Spørsmålet i saken

Den 12. februar 2026 avsa EU-domstolen prejudisiell avgjørelse i sak C-48/24 Vilniaus tarptautinė mokykla. Saken gjaldt spørsmål om lovfestede språkkrav for ansatte ved en utdannelsesinstitusjon var i strid med TEUV artikkel 49 om retten til fri etablering eller direktiv 2005/36/EF [yrkeskvalifikasjonsdirektivet] artikkel 53. 

Sakens bakgrunn 

En privat utdanningsinstitusjon (VTM) i Litauen tilbyr et internasjonalt utdannelsesprogram på engelsk. VTM er stiftet i Litauen, men institusjonens kapital eies av en finsk, en dansk og en amerikansk statsborger. 

Den statlige myndigheten som overvåker og håndhever språkloven i Litauen foretok en kontroll av om VTM overholdt lovens krav om at de ansatte måtte beherske litauisk språk på et visst nivå. Kontrollen påviste at 18 ansatte ikke hadde bestått prøven som kreves etter loven. Fem av de ansatte var statsborgere i medlemsstater, og 13 ansatte var tredjelandsborgere. 

VTM fikk påbud om å sørge for at de ansatte besto språkprøven innen en bestemt frist. VTM anla sak med krav om at påbudet skulle annulleres. Den foreleggende rett har i den anledning forelagt EU-domstolen tre spørsmål. 

Det første spørsmålet er om TEUV artikkel 49 kommer til anvendelse på en privat utdanningsinstitusjon som tilbyr et internasjonalt program mot betaling, som er etablert og drives i én medlemsstat, men eies av statsborgere fra andre medlemsstater. 

Det andre spørsmålet er om TEUV artikkel 49 er til hinder for lovgivning som krever at ansatte i en privat utdanningsinstitusjon, som tilbyr et internasjonalt utdanningsprogram på et annet språk enn statens offisielle språk, må beherske statens offisielle språk på et mellomnivå. 

Det tredje spørsmålet er om yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 53 nr. 1 er til hinder for lovgivning som stiller slike krav som den litauiske språkloven til en utdanningsinstitusjon som VTM

EU-domstolens vurdering

Det første spørsmålet

EU-domstolen innleder med at etableringsretten gir en rett til å utøve, opprette og lede næringsvirksomhet i en annen medlemsstat, på samme vilkår som for landets egne statsborgere. 

Etableringsretten omfatter situasjoner der en statsborger i én medlemsstat erverver en andel av kapitalen i et selskap med hjemsted i en annen medlemsstat. Andelen må være så stor at eieren har mulighet til å utøve klar innflytelse på selskapets beslutninger, og avgjørelser om dets drift. Dette var tilfellet for kapitaleierne i VTM.

Domstolen nevner også, etter anførsel fra den nederlandske regjering, at TEUV artikkel 45 også kunne vært anvendelig. Bestemmelsen kan påberopes av både arbeidstaker og arbeidsgiver.

Det andre spørsmålet

Selv om EU-retten ikke begrenser medlemsstatenes myndighet med hensyn til innholdet i utdanningen og organiseringen av utdanningssystemer og deres kulturelle og språklige mangfold, må de overholde EU-retten når de utøver denne myndigheten. Det foreligger en restriksjon på etableringsretten dersom et tiltak forhindrer statsborgere i én medlemsstat å etablere seg fritt på en annen medlemsstats område.

Språkkravene etter litauisk lov gjør det mindre attraktivt for statsborgere i andre medlemsstater å stifte en utdanningsinstitusjon i Litauen, og er dermed å anse som en restriksjon på etableringsretten.

En restriksjon kan likevel tillates dersom den forfølger et legitimt formål, er egnet og nødvendig for å oppnå formålet, og er forholdsmessig i snever forstand. 

Å beskytte og fremme bruken av en stats offisielle språk utgjør et legitimt formål. 

EU-domstolen anser språkkravet som egnet til å oppnå dette formålet. Det er ikke godtgjort at formålet kan oppnås på mindre inngripende måter. Språkkravet er dermed også nødvendig. Domstolen påpeker imidlertid at der en språkprøve er den eneste måten å bevise nødvendige språkkunnskaper på, går tiltaket lenger enn hva som er nødvendig. 

Ved vurderingen av tiltakets forholdsmessighet må det foretas en avveining mellom fordelene og ulempene ved tiltaket. Domstolen viser til at en slik avveining eksempelvis kan skje gjennom anvendelsen av nasjonale lovbestemmelser der disse åpner for en konkret tilpasning av språkkunnskap som kan kreves av den enkelte ansatte, ut fra subjektive momenter. Den litauiske loven oppfyller ikke kravet til forholdsmessighet i snever forstand.

Det tredje spørsmålet

Yrkeskvalifikasjonsdirektivet gjelder for statsborgere fra én medlemsstat som ønsker å utføre lovregulert arbeid i en annen medlemsstat enn den de har oppnådd sin yrkesmessige kvalifikasjon i, jf. artikkel 2. nr. 1. Den ansatte må ha «nødvendige» språkkunnskaper for å kunne utøve arbeidet, jf. artikkel 53 nr. 1. Direktivet må tolkes i lys av TEUV artikkel 49. 

Hvorvidt det litauiske språkkravet er forenelig med yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 53 lest i lys av TEUV artikkel 49 må vurderes etter de samme kriteriene som domstolen gjennomgikk i spørsmål to. 

EU-domstolen påpeker avslutningsvis at medlemsstatene bare kan kontrollere at språkkravet er overholdt dersom det foreligger «alvorlig og konkret tvil» om yrkesutøverens språkkunnskaper, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 53 nr. 1 og 3.

EU-domstolens konklusjon 

TEUV artikkel 49 kommer til anvendelse på Utdanningsinstitusjonen i saken.

TEUV artikkel 49 er ikke til hinder for at medlemsstatene fastsetter et slikt språkkrav som i saken, så lenge tiltaket er begrunnet i et legitimt formål, og er egnet og nødvendige for å oppfylle dette formål. Tiltaket må også være forholdsmessig. 

Språkkravene er ikke i strid med yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 53 nr.1 og 3 sammenholdt med TEUV artikkel 49, så lenge tiltaket er begrunnet i et legitimt formål, og er egnet og nødvendig for å oppfylle dette formålet. Tiltaket må også være forholdsmessig.

Traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) artikkel 49 tilsvarer EØS-avtalen artikkel 31. TEUV artikkel 45 tilsvarer EØS-avtalen artikkel 28. Direktiv 2005/36/EF [yrkeskvalifikasjonsdirektivet] er inntatt i EØS-avtalens vedlegg VII.

I norsk rett finnes det en regel om skrivekompetanse i bokmål og nynorsk, jf. lov 21. mai 2021 nr. 42 om språk (språklova) § 16. Bestemmelsen stiller krav til ansatte i statsorgan og fylkeskommuner. EØS-avtalens regler om fri bevegelighet av arbeidstakere gjelder imidlertid ikke for «stillinger i den offentlige administrasjon», jf. artikkel 28 nr. 4. Etableringsretten er ikke relevant ved anvendelsen av språklova § 16, da bestemmelsen bare gjelder ansatte i statsorgan og fylkeskommuner.

CH