Spørsmålene i saken

EU-domstolen avsa 29. januar 2026 prejudisiell avgjørelse i sak C-291/24 Steiermärkische bank und sparkassen m.fl. Saken handler om krav til sanksjoner mot juridiske personer etter europaparlaments og rådsdirektiv (EU) 2015/849 [fjerde hvitvaskingsdirektiv] kapittel VI avsnitt 4.

Sakens bakgrunn 

Det østerrikske finanstilsynet sanksjonerte en bank med den begrunnelse at selskapet hadde tilsidesatt sine plikter etter den østerrikske hvitvaskingslovens § 35. 

Etter østerriksk forvaltningsrett er det flere vilkår som må være oppfylt for at en juridisk person skal kunne ilegges straff på bakgrunn av fysiske personers handlinger. For det første må den fysiske personen ha vært part i den aktuelle saken, og behandles som tiltalt med alle rettigheter som følger med denne statusen. For det andre må dommen fastslå at den identifiserte fysiske personen har begått en lovovertredelse som også utgjør en straffbar handling. For det tredje må handlingen tilskrives den juridiske personen. 

Den foreleggende domstol er i tvil om disse tilleggskravene er i samsvar med direktivets art. 60 (5). Bestemmelsen fastsetter at administrative sanksjoner og tiltak skal være effektive, forholdsmessige og avskrekkende i samsvar med betraktning 59 og art. 58 (1) i direktivet. I tillegg er saksbehandlingsprosessene underlagt en foreldelsesfrist på fem år fra datoen for hendelsen som medfører sanksjonen, selv om prosessene er komplekse og de underliggende fakta ofte er uklare. 

Spørsmålet for EU-domstolen er om art. 58 (1) til (3), art. 59 (1) og art. 60 (5) og (6) i fjerde hvitvaskingsdirektiv, lest i lys av effektivitetsprinsippet, er til hinder for slike materielle og formelle vilkår for straff som i østerriksk forvaltningsrett. Andre spørsmål er om de samme reglene i direktivet er til hinder for at det fastsettes en foreldelsesfrist på tre år for å anlegge søksmål og på fem år for å ilegge en straff, fra den datoen da lovovertredelsen opphørte.

EU-domstolens vurdering

Direktivet gjelder alle «ansvarlige enheter», definert som kredittinstitusjoner, finansieringsinstitusjoner, og en rekke fysiske personer i utøvelsen av sine yrker, som beskrevet i direktiv (EU) 2015/849 art. 2 (1) nummer 3. Så lenge en juridisk eller fysisk person anses som en «ansvarlig enhet», er vedkommende underlagt direktivet. 

Statene plikter å sikre at ansvarlige enheter kan holdes ansvarlige for brudd på nasjonale bestemmelser som gjennomfører direktivet, jf. direktivets artikkel 59. Direktivet gir regler for når brudd som medfører ansvar for en juridisk person også må tilskrives de fysiske personene som er ansvarlige for dem i henhold til nasjonal lov. Det inneholder også regler for når handlinger utført av visse fysiske personer kan føre til ansvar for en juridisk person. Direktivet innfører imidlertid ikke noe krav om at juridiske personers ansvar betinges av at fysiske personer kan tilskrives ansvar. Fysiske personers ansvar er bare et tillegg til den berørte juridiske personens ansvar i henhold til direktivet. 

Medlemsstatene skal også holde juridiske personer ansvarlige for handlinger til den juridiske personens fordel som er begått av personer med ledende stillinger i selskapet, jf. direktivets art. 60 (5) og (6). Dette forutsetter at mangelen på tilsyn eller kontroll har gjort det mulig å begå slike brudd til fordel for den juridiske personen, og at den fysiske personen er underlagt den juridiske personens myndighet. 

Bestemmelsen krever likevel ikke at de fysiske personene må pådra seg personlig ansvar først, eller at disse personene må identifiseres ved beslutningen om å sanksjonere den juridiske personen. Et slikt krav strider med bestemmelsen i art. 58 (1) om at nasjonale regler som gjennomfører direktivet skal være effektive, forholdsmessige og avskrekkende. 

Selv om direktivet gir medlemsstater valget om å fastsette andre sanksjoner og tiltak enn de som er oppført i direktivets art. 59 (1), må de likevel som et minstenivå fastsette sanksjoner for de overtredelsene som er nevnt i bestemmelsen. 

Hva gjelder foreldelsesfristene, viser EU-domstolen til at nasjonale domstoler kan anvende nasjonale saksbehandlingsregler i mangel av EU-rettslige regler, så lenge de er i tråd med ekvivalens- og effektivitetsprinsippet. Domstolen finner ikke grunnlag for å anta at foreldelsesfristene i saken her var i strid med EU-rettens prinsipper. 

EU-domstolens konklusjon 

Reglene i fjerde hvitvaskingsdirektiv kapittel VI avsnitt 4, lest i lys av effektivitetsprinsippet, er til hinder for slik nasjonal lovgivning som den østerrikske, for å kunne straffe den juridiske personen. Den østerrikske lovgivningen krever at en fysisk person først får formell status som tiltalt, at beslutningen om å ilegge den juridiske personen straff må referere til den fysiske personen ved navn, og konkludere med at den fysiske personen har begått en ulovlig og straffbar handling som kan tilskrives den juridiske personen. 

Reglene er ikke til hinder for at lovgivningen fastsetter en foreldelsesfrist på tre år for å anlegge søksmål og fem år for å ilegge straff, fra den datoen da den aktuelle lovovertredelsen opphørte.

Direktiv (EU) 2015/849 (fjerde hvitvaskingsdirektiv) er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg IX, og gjennomført ved lov 1. juni 2018 nr. 23 om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering (hvitvaskingsloven), forskrift 14. september 2018 nr. 1324 om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering (hvitvaskingsforskriften) og lov 21. juni 2024 nr. 41 om Finanstilsynet (finanstilsynsloven).

Dommen gjør det klart at nasjonale regler som gjennomfører direktivets krav om sanksjoner ikke kan ha som forutsetning for å sanksjonere en juridisk person at fysiske personer kan holdes personlig ansvarlige eller identifiseres. 

Direktivet vil erstattes av direktiv (EU) 2024/1640 (EUs sjette hvitvaskingsdirektiv), men dette direktivet er enda ikke innlemmet i EØS-avtalen

EPB