Spørsmålet i saken
Høyesterett avsa 2. mars 2026 dom i straffesak mot A i sak HR-2026-503-A. Saken gjelder beviskravet og uskyldspresumsjonen i straffesaker. Dommen berører avledet rett til opphold for tredjelandsborgere etter EØS-retten.
Sakens bakgrunn
En marokkansk statsborger (A) ble utvist fra Norge med varig innreiseforbud i 2010. Han ble sammen med en norsk statsborger før han flyttet til Spania. Der hadde han oppholdstillatelse for perioden 2016– 2021. Kjæresten besøkte A jevnlig, og bodde sammen med ham i en periode. De giftet seg i Spania i januar 2020.
I mai 2021 søkte A om opphevelse av innreiseforbudet til Norge. Søknaden ble avslått.
As oppholdstillatelse i Spania utløp, og søknad om fornyet oppholdstillatelse der ble avslått i januar 2023. Spanske myndigheter hadde på det tidspunktet blitt kjent med det norske utvisningsvedtaket.
A reiste til Norge 15. juni 2024. Han ble pågrepet og tiltalt for å ha brutt innreiseforbudet.
I straffesaken mot A oppstod spørsmålet om han hadde ervervet rett til innreise etter EØS-retten, på bakgrunn av konklusjonen i EFTA-domstolens rådgivende uttalelse i sak E-6/23. Ved behandlingen i lagmannsretten ble A frifunnet, jf. LH-2025-57882. Retten mente A hadde ervervet en avledet rett til EØS-opphold, i samsvar med kriteriene i HR-2025-490-S.
Påtalemyndigheten anket dommen. Ankebehandlingen gjelder spørsmålet om hvilket beviskrav som gjelder ved fastleggelsen av det faktiske grunnlaget for at tiltalte har ervervet en avledet rett til innreise og opphold i Norge etter EØS-retten.
Høyesteretts vurdering
Det er et vilkår for å ilegge straff for brudd på innreiseforbud etter utlendingsloven, at innreisen skjer i strid med et gyldig forbud. Dersom tiltalte på innreisetidspunktet oppfyller vilkårene for avledet rett til innreise og opphold etter EØS-retten, kan innreisen ikke straffes, se HR-2025-490-S. En eventuell begrensning av den avledede oppholdsretten vil måtte bygge på kravene i direktiv 2004/38/EF [unionsborgerdirektivet] art. 27.
Høyesterett redegjør kort for tredjelandsborgeres avledede rett til innreise og opphold etter EØS-retten. Det kreves at EØS-borgeren har oppholdt seg i en annen EØS-stat i mer enn tre måneder, og at oppholdet er egnet til å etablere eller styrke familielivet med tredjelandborgeren.
Spørsmålet er hvilket beviskrav som gjelder når retten i en straffesak skal ta stilling til om vilkåret for en slik avledet EØS-rett var oppfylt på innreisetidspunktet. Det sivilrettslige beviskravet er sannsynlighetsovervekt, mens det i straffesaker gjelder at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. Beviskravet er nært tilknyttet bevisbyrden. I det strafferettslige beviskravet er det påtalemyndigheten som har bevisbyrden. Spørsmålet er hvilket beviskrav som skal gjelde i saken her.
Høyesterett vurderer først om det sivilrettslige beviskravet som legges til grunn i HR-2019-2400-A kan legges til grunn i denne saken. Saksforholdet i sakene skiller seg fra hverandre, blant annet fordi utvisningsvedtakets gyldighet ikke er bestridt i denne saken. Systemhensyn og hensynet til forvaltningsrettens effektivitet taler likevel for at det samme beviskravet – sannsynlighetsovervekt – benyttes, uavhengig av prosessform og hvilket tidspunkt EØS-retten blir avvendelig.
Spørsmålet er om EMK- og EØS-retten taler for et annet resultat.
Høyesterett gjennomgår en rekke dommer fra EMD som utpensler uskyldspresumsjonens krav til beviskrav i straffesaker. EMDs praksis viser at straff som bygger på antagelser om faktiske forhold ikke i seg selv strider mot uskyldspresumsjonen, så lenge de brukes innenfor rimelige grenser. Skyldpresumsjoner, altså presumsjoner om at straffbarhetsvilkårene er oppfylt, aksepteres bare når de etter en samlet vurdering står i et rimelig forhold til det legitime formålet som søkes oppnådd. Vurderingen av forholdsmessighet beror særlig på hva som står på spill for tiltalte, veid opp mot samfunnsbehovene, og hvorvidt retten til å forsvare seg er ivaretatt.
I denne saken kan det sivilrettslige beviskravet i praksis fungere som en skyldpresumsjon. Dette fordi tiltaltes innreise vil være straffbar med mindre det foreligger sannsynlighetsovervekt for at vilkårene for avledet EØS-rett til innreise er oppfylt. Høyesterett mener likevel at anvendelsen av det sivilrettslige beviskravet i seg selv ikke innebærer at tiltalte berøves en reell mulighet til å forsvare seg mot anklagene. Bevistemaet i saken er forhold tiltalte selv normalt har god mulighet til å opplyse om. Det er derfor ikke uforholdsmessig at avgjørelsen av om familielivet i Spania oppfyller vilkårene for EØS-rettslig rett til innreise på innreisetidspunktet, baseres på en vurdering av sannsynlighetsovervekt.
Høyesterett finner ikke holdepunkter for at EU-retten eller EØS-retten gir et sterkere vern av uskyldspresumsjonen enn det som kan utledes av EMD. Høyesterett viser til at uskyldspresumsjonen har et selvstendig vern i EU-retten, uttrykkelig regulert i EUs charter om grunnleggende rettigheter artikkel 48, men at charteret ikke er en del av EØS-avtalen.
Høyesteretts konklusjon
Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt når domstolene i en straffesak om brudd på innreiseforbud skal ta stilling til det faktiske grunnlaget for om tiltalte har ervervet en avledet rett til innreise og opphold etter EØS-retten.
Høyesterett svarer i denne avgjørelsen på spørsmålet om hvilket beviskrav som skal legges til grunn for straffrihetsgrunner som følger av EØS-avtalen. Den svarer således på ett av spørsmålene som forble uavklart i HR-2025-490-S. I tillegg konstaterer Høyesterett at EØS-avtalen ikke åpner for bruk av uskyldspresumsjonen etter EUs charter om grunnleggende rettigheter.
Halvard Helle, As forsvarer, mener Høyesterett med dette har senket beviskravet for faktiske omstendigheter som ligger til grunn for domfellelse i en meget alvorlig straffesak. Slik sett står dommen i et markant spenningsforhold til uskyldspresumsjonen, mener han. (https://rett24.no/articles/godtar-sannsynlighetsovervekt-som-beviskrav-i-straffesak-om-ulovlig-innreise) lest 9. mars 2026.
EPB