Spørsmålet i saken

EU-domstolen avsa 5. mars 2026 prejudisiell avgjørelse i sak C-150/24 Aroja. Saken gjaldt tolkning av direktiv 2008/115/EF (returdirektivet) art. 15. 

Sakens bakgrunn 

En marokkansk mann (A), reiste inn til Finland i 2022. Han ble fengslet samme dag, etter returdirektivet art. 15 (1). Grunnlaget for fengslingen var et innreiseforbud utstedt av nederlandske myndigheter, som gjaldt for hele Schengen-området. Senere fulgte en periode med gjentatte frihetsberøvelser. I mellomtiden fikk han avslag på asyl og mottok et nytt returvedtak. 

Da han ble fengslet for tredje gang hadde han allerede vært frihetsberøvet i 5 måneder og 23 dager på grunnlag av samme vedtak. Ved fremstilling for retten kom domstolen til at vilkårene for å fengsle ham i mer enn 6 måneder var oppfylt, jf. returdirektivet art. 15 (6).

Finsk høyesterett skal vurdere om den tredje varetektsfengslingen skulle vært lagt sammen med de to andre, eller om den tredje perioden skulle anses som en ny varetektsfengsling og derfor ikke kunne overgå 6 måneder. 

Spørsmålet beror på hvordan de maksimale frihetsberøvelsesperiodene i returdirektivet art. 15 (5) og (6) skal vurderes. Spørsmålet for EU-domstolen er om frihetsberøvelsesperioder med avbrudd av frihet som er begrunnet i samme returvedtak alltid skal legges sammen. I tillegg reiser saken en rekke spørsmål om nasjonale regler om tidspunktet for rettslig prøving av forlenget frihetsberøvelse, og om kravene til prøvingen er i tråd med direktivet. 

EU-domstolens vurdering

Første spørsmål er om alle frihetsberøvelsesperiodene som er fullført med sikte på å håndheve samme returvedtak i en medlemsstat må slås sammen ved vurderingen av om den maksimale frihetsberøvelsesperioden er utløpt etter returdirektivet art. 15 (5) og (6). Videre er spørsmålet om det er relevant at frihetsberøvelsen i hvert tilfelle var basert på forskjellige faktiske omstendigheter.

Ordlyden i returdirektivet art. 15 (5) og (6) svarer ikke på spørsmålet, og EU-domstolen viser dermed til andre rettslige kilder for vurderingen. 

All frihetsberøvelse etter direktivet utgjør et alvorlig inngrep i retten til frihet, nedfelt i EUs charter om grunnleggende rettigheter art. 6. Frihetsberøvelse etter direktivet forfølger ikke et pønalt formål, men skal sikre effektiviteten av returprosedyren. I lys av hvor alvorlig inngrep slik fengsling er, kan det ikke få betydning at frihetsberøvelsesperiodene er ispedd perioder med frihet. 

Dersom frihetsberøvelsesperiodene skulle vurderes isolert, ville det gjøre det mulig å omgå regelen om en maksimal frihetsberøvelsesperiode. I tillegg kunne det føre til at medlemsstatenes praksis ble ulik, i strid med direktivets formål om ensartet praksis på feltet. 

På bakgrunn av dette må flere perioder med frihetsberøvelse begrunnet i samme vedtak anses som samme frihetsberøvelsesperiode.

Det har ingen betydning at frihetsberøvelsesperiodene begrunnes i ulike faktiske omstendigheter. Dersom frihetsberøvelsesperiodene skulle anses som nye frihetsberøvelser fordi de ble begrunnet i andre faktiske omstendigheter, ville det innebære risiko for vilkårlig fengsling.

Spørsmål 2 (a) er om det er i strid med returdirektivet art. 15 (3) å kreve at den frihetsberøvede selv må be om rettslig prøving av spørsmålet om grensen på seks måneder er overskredet. 

Direktivets art. 15 (3) krever at avgjørelsen om frihetsberøvelse vurderes av en rettslig myndighet med rimelige mellomrom. Dersom frihetsberøvelsesperioden varer i over 6 måneder skal frihetsberøvelsen overprøves. EU-domstolen konstaterer at denne overprøvingen ikke kan gjøres betinget av at den frihetsberøvede personen selv søker om det.

Spørsmål 2 (b) er om den rettslige prøvingen av en beslutning om å forlenge frihetsberøvelsen utover den maksimale perioden på 6 måneder, må gjøres før den maksimale perioden er nådd. Dersom det ikke er tilfellet, er spørsmålet om overprøvingen uansett må gjøres uten forsinkelse etter at vedtaket er truffet. 

Når det gjelder forlengelsen av frihetsberøvelsen, er det ingen bestemmelser som sier noe om tidspunktet for overprøvingen av varetektsfengslingen, slik art. 15 (3) krever. I mangel av konkrete saksbehandlingskrav knyttet til domstolsprøving, har medlemsstatene kompetanse til å fastsette kravene selv. Reguleringen må være i tråd med EU-rettens grunnleggende rettigheter. 

Selve avgjørelsen om forlengelse må likevel være gjort før den opprinnelige frihetsberøvelsesperioden har utløpt. Dersom beslutningen er tatt av en forvaltningsmyndighet må beslutningen prøves senest samtidig med prøvingen som er fastsatt etter art. 15 (2). EU-domstolen viser til at fengsling og forlengelse av fengsling er vedtak av liknende art. Ekvivalensprinsippet krever derfor at det følger samme regel. 

Det siste spørsmålet er om fraværet av en rettidig rettslig prøving etter art. 15 (3) automatisk medfører at fengslingen umiddelbart må opphøre, selv om alle de materielle vilkårene som begrunner fortsatt fengsling er oppfylt og den maksimale fengslingsperioden fastsatt i art. 15 (6) ikke er nådd. 

Returdirektivet regulerer ikke hva konsekvensene av at fristen er oversittet skal være. Domstolen tolker ikke direktivet slik at det krever at utlendingen løslates alene på grunn av at prøvingen ikke er rettidig. Fristoverskridelsen gjør heller ikke beslutningen om å forlenge fengslingen ulovlig. 

Umiddelbar løslatelse er bare nødvendig dersom den maksimale fengslingsperioden fastsatt i art. 15 (6) er nådd. Å kreve umiddelbar løslatelse i tilfellene der vilkårene for fortsatt fengsling er oppfylt ville undergrave direktivets effektivitet. 

Fraværet av rettidig overprøving av varetektsfengslingen medfører derfor ikke automatisk en forpliktelse til å løslate utlendingen umiddelbart, dersom vilkårene for fortsatt fengsling ellers er oppfylt. 

EU-domstolens konklusjon

Ved vurderingen av om grensen for varigheten av frihetsberøvelse er nådd, krever direktiv 2008/115/EF (returdirektivet) art. 15 (5) og 15 (6) at flere frihetsberøvelser som bygger på samme returvedtak legges sammen. Det kan ikke kreves at den frihetsberøvede personen selv søker om rettslig prøving av den maksimale grensen, jf. art. 15 (3) 2. pkt. jf. art. 15 (5). 

Direktivets art. 15 (3) 2. pkt. krever ikke at en forvaltningsmyndighets beslutning om å forlenge frihetsberøvelsen ut over den maksimale perioden på 6 måneder treffes før perioden er utløpt. Etter art. 15 (2) må det likevel foretas en rettslig prøving så raskt som mulig etter at beslutningen er truffet. 

Fraværet av en rettidig rettslig prøving etter art. 15 (3) 2. pkt. medfører ikke automatisk at fengslingen må opphøre umiddelbart. Fengslingen kan fortsette dersom alle de materielle vilkårene som begrunner fortsatt fengsling er oppfylt, og den maksimale fengslingsperioden fastsatt i art. 15 (6) ikke er nådd.

Direktiv 2008/115/EF (returdirektivet) er en Schengen-rettsakt som ble godtatt ved kongelig resolusjon 17. desember 2010. Direktivet er ikke en del av EØS-avtalen, men en utvikling av Schengen-samarbeidet som Norge er forpliktet til å gjennomføre, etter Avtale mellom Rådet for Den europeiske union og Island og Norge om de sistnevnte statenes tilknytning til gjennomføringen, anvendelsen og videreutviklingen av Schengen-regelverket, signert 18. mai 1999. 

Rettspraksis fra EU-domstolen er av sentral betydning ved tolkningen av direktivet, se Prop. 3 L (2010–2011) side 8, HR-2024-1109-A avsnitt 35 og HR-2025-2174-U avsn. 11. 

Returdirektivet art. 15 er gjennomført i utlendingsloven § 106 flg. Reglene om rettslig prøving, og absolutt lengde på frihetsberøvelsen finnes i utlendingsloven § 106 b. Etter dommen er det klart at ulike interneringsperioder begrunnet i samme vedtak må legges sammen ved vurderingen av interneringstid, uavhengig av om interneringen er begrunnet i ulike faktiske forhold. 

Ved gjennomføring av reglene i returdirektivet art. 15 (5) i norsk lov, vurderte departementet om Norge skulle utnytte direktivets tidsramme på 6 måneder fullt ut, eller om begrensningene i fengslingsadgangen allerede skulle inntreffe etter 12 uker, slik det gjorde i daværende utlendingslov. Departementet kom til at «direktivets begrensning bør inntreffe allerede etter 12 uker i norsk rett», jf. Prop. 3 L (2010–2011) side 53. Den absolutte fengslingsperioden etter direktivets art. 15 (6) ble likevel satt til 18 måneder, jf. Prop. 3 L (2010–2011) side 53.

Dommen klargjør at den absolutte fengslingsperioden medlemsstatene kan sette etter art. 15 (6), er 12 måneder utover den perioden medlemsstatene har fastsatt i art. 15 (5), se C-150/24 Aroja avsnitt 50 og 57. I utlendingsloven § 106 b (3) 2. pkt. er fengslingsperioden 12 uker, altså 3 måneder. Etter dommens klargjøring må det kanskje innfortolkes en absolutt fengslingsperiode på 15 måneder i utlendingsloven § 106 b (3) 3. pkt. for å bringe bestemmelsen i tråd med returdirektivet. 

EPB