Spørsmålene i saken 

EFTA-domstolen avsa 12. februar 2026 rådgivende uttalelse i sak E-9/25 om direktiv 93/13/EØF [forbrukeravtaledirektivet]. 

EFTA-domstolen tok stilling til to uavklarte spørsmål knyttet til forbrukeravtaledirektivet. Det første spørsmålet var om forbrukere kan kreve renter på beløp som næringsdrivende har beholdt på grunnlag av urimelige avtalevilkår. Det andre spørsmålet var om foreldelsesfrister etter nasjonal rett kan begynne å løpe uavhengig av forbrukerens kunnskap om sitt krav mot næringsdrivende. 
 

Sakens bakgrunn 

Forbrukeren i saken var kunde i en bank med hovedkontor i Liechtenstein fra 2004 til 2018. Avtalen mellom dem var regulert av bankens standardvilkår. Ved å signere disse aksepterte kunden blant annet at banken mottok betalinger fra tredjeparter, såkalt kickback eller returprovisjon. 

Etter avtalen hadde banken ikke plikt til å gi innsyn i innbetalinger fra tredjeparter.

I 2018 ba forbrukeren om mer informasjon angående fordeler banken hadde mottatt fra tredjeparter på grunnlag av hans kundeforhold med banken. Banken avslo forespørselen. 

Forbrukeren anla søksmål og fikk medhold i Liechtensteins høyesterett. Banken ble pålagt å gi forbrukeren adgang til den omtvistede informasjonen. Liechtensteins høyesterett fastslo i denne sammenhengen at avtalevilkåret om returprovisjon uten rett til informasjon var urimelig. 

Forbrukeren krevde senere tilbakebetalt et beløp som svarte til den urettmessige berikelsen banken hadde oppnådd gjennom kundeforholdet hans og renter for hele perioden. I høyesterett fikk forbrukeren igjen medhold, men avgjørelsen ble opphevet av forfatningsdomstolen i Liechtenstein.

Liechtensteins høyesterett har på denne bakgrunn bedt om en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen. Det første spørsmålet er om forbrukere kan kreve renter av beløp som er holdt tilbake av næringsdrivende på grunnlag av avtalevilkår som er urimelige. Det andre spørsmålet er om foreldelsesfrister etter nasjonal rett kan begynne å løpe uten hensyn til om forbrukeren har kunnskap om kravet sitt mot en næringsdrivende.

EFTA-domstolens vurdering

EFTA-domstolen begynner med å presisere at domstolen ikke skal vurdere om avtalevilkåret saken knytter seg til, er å anse som et urimelig avtalevilkår. At nasjonale domstoler anser vilkåret som urimelig er et premiss for rettsvirkningene som EFTA-domstolen her utpensler. EFTA-domstolen behandler spørsmålene fra Liechtensteins høyesterett samlet.

Etter forbrukeravtaledirektivet artikkel 6 skal avtalevilkår som fastslås å være urimelige, anses for aldri å ha eksistert. Vilkåret skal ikke ha betydning for forbrukeren. 

Dette betyr at forbrukeren skal settes i samme situasjon, juridisk og faktisk, som han ville vært i dersom vilkåret ikke hadde eksistert. Dette kan for eksempel skje ved at forbrukeren får tilbake den næringsdrivendes urettmessige berikelse. EFTA-domstolen fastslår at dette likevel ikke er nok. 

Dersom forbrukeren skal settes i samme situasjon som han ville vært i uten vilkåret, har han også krav på renter for hele perioden. Dette vil stille forbrukeren i samme situasjon som han ville ha vært i dersom kravet hadde blitt gjort gjeldende på tidspunktet banken først tilbakeholdt midler ulovlig. En annen løsning ville undergrave retten til erstatning og hensynet til avskrekking etter forbrukeravtaledirektivet artikkel 6 og 7. 

EFTA-domstolen presiserer at forbrukerbeskyttelsen ikke er absolutt. Foreldelsesfrister kan være i tråd med EØS-retten, men bare dersom de:

i. gir forbrukeren mulighet til å forberede og iverksette effektive rettsmidler og 

ii. at forbrukeren har hatt mulighet til å gjøre seg kjent med rettighetene sine før fristen begynner å løpe eller er utløpt. 

Domstolen legger til at spørsmålet om forbrukeren har hatt mulighet til å gjøre seg kjent med rettighetene sine må avgjøres etter en konkret vurdering. Næringsdrivende kan forutsettes å ha gjort seg kjent med jussen rundt vilkårene de selv tar initiativ til å inkludere i kontrakter som de inngår med forbrukere. Det samme kan ikke kreves av forbrukere, som inngår kontrakter på sporadisk og unntaksvis basis. 

I avgjørelsene fra EU-domstolen som Liechtensteins forfatningsdomstol har vist til, ble en foreldelsesfrist på tre år ansett å være i tråd med forbrukeravtaledirektivet. EFTA-domstolen ser imidlertid ikke at sakene er overførbare. Et hensyn som gjorde seg gjeldende der, var å forebygge at forbrukere kunne spekulere i renter. Slike hensyn gjør seg ikke gjeldende i denne saken, som omhandler en næringsdrivendes ulovlige berikelse. EFTA-domstolen poengterer at forbrukeren ikke hadde mulighet til å gjøre kravet gjeldende før domstolene påla banken å fremlegge informasjon om inntektene som bygget på forbrukerens kundeforhold. 

EFTA-domstolens konklusjon 

Dersom et avtalevilkår er urimelig, kan den næringsdrivende ha plikt til å betale renter for hele perioden beløpet har vært tilbakeholdt. 

Forbrukeravtaledirektivet er til hinder for at nasjonale foreldelsesfrister som gjelder for renter på urettmessig tilbakeholdte beløp, løper ut før forbrukeren har fått kunnskap og hatt mulighet til å utøve sine rettigheter etter EØS-retten. 

Direktiv 93/13/EØF [forbrukeravtaledirektivet] er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIX og gjennomført i norsk rett ved lov 31. mai 1918 nr. 4 [avtaleloven] § 37. 

Returprovisjon kan friste formidleren til å råde kunden til å kjøpe det produktet formidleren tjener mest på, og er derfor kritisert. EFTA-domstolen tar ikke stilling i denne saken til om slike vilkår er urimelige avtalevilkår, men synliggjør rettsvirkningene av at nasjonale domstoler vurderer dem som urimelige. 

EMA