Saken omhandler

EU-domstolen avsa 15. januar 2026 prejudisiell avgjørelse i sak C-129/24. Spørsmålet i saken er om det kan innfortolkes et krav om identifikasjon av «søker» i direktiv 2003/4/EF [miljøinformasjonsdirektivet] artikkel 2 (5) og 3 (1), lest i lys av Konvensjon om tilgang til miljøinformasjon, allmenn deltakelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i saker vedrørende miljø (Århus-konvensjonen).

Sakens bakgrunn 

Et delvis statlig eid skogbruksforetak avslo i 2022 nesten 100 søknader om miljøinformasjon etter direktiv 2003/4/EF, fordi de var anonyme. Foretaket mente søknadene var en del av en organisert kampanje for å forstyrre selskapets drift, og krevde at søkerne identifiserte seg ved juridisk navn og nåværende adresse for å bevise at det dreide seg om genuine forespørsler. De som ikke identifiserte seg, fikk avslag på søknadene om miljøinformasjon. Etter noen klagerunder ble spørsmålet anket til Irlands foreleggende domstol. 

Den foreleggende domstol har ved behandlingen av saken fremmet en rekke tolkningsspørsmål for EU-domstolen, som EU-domstolen har sammenfattet slik: Om begrepet «søker» i direktiv 2003/4/EF, lest i lys av Århus-konvensjonen, kan tolkes slik at det kreves at en fysisk eller juridisk person identifiserer seg ved sitt juridiske navn og/eller en nåværende fysisk adresse. Dersom det ikke kan tolkes slik, er spørsmålet om nasjonal lovgivning som krever slik identifisering er i strid med direktivet, lest i lys av Århus-konvensjonen.

EU-domstolens vurdering

Medlemsstatene plikter å sørge for at offentlige myndigheter gjør miljøinformasjon tilgjengelig for enhver «søker» som anmoder om det, uten at søkeren må påberope en interesse, jf. direktiv 2003/4/EF artikkel 3 (1). «Søker» er «enhver fysisk eller juridisk person som anmoder om miljøinformasjon», jf. direktiv 2003/4/EF artikkel 2 (5). 

Domstolen konstaterer at plikten til å tilgjengeliggjøre miljøinformasjon etter direktiv 2003/4/EF artikkel 3 (1) kun avhenger av om søknaden har kommet fra en «søker». Hverken definisjonen av «søker» i direktivets artikkel 2 (5), eller de formål direktivet skal ivareta, oppstiller noen plikt om at søkeren må identifisere seg. 

Videre vurderer domstolen om Århus-konvensjonen tilsier en annen tolkning, ettersom formålet med direktiv 2003/4/EF er å gjennomføre Århus-konvensjonen i EU-retten. Århus-konvensjonen artikkel 4 pålegger offentlige myndigheter å stille miljøopplysninger tilgjengelig for «allmenheten», definert som «en eller flere fysiske eller juridiske personer og i samsvar med nasjonal lovgivning eller praksis, deres foreninger, organisasjoner eller grupper» i Århus-konvensjonens artikkel 2 (4). Domstolen konstaterer derfor at det heller ikke kan utledes noen plikt til at søkeren identifiserer seg etter Århus-konvensjonen. 

Spørsmålet er så om nasjonale lover kan stille et slikt krav om at søkeren identifiserer seg. Domstolen viser til nasjonale myndigheters plikt til å sikre en effektiv adgang til miljøinformasjon. Tatt i betraktning at nasjonale myndigheter ikke har ubegrensede ressurser, må statene kunne fastsette nærmere ordninger for adgang til miljøopplysninger for å sikre effektiv tilgang til miljøinformasjon. Myndighetene plikter derfor ikke å gi informasjon flere ganger til samme person, dersom vedkommende sender mange identiske søknader innenfor et kort tidsrom. 

Medlemsstatene kan dermed stille nærmere krav til søkeren av miljøinformasjon, så lenge kravene er i tråd med ekvivalens- og effektivitetsprinsippet. Ekvivalensprinsippet innebærer at regler som gjennomfører EU-rettslig bestemmelser ikke kan være mindre gunstige enn de som gjelder for tilsvarende situasjoner etter nasjonal rett. Effektivitetsprinsippet innebærer på sin side at reglene ikke må gjøre det umulig eller uforholdsmessig vanskelig å utøve EU-reglene i praksis. 

De irske reglene krever som nevnt at den som søker om miljøinformasjon oppgir faktisk navn og fysisk adresse. Formålet med reglene er at offentlige myndigheter skal kunne etterprøve om en anmodning rent faktisk stammer fra en fysisk eller juridisk person, og meddele personen om avgjørelsen som blir truffet. Domstolen finner at de irske reglene ikke er i strid med ekvivalensprinsippet eller effektivitetsprinsippet, og dermed heller ikke i strid med direktiv 2003/4/EF lest i lys av Århus-konvensjonen. 

EU-domstolens konklusjon 

Begrepet «søker» i direktiv 2003/4/EF artikkel 2 (5) og artikkel 3 (1) sammenholdt med Århus-konvensjonen skal tolkes slik at den ikke krever at en fysisk eller juridisk person identifiseres ved navn og/eller adresse. Begrepet er likevel ikke til hinder for at medlemsstatenes lovgivning krever slik identifikasjon, så lenge ekvivalensprinsippet og effektivitetsprinsippet overholdes. 

Direktiv 2003/4/EF er innlemmet i EØS-avtalen vedlegg XX Miljø. EU tiltrådte Århus-konvensjonen ved Rådsbeslutning 2005/370/EF. Norge er også part i Århus-konvensjonen. Både direktiv 2003/4/EF og Århus-konvensjonen er gjennomført i norsk rett ved lov 9. mai 2003 nr. 31 om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet (miljøinformasjonsloven). Rett til miljøinformasjon fra offentlig organ er regulert i miljøinformasjonsloven kapittel 3. Hovedregelen i miljøinformasjonsloven § 10 (1) er at «enhver» har rett til å få miljøinformasjon fra et offentlig organ. «Enhver» omfatter «både personer bosatt i Norge og personer bosatt i utlandet», jf. Ot.prp.nr.116 (2001-2002). Det er ikke nærmere spesifisert i loven eller forarbeidene hvorvidt det stilles krav til søkerens identitet. 

EPB