Spørsmålet i saken 

Høyesterett avsa 13. februar 2026 enstemmig dom i HR-2026-372-A om retten til innsyn i pasientjournal. Hovedspørsmålet var om en kommune kunne nekte kravet fra to foreldre om å få opplyst fullt navn på helsepersonellet som hadde skrevet pasientjournal og signert med initialer i en barnevernssak, jf. personopplysningsloven § 16, i lys av forordning (EU) 2016/679 (generell personvernforordning) [GDPR].

Sakens bakgrunn 

En åtte år gammel gutt var til konsultasjon hos sykepleier ved en kommunal legevakt sammen med moren. Barnet har en medfødt nyrelidelse. Sykepleieren skrev et journalnotat signert med sine initialer, ikke med fullt navn. I etterkant av undersøkelsen sendte legevakten bekymringsmelding til barnevernet. 

Barnevernet åpnet undersøkelse, men avsluttet saken uten at det ble iverksatt tiltak i familien. Da saken var avsluttet, begjærte foreldrene innsyn i journalen. Foreldrene (heretter A og B) ønsket å få opplyst fullt navn, stilling og faglig kompetanse på sykepleieren som hadde skrevet journalen. Foreldrenes opplyste formål var å vurdere forsvarligheten av saksbehandlingen knyttet til habilitet og faglig kompetanse.

Kommunen avslo kravet. Statsforvalteren, på tidspunktet Fylkesmannen i Trøndelag, fant imidlertid at foreldrene hadde rett til å vite hvem som hadde skrevet journalen, og ba kommunen om å gi foreldene innsyn i pasientjournalen samt å opplyse navnet på helsepersonellet som skrev notatet. Sivilombudet kom til samme konklusjon. 

Kommunen fulgte ikke opp vedtaket fra Statsforvalteren. Foreldrene anla til slutt søksmål mot kommunen med krav om at kommunen oppfylte statsforvalterens vedtak.

Høyesteretts vurdering

Høyesterett tar utgangspunkt i helsepersonelloven § 40 annet ledd. Etter denne skal det fremgå «hvem» som har skrevet en pasientjournal. Høyesterett fastslår at dersom navnet på den som har ført journalen ikke fremgår tydelig, har pasienten rett til å få navnet opplyst. 

Kommunen anførte at det var grunnlag for å gjøre unntak med hjemmel i personopplysningsloven § 16 første ledd bokstav f. Bestemmelsen følger blant annet forordning (EU) 2016/679 [GDPR] artikkel 15.

Høyesterett ser derfor først til forordning (EU) 2016/679 [GDPR] artikkel 15. Bestemmelsen regulerer «den registrertes» rett til innsyn. Høyesterett viser til at «dersom personopplysningene ikke er samlet inn fra den registrerte», har vedkommende rett til å få «all tilgjengelig informasjon om hvor personopplysningene stammer fra», jf. artikkel 15 nr. 1 bokstav g. Dette tilsier at forordningen beskytter en rett til informasjon om hvem som har skrevet en pasientjournal. Høyesterett uttaler at EØS-statene «i så fall» har en rett, men ikke plikt, til å begrense rekkevidden av innsynsretten etter forordningens artikkel 23 nr. 1, jf. artikkel 15. 

Høyesterett ser til EU-domstolens avgjørelse i sak C-579/21 Pankki S. Dommen gir etter Høyesteretts syn anvisning på en interesseavveining mellom personverninteressene til den som krever innsyn og den som får navnet sitt gjort kjent for den innsynsberettigede. Saken gjaldt en bankkunde som også jobbet i samme bank, og krevde innsyn i hvem av bankens ansatte som hadde søkt i hans kundeopplysninger etter instruks fra ledelsen. Disse personene svarte ikke til kategorien «mottakere» i artikkel 15 nr. 1 bokstav c, som forordningen gir rett til opplysninger om. 

Høyesterett leser dommen slik at de aktuelle navnene likevel ville komme frem av innsyn i de andre opplysningene som artikkel 15 ellers ga rett til. Dette taler for at dommen kan gi veiledning på en nærmere avveining av personverninteressene i saken. Høyesterett poengterer at Pankki S ikke anses å være til hinder for at man kan legge vesentlig vekt på pasienters interesse i å vite hvem som har skrevet et journalnotat. 

Uansett vil en slik interesseavveining være en del av den vurdering som må gjøres etter personopplysningsloven § 16. Etter denne kan innsyn bare nektes for opplysninger som «det vil være i strid med åpenbare og grunnleggende private eller offentlige interesser å informere om» jf. personopplysningsloven § 16 første ledd bokstav f.

Om det er adgang til å gjøre unntak beror følgelig på om det å opplyse om hvem som skrev journalen vil være «i strid med åpenbare og grunnleggende private eller offentlige interesser» jf. personopplysningsloven § 16 første ledd bokstav f.

Ordlyden gir anvisning på en streng vurdering. En slik forståelse samsvarer også med forarbeidene og hensynet bak innsynsregelen. Videre mener Høyesterett at en høy terskel for unntak samsvarer med pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 annet ledd. 

Kommunen har vist til at sykepleieren som skrev journalnotatet har fått mange plager som følge av saken, også med sykemeldinger. Høyesterett anser det klart at dette ikke er tilstrekkelig til at innsyn kan nektes.

Foreldrenes opplyste formål var å vurdere forsvarligheten av saksbehandlingen knyttet til habilitet og faglig kompetanse. Dette samsvarer med grunnleggende hensyn bak innsynsretten. Det er ikke holdepunkter for å tro at opplysningene vil bli misbrukt. 

Høyesteretts konklusjon 

Innsyn kan ikke nektes jf. personopplysningsloven § 16 første ledd bokstav f. Foreldrene har da krav på å få innsyn i hvem som har skrevet journalnotatet.

Høyesterett avsier dom på at kommunen må oppfylle vedtaket som ble truffet av Fylkesmannen i Trøndelag i desember 2020.

Forordning (EU) 2016/679 (generell personvernforordning) [GDPR] er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XI nr. 5e og gjelder som norsk lov jf. personopplysningsloven § 1. Personopplysningsloven § 16 om adgang til å gjøre unntak fra innsynsretten, tjener slik til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen og omfattes følgelig av forrangsbestemmelsen i EØS-loven § 2. 

Høyesterett fastslår at pasienter kan kreve å få vite fullt navn på helsepersonell som har ført pasientjournaler, også i saker hvor dette er til belastning for helsepersonellet. 

EMA