning for dette at det er klart at en av de berørte frihetene er helt underordnet i forhold til den andre og at tiltaket kan anses å være knyttet til denne.
I den foreliggende saken er tiltaket minimumspriser for levering av bøker der selgeren skal fakturere kjøperne. Tiltaket griper verken inn i kontrakten mellom selgerne og leverandørene, eller i leverandørens betingelser eller priser. Tiltaket påvirker i all hovedsak den prisen som kjøperen av boken betaler. Siden tiltaket da er rettet mot den samlede prisen av bøker, som er regnet som en vare, skal tiltaket vurderes utelukkende etter varereglene.
Domstolen går så over til å vurdere om tiltaket må regnes som en regulering av «bestemte former for salg».
For det første, rammer importrestriksjonsforbudet etter TEUV artikkel 34 alle tiltak som er i stand til å hindre samhandel mellom medlemsland enten direkte eller indirekte, faktisk eller potensielt. Når et nasjonalt tiltak forbyr eller begrenser «bestemte former for salg», vil det ikke anses å hindre samhandelen mellom medlemsstater, så lenge tiltaket behandler omsetningen av importerte og innenlandske varer likt, både rettslig og faktisk. Når dette er tilfellet, antas at tiltaket ikke medfører at importerte varer får en annen markedsadgang eller blir behandlet med en større ulempe enn innenlands produserte varer.
Det følger av rettspraksis at konseptet «bestemte former for salg» bare dekker nasjonale tiltak som regulerer hvordan et produkt markedsføres. Tiltak som gjelder hvordan et produkt blir levert til kjøperen faller dermed utenfor det som kan anses å være «bestemte former for salg».
Videre vil et tiltak som verken har som formål eller virkning å forskjellsbehandle mellom importerte varer og innenlands omsetning, likevel kunne falle inn under importrestriksjonsforbudet. Det er dersom et produkt med opprinnelse fra en annen medlemsstat hindres markedsadgang til en annen medlemsstat.
Videre vil tiltaket i saken, på tross av at det gjelder alle bokselgere, ha en særlig påvirkning på fjernsalg. Tiltaket vil dermed mest sannsynlig påvirke selgere fra andre medlemsstater, og utgjør dermed en hindring for markedsadgangen og en importrestriksjon etter TEUV artikkel 34.
EU-domstolens konklusjon
EU-domstolen konkluderte for det første med at tjenestedirektivet ikke gjelder for saker som har som formål å verne eller fremme språklig eller kulturelt mangfold eller mediemangfold.
Det andre spørsmålet var det dermed ikke behov for å besvare.
For det tredje konkluderte domstolen med at et tiltak som setter minimumspriser for leveransen av fjernsalg på bøker, skal vurderes etter reglene om fri bevegelighet for varer. Tiltaket er ikke å anse som «bestemte former for salg», og utgjør en importrestriksjon etter TEUV artikkel 34.
Direktiv 2006/123/EF (tjenestedirektivet) er tatt inn i EØS-avtalen vedlegg X Generelle tjenester. Direktivet er gjennomført i norsk rett gjennom lov 19. juni 2009 nr. 103 (tjenesteloven).
ESE