Saken omhandler

15. januar 2026 avsa EU-domstolen prejudisiell avgjørelse i sak C-77/24. Saken gjaldt lovvalg ved krav om erstatning utenfor kontrakt i internasjonale forhold etter forordning (EF) nr. 864/2007 (Rom II-forordningen).

Sakens bakgrunn

En østerriksk statsborger (TE) saksøkte direktørene i et maltesisk selskap med krav om erstatning for økonomisk tap pådratt etter å ha spilt på selskapets nettkasino. Selskapet hadde kasinolisens i henhold til maltesisk rett, men ikke lisens i henhold til østerriksk lov.

Domstolene i Wien kom omsider til at de hadde jurisdiksjon til å behandle saken. Ved behandlingen av saken i Østerrikes øverste domstol, har domstolen fremlagt to spørsmål til EU-domstolen om tolkningen av Rom II-forordningen.

Det første spørsmålet er om Rom II-forordningen art. 1 nr. 2 bokstav d skal tolkes slik at den omfatter erstatningskrav fra selskapets kreditorer mot selskapsledelsen for selskapets brudd på et nasjonalt forbud om å tilby pengespill til offentligheten uten å ha godkjent lisens etter nasjonal rett. Det andre spørsmålet gjelder tolkningen av «skadens indtræden» etter art. 4 nr. 1, når det anførte tapet har oppstått på grunn av et nettbasert spill.

EU-domstolens vurdering

Første spørsmål

EU-domstolen viser innledningsvis til at Rom II-forordningen art. 1 nr. 2 bokstav d regulerer et unntak fra forordningens anvendelsesområde. Etter rettspraksis tolkes den tilsvarende bestemmelsen i forordning (EF) nr. 593/2008 (Rom I-forordningen) slik at den utelukkende regulerer spørsmål om selskapers, foreningers og juridiske personers organisatoriske forhold. Ordlyden i Rom II-forordningen art. 1 nr. 2 bokstav d om «ledelsens … personlige ansvar» for «selskapets … forpligtelser» er ikke organisatoriske forhold ved et selskap. Som følge av dette må innholdet i det personlige ansvaret fastsettes ved et funksjonelt kriterium. 

Innholdet i bestemmelsen må tolkes i lys av formålet med unntaket, som har vært å opprettholde forhold innenfor selskapsretten som det finnes en egen løsning for. Lovvalg for selskapsrettslige spørsmål løses etter selskapsrettslige lovvalgsregler. Det må derfor foretas en konkret vurdering av om erstatningskravet mot selskapsledelsen er forhold som spesifikt gjelder selskapsrettens organisatoriske aspekter, eller andre forhold.

Selskapsledelsens ansvar for forpliktelser som følge av selskapets stiftelse eller utnevnelsen av lederansvar, og som i tillegg er knyttet til selskapets daglige ledelse, funksjon og drift faller inn under Rom II-forordningen art. 1 nr. 2 bokstav d. Ansvar som knytter seg til selskapets eksterne forpliktelser faller utenfor bestemmelsens anvendelsesområde.

Andre spørsmål

EU-domstolen innleder med å påpeke at Rom II-forordningen må tolkes selvstendig og ensartet innenfor EU. Hvilket lands rett som kommer til anvendelse for erstatningskrav utenfor kontrakt bestemmes av stedet der skaden inntrer. Det er bare der den direkte skaden finner sted som er relevant.

Med skade menes en skadevoldende handling mot skadelidte eller vedkommende sine rettslige beskyttede interesser. Det landet skaden oppstår i vil kunne variere ut fra arten av rettigheten som er krenket. Etter EU-domstolens praksis er stedet hvor skaden inntreffer, det sted hvor den anførte skaden konkret oppsto. I denne saken består den skadevoldende handlingen i å skade TEs interesser som er rettslig beskyttet i Østerrike. Domstolen mener derfor at skaden konkret oppsto i Østerrike, der TE hadde spilt på nettkasinoet.

Selv om den skadevoldende handling er begått i Malta, der selskapet tilbyr spillet fra, er dette ikke relevant for fastleggelsen av hvor skaden inntreffer. 

Unntaksbestemmelsen i Rom II-forordningen art. 4 nr. 3 er en snever unntaksbestemmelse som kommer til anvendelse dersom den skadevoldende handlingen har en åpenbart nærmere tilknytning til en annen stat.

EU-domstolens konklusjon

EU-domstolen konkluderer i første spørsmål med at et krav om erstatning utenfor kontrakt anlagt mot ledelsen i et selskap for økonomisk tap som følge av et brudd på nasjonal lovgivning om å ha godkjent lisens for å tilby pengespill, ikke faller inn under Rom II-forordningen art. 1 nr. 2 bokstav d.

I det andre spørsmålet konkluderer domstolen med at Rom II-forordningen art. 4 nr. 1 skal tolkes slik at skade en spiller lider ved deltakelse i et nettbasert pengespill hvor tilbyderen av spillet ikke har godkjent lisens inntreffer hvor spilleren har sin sedvanlige bopel.

Forordning (EF) nr. 864/2007 (Rom II-forordningen) er ikke en del av EØS-avtalen, og gjelder heller ikke som norsk rett. Høyesterett har imidlertid uttalt at lovvalgsreglene i Romaforordningene har vekt dersom lovvalgsspørsmålet ikke er løst i norsk rett, se blant annet HR-2016-1251-A avsn. 27. 

Sak C-77/24 har likhetstrekk med dommeninntatt i Rt-2010-1197, men denne gjaldt spørsmål om jurisdiksjon og ikke lovvalg. Ettersom jurisdiksjon også kan fastlegges etter stedet skaden oppsto, kan det tenkes at sak C-77/24 vil kunne være relevant også ved vurderingen av jurisdiksjon. 

CH