Spørsmålene i saken

 Den 12. februar 2026 avsa EU-domstolen prejudisiell avgjørelse i sak C-471/24 Indice de référence d’importance critique. Saken gjaldt spørsmål om avtalevilkår om renteregulering i en låneavtale er urimelig etter direktiv 93/13/EØF [forbrukeravtaledirektivet].

Sakens bakgrunn

En forbruker inngikk en avtale i 2019 med en bank i Polen om et boliglån med flytende rente mot pant i fast eiendom. Renten ble beregnet på grunnlag av en referanserente som er regulert av forordning (EU) 2016/1011 [referanseverdiforordningen].

Av avtalen fremkommer det at verdien for den konkrete referanserenten fastsettes i samsvar med reglene for den konkrete referanseverdi, og at dette offentliggjøres på nettsiden til forvalteren av denne typen referanserente.

Forbrukeren har reist sak mot banken med påstand om at avtalevilkåret som gjelder den flytende renten er urimelig. I den anledning har den foreleggende rett forelagt flere spørsmål for EU-domstolen.

Det første spørsmålet er om unntaksbestemmelsen i forbrukeravtaledirektivet artikkel 1 nr. 2 kommer til anvendelse for et slikt kontraktsvilkår som følger av låneavtalen.

Det andre spørsmålet er om forbrukeravtaledirektivet artikkel 4 nr. 2 innebærer et krav om gjennomsiktighet slik at långiver må opplyse om hvordan referanserenter etter referanseverdiforordningen beregnes. 

Det tredje spørsmålet er om et avtalevilkår om flytende rente basert på en referanseverdi som regulert i referanseverdiforordningen, er å anse som urimelig fordi långiver ikke har opplyst forbrukeren om særskilte kjennetegn ved referanserenten som benyttes, jf. forbrukeravtaledirektivet artikkel 3 nr. 1

EU-domstolens vurdering

Det første spørsmålet

Forbrukeravtaledirektivet kommer ikke til anvendelse for avtalevilkår som avspeiler «lover eller bindende administrative bestemmelser», jf. artikkel 1 nr. 2. Slike kontraktsvilkår kan anses å ikke inneholde et urimelig element. Bestemmelsen er et unntak, og må tolkes strengt.

Den foreleggende rett mener at rentesatsen er i samsvar med nasjonal lov. EU-domstolen uttaler at forbrukeravtaledirektivet artikkel 2 nr. 1 ikke kommer til anvendelse når nasjonal lov bare gir en generell ramme for fastsettelsen av rentesatsen i låneavtaler, og samtidig gir den næringsdrivende rett til å bestemme hvilken referanserente som skal brukes, og fastleggelsen av den faste marginen. Dette var tilfellet for den polske loven.

Den foreleggende rett påpeker videre at kompetent myndighet i Polen har godkjent referanseverdiens forvalter etter referanseverdiforordningen artikkel 34. EU-domstolen uttaler at «lover» må sidestilles med rettsakter fra EU-lovgiver.

Referanseverdiforordningen har ikke som mål å foreta en avveining mellom partenes rettigheter og forpliktelser i finansielle kontrakter. Det forhold at forvalteren av en referanserente er blitt godkjent, tilsier ikke at referanserenten følger lov. Avtalevilkåret avspeiler følgelig ikke «lover eller administrative bestemmelser».

Det andre spørsmålet

Vurderingen av om et kontraktsvilkår er urimelig omfatter ikke definisjonen av avtalens hovedgjenstand så lenge disse vilkårene er skrevet på en klar og forståelig måte, jf. forbrukeravtaledirektivet artikkel 4 nr. 2.

Etter rettspraksis kan et kontraktsvilkår som fastsetter rentesatsen i en låneavtale utgjøre definisjonen av avtalens hovedgjenstand. Den foreleggende rett må vurdere hvorvidt det er tilfellet her.

Uttrykket «for så vidt disse vilkår er affattet klart og forståeligt» innebærer et krav om gjennomsiktighet. Kravet skal forstås slik at en alminnelig opplyst, rimelig oppmerksom og informert forbruker skal kunne være i stand til å forstå hvordan metoden for beregning av satsen konkret fungerer. Forbrukeren skal også være i stand til å forstå de økonomiske følgene en slik forpliktelse vil kunne få.

Alle relevante omstendigheter, både i avtalen og forhold under forhandlingene, er av betydning for vurderingen av om gjennomsiktighetskravet er oppfylt. 

Det skal også tas hensyn til relevante bestemmelser i EU-retten. I den konkrete saken er den næringsdrivende og forvalteren av referanserenten forpliktet til å gi forbrukeren en rekke opplysninger i henhold til direktiv 2014/17/EU [boliglånsdirektivet] og referanseverdiforordningen. Så lenge disse reglene er overholdt, oppfyller avtalevilkåret kravet til gjennomsiktighet.

Det tredje spørsmålet

Spørsmålet gjelder bare dersom kravet til gjennomsiktighet etter forbrukeravtaledirektivet artikkel 4 nr. 2 ikke er oppfylt.

Et avtalevilkår som ikke har vært gjenstand for individuell forhandling er urimelig, dersom det til tross for kravene om god tro medfører en betydelig skjevhet i partenes rettigheter og forpliktelser til skade for forbrukeren, jf. forbrukeravtaledirektivet artikkel 3 nr. 1.

Ved vurderingen av god tro må det ses hen til om den næringsrivende, ved å handle lojalt og rimelig, kunne forvente at forbrukeren ville ha akseptert det aktuelle vilkåret etter en individuell forhandling.

Vurderingen av om et avtalevilkår medfører en «betydelig skjevhet beror blant annet på om forbrukeren stilles dårligere enn hvordan vedkommende hadde stått dersom forholdet heller var regulert av nasjonal lovgivning. Dette omfatter også EU-rettslige regler.

EU-domstolen viser for denne saken til en rekke bestemmelser i referanseverdiforordningen. Bestemmelsene pålegger den som forvalter referanserenten å sikre integritet og pålitelighet i datagrunnlaget for vurderingen av den økonomiske situasjon. Långiver har derfor ikke noen avgjørende innflytelse på verdien av referanserenten.

EU-domstolens konklusjon

Unntaksbestemmelsen i forbrukeravtaledirektivet artikkel 1 nr. 2 kommer ikke til anvendelse for et kontraktsvilkår som omhandlet i denne saken.

Kravet til gjennomsiktighet etter forbrukeravtaledirektivet artikkel 4 nr. 2 gir ikke långiver i den konkrete saken spesifikke forpliktelser til å gi opplysninger om beregningene av referanserenten, så lenge långiver har overholdt alle forpliktelser i samsvar med direktiv 2014/17/EU [boliglånsdirektivet], og at ytterligere opplysninger er gitt uten å gi et fordreid bilde av den konkrete referanserenten.

Det konkrete avtalevilkåret i saken er ikke å anse som urimelig etter forbrukeravtaledirektivet artikkel 3 nr. 1, så lenge det er i samsvar med referanseverdiforordningen.

Direktiv 93/13/EØF [forbrukeravtaledirektivet] er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIX, og gjennomført i norsk rett ved lov 31. mai 1918 nr. 4 [avtaleloven] og lov 9. januar 2009 nr. 2 (markedsføringsloven). Forordning (EU) 2016/1011 [referanseverdiforordningen] er tatt inn i EØS-avtalens vedlegg IX.V og gjennomført i norsk rett ved lov 6. desember 2019 nr. 76 om endringer i referanserenteloven. Direktiv 2014/17/EU [boliglånsdirektivet] er inntatt i EØS-avtalens vedlegg IX og gjennomført i norsk rett ved lov 18. desember 2020 nr. 146 om finansavtaler (finansavtaleloven) og lov 16. desember 2022 nr. 91 om låneformidling (låneformidlingsloven).

Finansklagenemnda har funnet at rentereguleringsklausuler som benyttes i mange låneavtaler inngått mellom forbrukere og norske banker er i strid med direktiv 93/13/EØF og avtaleloven §§ 36 og 37. Bankene i disse sakene har varslet at de ikke vil rette seg etter Finansklagenemndas avgjørelse, og det verserer nå søksmål der det gjøres gjeldende at rentereguleringsklausulen er ugyldig.

CH