Saken omhandler

Borgarting lagmannsrett avsa 15. januar 2026 dom og kjennelse i LB-2025-140353. Saken gjaldt blant annet forbud mot flygning av drone over en større folkemengde. EuroRetts omtale av avgjørelsen avgrenses til spørsmålet om straffehjemmelen tilfredsstilte kravet til klarhet på strafferettens område. 

Sakens bakgrunn

To kinesiske statsborgere skulle lage reklamefilm med bruk av drone i Oslo. A var produsent og B dronepilot. Det ble tatt ut tiltale blant annet for overtredelse av forbud mot å fly drone over en større folkemengde og begge ble dømt i Oslo tingrett. 

Blant forsvarernes anførsler for lagmannsretten var at lovhjemmelen ikke tilfredsstiller kravet til klarhet på strafferettens område. Hjemmelsrekken var følgende:

Luftfartsloven §§ 14-13 jf. 9-1 a jf. forskrift om ubemannede luftfartøyer (BSL A 7-2) § 4 jf. forordning (EU) 2019/947 [droneoperatørforordningen], jf. straffeloven § 15.

Luftfartsloven § 14-13 andre ledd bestemmer at «[d]en som overtrer restriksjoner i luftrommet opprettet i medhold av § 9-1 a første og annet ledd, straffes med bøter eller med fengsel inntil 2 år.» Luftfartsloven § 9-1 a er hjemmel for forskrift 1. november 2024 nr. 2777 om ubemannede luftfartøyer (BSL A 7-2). Forskriften gjennomfører forordning (EU) 2019/947 [droneoperatørforordningen] om regler og prosedyrer for drift av ubemannede luftfartøyer.

Forskrift om ubemannede luftfartøyer § 4 fastsetter at EØS-avtalens vedlegg XIII nr. 66zbc forordning (EU) 2019/947 [droneoperatørforordningen] gjelder som forskrift, med nærmere angitte endringer og tilpasninger. Droneoperatørforordningen gir regler og prosedyrer for drift av ubemannede luftfartøyer.

Droneoperatørforordningen pkt. 1 c angir om operasjoner med «ubemannede luftfartøy» (UAS) i kategorien «åpen» at fjernpiloten «sørger for at det ubemannede luftfartøyet holdes på trygg avstand fra mennesker, og at det ikke flys over folkemengder». 

I forordningens vedlegg heter det at UAS-operasjoner i underkategorien A2 skal foregå slik «at det ubemannede luftfartøyet ikke flyr over personer som ikke deltar i operasjonen, og med en horisontal sikkerhetsavstand på minst 30 meter fra disse personene».

Lagmannsrettens vurdering

For så vidt gjelder spørsmålet om lovhjemmelen for å idømme straff, tar lagmannsretten utgangspunkt i at straffansvaret må fastsettes innenfor lovkravets rammer. Lovkravet forankres i Grunnloven § 96, Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 7 og straffeloven § 14. 

Kravet til hjemmel i formell lov er likevel ikke til hinder for at handlingsnormen som er straffebelagt fastsettes i forskrift med hjemmel i lov, så lenge straffetrusselen fremgår av loven selv. Til støtte for dette viser lagmannsretten til HR-2025-1575-A avsnitt 16. 

Straffetrusselen fremgår av luftfartsloven § 14-13 annet ledd jf. § 9-1 a. 

Straffebestemmelser må være så klart utformet at det i de fleste tilfeller ikke vil være tvil om en handling rammes av regelen. Det må også være mulig å forutse at straff kan bli konsekvensen av handlingen.

Den straffebelagte handlingsnormen, å fly over folkemengder, fremgår av forskrift gitt med hjemmel i § 9-1 a om ubemannede luftfartøyer § 4 jf. forordning (EU) 2019/947 artikkel 4 jf. vedlegget om UAS-operasjoner i kategoriene «åpen» og «særskilt» del A.

Lagmannsretten vurderer at når luftfartsloven, forskriften og forordningen leses i sammenheng, er straffebestemmelsen så klart utformet at det ikke er tvil om at det er ulovlig og straffbart å fly over en folkemengde. Etter loven og forskriften er det mulig å forutse at straff kan bli konsekvensen. 

Forsvarerne har endelig anført at det nye straffebudet luftfartsloven § 14-29 a, er den eneste bestemmelsen som regulerer flygning av droner. Straffebudet ble lagt til ved lov 25. juni 2024 nr. 70 [lov om endringer i luftfartsloven] for å forebygge at øvrige bestemmelser i kapittelet skulle bli uanvendelige. Kapittelets andre bestemmelser ble vedtatt i en tid ubemannet luftfart ikke var vanlig, jf. Prop. 89 LS (2023-2024) pkt. 4.2.7. 

Luftfartsloven § 14-29 a lyder slik: 

«Den som gjennom å fly ubemannet luftfartøy forstyrrer den sikre drift av annet luftfartøy eller flyplass, eller som på annen måte volder fare for tap av menneskeliv eller skade på kropp, eiendom eller miljø, straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år».

«Luftfartøy» er ikke generelt definert i luftfartsloven. Lagmannsretten vurderer at droner, som en form for ubemannede luftfartøy, omfattes av en naturlig forståelse av ordlyden, både i relasjon til luftfartsloven § 14-29 a og de andre bestemmelsene i kapittel XIV. 

Retten peker på at dette er forutsatt i forarbeidene til luftfartsloven § 9-1 a, jf. Prop. 144 L (2016–2017) punkt 8.1. At luftfartsloven ble supplert med § 14-29 a hindrer ikke at også luftfartsloven § 14-13 annet ledd jf. § 9-1 a også rammer droneflygning. 

Lagmannsrettens konklusjon

Straffehjemmelen tilfredsstiller kravet til klarhet på strafferettens område. 

Forordning (EU) 2019/947 [droneoperatørforordningen] er gjennomført ved forskrift om ubemannede luftfartøyer (BSL A 7-2) § 4.

Lagmannsretten legger i denne saken til grunn at ordlyden «luftfartøy» omfatter ubemannede luftfartøy eller droner. Retten bruker forarbeider til støtte for denne tolkningen, men anser altså at «droner» innenfor rammen ordlyden setter. Om begrepet «luftfartøy» omfatter «droner» har blitt debattert i relasjon til klarhetskravet på strafferettens område, da i lys av saker om sanksjonsforskriften § 19 og russiske luftfartøyer. Se Sætervadet, Torkell, Karin M. Bruzelius, Christoffer C. Eriksen, Anders Løvlie og Bård S. Tuseth. "Sanksjoner, flyforbud og droner." Lov og rett årg. 62, nr. 1 (2023) s. 7-36. https://doi.org/10.18261/lor.62.1.3-. I forlengelsen av denne debatten kan man merke seg lagmannsrettens premiss om at den nye luftfartsloven § 14-29 a, ikke er til hinder for at de eldre bestemmelsene også omfatter droneflygning.

EMA