Spørsmålet i saken

Oslo Tingrett avsa 21. januar 2026 kjennelse i TOSL-2026-10726. Saken gjelder spørsmålet om Politiets utlendingsenhets krav om internering av en utlending er i strid med prinsippet om non-refoulement og vernet mot tortur og umenneskelig behandling i EMK art. 3. Saken berører EUs direktiv 2008/115/EF om felles standarder og prosedyrer i medlemsstatene for retur av tredjelandsborgere med ulovlig opphold (returdirektivet).

Sakens bakgrunn 

En palestiner med israelsk statsborgerskap (A) søkte om beskyttelse i Norge i 2023. I juni 2025 mottok A avslag på beskyttelse og endelig vedtak om utvisning fra Norge i to år. Uttransport ble planlagt 23. desember 2025, og A ble derfor internert 15. desember 2025.

Uttransporten ble senere utsatt fordi A ba om omgjøring av vedtaket. Interneringen ble forlenget til 21. januar 2026, jf. TOSL-2025-209865, LB-2025-210603, og HR-2026-94-U.

Omgjøringsanmodningen ble avslått av UNE 16. januar 2026. Samme dag begjærte As prosessfullmektig midlertidig forføyning. 

I kjennelsen om midlertidig forføyning 19. januar 2026 kom tingretten til at UNE ikke hadde lagt nok vekt på de individuelle forholdene ved As krav på beskyttelse. Det var sannsynlig at vedtaket var ugyldig, og retten besluttet at A ikke skulle uttransportertes før gyldigheten av avslaget på søknaden om beskyttelse og vedtaket om utvisning er avgjort ved dom.

Politiets utlendingsenhet har bedt om at A interneres i fire nye uker. Politiet har ikke gitt noen relevante merknader til hvilke konsekvenser den midlertidige forføyningen som ble gitt 19. januar 2026 har for interneringsspørsmålet. 

As prosessfullmektig anfører at internering ikke er lovlig fordi internering bare kan besluttes som et tiltak med sikte på utsendelse, jf. EMK art. 5 (1) (f) og lov 15. mai 2008 nr. 35 (utlendingsloven) § 106 (3) 2. pkt. Videre er det en reell fare for at A vil bli utsatt for behandling som EMK art. 3 verner mot dersom han returneres til Israel. Det er vist til tingrettens kjennelse 19. januar 2026 som konkluderer med at det er sannsynlig at UNEs vedtak er ugyldig, og det anføres at bevisbyrden og bevisføringsplikten dermed går over på staten, som må føre motbevis, jf. HR-2026-94-U.

Spørsmålet er om utlendingsloven § 106 (1) (b) om unndragelsesfare gir hjemmel for fortsatt internering.

Tingrettens vurdering

Utlendingsloven § 106 gjennomfører forpliktelsene etter returdirektivet, se Prop. 3 L (2010–2011) punkt 11.1.5. Returdirektivet inngår i Schengen-regelverket, som Norge har knyttet seg til gjennom avtale mellom Rådet for Den europeiske union og Island og Norge om de sistnevnte statenes tilknytning til gjennomføringen, anvendelsen og videreutviklingen av Schengen-regelverket [Schengen-avtalen]. Tingretten viser i stor grad til HR-2025-2174-U, som også gjaldt internering i lys av blant annet prinsippet om non-refoulement. Her heter det at EU-domstolens praksis knyttet til returdirektivet har sentral betydning for Norges tolkning av direktivet. 

Når det viser seg at det av rettslige eller andre grunner ikke lenger er rimelig å regne med uttransport, skal vedkommende løslates umiddelbart, jf. returdirektivet art. 15 (4). Tingretten viser til EU-domstolens dom i C-313/25 som gjaldt tolkning av returdirektivet. Dommen innebærer at norske domstoler ved vurderingen av interneringens lovlighet må vurdere prejudisielt om bl.a. prinsippet om non-refoulement er til hinder for utsendelse. I utgangspunktet skal det ikke skje noen prejudisiell prøving av gyldigheten av vedtak om utsendelse i saker om internering. Utgangspunktet er likevel ikke til hinder for at det foretas en slik vurdering i de tilfellene dette må gjøres for å oppfylle forpliktelsene etter EMK, jf. HR-2025-2174-U.

Tingretten gjengir deretter beviskravet som gjelder for spørsmålet om EMK art. 3 er til hinder for utsendelse, fra forrige kjennelse om internering i HR-2026-94-U avsnitt 11 til 15. Ved forrige bevisvurdering kom lagmannsretten til at det fremdeles var rimelig utsikt til at utsending ville skje, jf. returdirektivet art. 15 (4). 

Tingretten mener spørsmålet om det er rimelig å regne med uttransport står i en annen stilling nå enn ved forrige fengslingskjennelse. I kjennelsen om midlertidig forføyning 19. januar 2026 konkluderte tingretten med at det var sannsynlig at UNEs vedtak var ugyldig, særlig på grunn av mangler i vedtakenes vurdering av fremstiltes troverdighet. 

Basert på dette er det rettens vurdering at A har oppfylt beviskravet i EMK art. 3 for at det er en reell fare for at han vil bli utsatt for slik behandling som EMK art. 3 verner mot. Bevisbyrden er derfor overført til staten, som ikke har fremlagt motbevis. 

Etter kjennelsen om midlertidig forføyning kan ikke A uttransporteres før det foreligger dom fra tingretten om gyldigheten av avslaget på søknaden om beskyttelse og vedtaket om utvisning. Hvor lang tid det vil ta før tingrettens dom eventuelt foreligger, er usikkert. 

Retten mener basert på dette at A har ført tilstrekkelig bevis for at det ikke er rimelig å regne med uttransport på grunn av non-refoulement-prinsippet. Det foreligger derfor per i dag ikke grunnlag for internering. 

Tingrettens konklusjon 

A løslates.

Utlendingsloven § 106 gjennomfører direktiv 2008/115/EF. Direktivet er en Schengen-rettsakt som ble godtatt ved kongelig resolusjon 17. desember 2010. 

Kjennelsen er rettskraftig. Påtalemyndigheten anket kjennelsen, men tilbakekalte anken 22. januar 2026. Ankesaken ble derfor hevet, se LB-2026-12008. 

Kjennelsen gjengir i stor grad Høyesteretts ankeutvalgs vurderinger i HR-2025-2174-U, som igjen viser til C-313/25. Den er likevel prinsipiell i den forstand at den aktivt tar stilling til om returvernet etter EMK artikkel 3 er til hinder for at uttransporteringen gjennomføres. Kjennelsen følger også opp ankeutvalgets uttalelser i HR-2026-94-U om at når det foreligger «Vektige grunner» for at det er en reell fare for at utlendingen vil bli utsatt for slik behandling som EMK artikkel 3 verner mot, går bevisbyrden over på staten. Kjennelsen er et godt eksempel på hvordan EMK og EU-retten setter skranker for norsk utlendingsrett. 

EPB