Saken omhandler 

EU-domstolen avsa 22. januar 2026 prejudisiell avgjørelse i sak C-902/24. Saken gjaldt tolkningen av direktiv 93/13/EØF [forbrukeravtaledirektivet] artikkel 6 (1) og 7 (1), sammenholdt med effektivitetsprinsippet, ekvivalensprinsippet og rettssikkerhetsprinsipper.   

Sakens bakgrunn 

To forbrukere tok opp lån med pant i fast eiendom i en bank i Polen med en tilbakebetalingsplan på 30 år. Avtalen inneholdt en rekke vilkår om betingelsene for konvertering mellom sveitsisk franc og polske zloty. Forbrukerne anla sak, og gjorde gjeldende at konverteringsvilkårene var urimelige. De gjorde også gjeldende at fordi avtalen ikke kunne opprettholdes uten disse vilkårene, måtte den kjennes ugyldig. Forbrukerne krevde videre tilbakebetalt de månedlige avdragene de hadde betalt i henhold til avtalen, mens banken varslet om at den ville kreve motregning for sitt krav tilsvarende det forbrukerne hadde mottatt i oppfyllelsen av avtalen. Den foreleggende domstol avsa dom der hele avtalen ble kjent ugyldig. Konverteringsvilkårene ble ansett urimelige og avtalen kunne ikke opprettholdes uten disse. 

I saker om gyldigheten av hele låneavtaler, kan banker etter polsk rett nedlegge prinsipal påstand om gyldighet og subsidiær påstand om motregning. Bankens motregningskrav kan tilsvare størrelsen på lånet. I tillegg settes forbrukerens betalingsfrist til to uker. Dersom banken får medhold i motregningskravet har forbrukeren ikke vunnet saken fullt ut, og idømmes derfor også en del av sakskostnadene.

Vilkårene for motregning er oppfylt i saken. 

Spørsmålet for EU-domstolen er om de polske reglene er i strid med direktiv 93/13/EØF [forbrukeravtaledirektivet] artikkel 6 (1) og 7 (1) samt effektivitetsprinsippet, rettssikkerhetsprinsippet, proporsjonalitetsprinsippet og retten til en effektiv domstolsbeskyttelse.

EU-domstolens vurdering

Innledningsvis redegjør domstolen for statenes grunnleggende plikt til å fastsette egnede og effektive midler til å heve urimelige avtalevilkår inngått mellom forbrukere og næringsdrivende, jf. forbrukeravtaledirektivet artikkel 6 (1), 7 (1) og 24. Dersom det urimelige avtalevilkåret pålegger forbrukeren en urettmessig betaling, skal beløpet i prinsippet tilbakebetales. Dette ivaretar direktivets avskrekkende virkning. Utover dette tilkommer det medlemsstatene å fastlegge konsekvensene av at urimelige avtalevilkår opphører, i tråd med direktivets formål. 

Forbrukeravtaledirektivet er først og fremst til hinder for at banken kan kreve hele det nominelle lånebeløpet tilbakebetalt uten hensyn til restgjelden og størrelsen på avdragene forbrukeren allerede har betalt. Dette prinsippet er imidlertid ikke til hinder for at den parten som har det største kravet forblir debitor overfor den andre parten, gjennom motregning. En slik regel hensyntar forbrukerens tilbakebetalinger, og det skyldige restbeløpet.

Under henvisning til C-28/22 Getin Noble Bank og C-424/22 Santander Bank Polska viser domstolen til at bankens tilbakebetalingsplikt ikke kan være betinget av at forbrukeren overholder sin tilbakebetalingsplikt. Den polske ordningen som i praksis har den virkning at begge parter utfører sin del av ytelsene, bryter ikke prinsipielt med direktivets forbrukervern. 

Videre viser domstolen til nasjonale domstolers plikt til å informere om rettighetene som følger av direktivet, og konsekvensene det kan få for forbrukeren dersom et vilkår anses urimelig. Denne informasjonsplikten er desto viktigere når forbrukeren kan få et tilbakebetalingskrav som konsekvens av at hele avtalen kjennes ugyldig. Så lenge informasjonsplikten er overholdt, og forbrukeren ikke har motsatt seg at retten erklærer avtalen ugyldig, er motregning ikke i strid med forbrukeravtaledirektivet. Domstolen viser her til at behandlingen av motregningskravet i samme sak som behandlingen av avtalens gyldighet er økonomisk gunstig, og dermed i forbrukerens interesse. 

Til støtte for bankens motregningskrav viser domstolen til at enhver juridisk person er beskyttet av retten til rettferdig rettergang og prosessuell likhet i EUs charter om grunnleggende rettigheter. Å avvise behandlingen av bankens motregningskrav ville innebære en uforholdsmessig tilsidesettelse av den næringsdrivendes rett til effektiv domstolsbeskyttelse. 

Domstolen presiserer hvilket beløp banken kan kreve tilbakebetalt. Det kan for eksempel ikke kreves godtgjørelse for forbrukerens bruk av kapitalen mens saken pågår. I forlengelse av dette får bankens varsel om et tilbakebetalingskrav ingen virkning så lenge den hevder at avtalen er gyldig. Tilbakebetalingskravet og starttidspunktet for forsinkelsesrenter vil først inntre når avtalen kjennes ugyldig ved dom.

Når det gjelder lengden på forbrukerens betalingsfrist inngår dette i domstolenes opplysningsplikt. Direktivet krever ikke en særskilt lengde på betalingsfristen, men den kan ikke være så kort at den avskrekker eller forhindrer forbrukeren til å påberope seg direktivets vern. 

Avslutningsvis bemerker domstolen at saksomkostningene ikke kan være så høye at de forhindrer forbrukerens rett til å prøve om et avtalevilkår er urimelig etter direktivet. 

EU-domstolens konklusjon 

Forbrukeravtaledirektivet artikkel 6 (2) og 7 (1) er ikke til hinder for at forbrukere som anlegger søksmål om urimelige avtalevilkår kan få et motregningskrav fra banken som tilsvarer beløpet for lånet. Dette forutsetter likevel at kravet ikke er forfalt før avtalen kjennes ugyldig, og at saksomkostningene ikke blir så høye at forbrukeren hindres fra å utøve rettighetene i direktivet. 

Direktiv 93/13/EØF [forbrukeravtaledirektivet] er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIX om forbrukervern. Direktivets ugyldighetsregel er gjennomført i norsk rett ved lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer [avtaleloven] § 37. Dommen gir veiledning for hvordan eventuelle motregningskrav fra næringsdrivende i saker om urimelige forbrukeravtalevilkår skal løses.

EPB