Spørsmålene i saken
Den 12. mars 2026 avsa EU-domstolen prejudisiell avgjørelse i sak C-477/24 Deldwyn. Saken gjelder tredjelandsborgeres rett til opphold etter direktiv 2004/38/EF [unionsborgerdirektivet], når de har skilt seg fra ektefellen som er EØS-borger.
Sakens bakgrunn
En tredjelandsborger flyttet til Irland på et studentvisum. Under oppholdet giftet han seg med en unionsborger som ikke var statsborger i Irland. Ekteparet giftet seg i 2009, og skilte seg i 2014. De bodde i Irland disse årene.
Tredjelandsborgeren hadde søkt flere ganger om oppholdstillatelse som ektefelle av en unionsborger. De to første søknadene ble avvist. I 2013 søkte han for tredje gang. Da fikk han oppholdstillatelse med en varighet på 5 år i henhold til direktivet.
I 2018 søkte tredjelandsborgeren om fornyelse av oppholdstillatelsen etter unionsborgerdirektivet på personlig grunnlag. Søknaden ble avslått. Det ble ikke ansett tilstrekkelig bevist at søkerens tidligere ektefelle hadde oppfylt vilkårene for oppholdstillatelse etter unionsborgerdirektivet da skilsmissen ble tatt ut i 2014.
Etter flere runder med klager og avslag, kom saken opp for domstolene. I den anledning har ankedomstolen forelagt EU-domstolen flere spørsmål om tolkningen av unionsborgerdirektivet.
EU-domstolens vurdering
Det første spørsmålet
Det første spørsmålet fra den foreleggende rett er om ordlyden «i mer enn ett år» skal forstås som én enkeltstående og sammenhengende periode med lønnet arbeid eller som selvstendig næringsdrivende på mer enn ett år, eller som en periode bestående av flere kortere perioder med lønnet arbeid eller som næringsdrivende som samlet er mer enn ett år, jf. unionsborgerdirektivet artikkel 7 nr. 3 b).
Unionsborgerdirektivet artikkel 7 regulerer en unionsborgers og dens familiemedlemmers oppholdstillatelse i en annen medlemsstat enn sin egen. En unionsborger som har blitt ufrivillig arbeidsløs, bevarer sin status som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende dersom vedkommende har vært lønnstaker i «mer enn ett år», og har registrert seg som arbeidssøkende, jf. artikkel 7 nr. 3 b).
EU-domstolen foretar først en ordlydsfortolkning av «mer enn ett år». Ordlyden gir ikke veiledning med hensyn til om perioden må være sammenhengende.
Formålet med bestemmelsen er å ivareta en unionsborger som midlertidig og ufrivillig befinner seg i en situasjon uten jobb. I slike tilfeller får vedkommende bevare sin status som arbeidstaker og dermed ha oppholdstillatelse i vertsstaten.
EU-domstolen foretar deretter en kontekstuell tolkning av ordlyden «mer enn ett år» i lys av artikkel 7 nr. 3 a), c) og d). Bestemmelsene i artikkel 7 nr. 3 a-d er ment å gi rett til å bevare status som arbeidstaker ut fra ulike graderinger.
I lys av formålet om å ivareta en unionsborgers status som arbeidstaker ved ufrivillig arbeidsløshet, og formålet om å ikke undergrave bestemmelsens systematikk, må «mer enn ett år» forstås som én enkeltstående og sammenhengende periode.
Det andre spørsmålet
Det andre spørsmålet den foreleggende rett ønsker svar på er om det forhold at unionsborgeren mottar dagpenger fra vertsstaten skal anerkjennes som bevis på at det er «behørig fastslått» at unionsborgeren er ufrivillig arbeidsløs, jf. unionsborgerdirektivet artikkel 7 nr. 3 b).
Uttrykket «behørig fastslått» er ikke definert i unionsborgerdirektivet. Det tilkommer derfor nasjonal rett å fastlegge kriteriene for å vurdere hvorvidt vilkåret er oppfylt. Kriteriene må ikke gjøre det umulig eller uforholdsmessig vanskelig å utøve rettigheter som er gitt ved EU-retten.
Unionsborgerdirektivet har ikke til formål å harmonisere medlemsstatenes regulering og utdelinger av dagpenger. Det må derfor foretas en vurdering av hvorvidt medlemsstatenes utdelingskriterier av dagpenger vil kunne tilsidesette formålene som unionsborgerdirektivet er ment å ivareta.
Slik faktum er fremlagt for EU-domstolen, tildeler Irland dagpenger uten å vurdere hva som er årsaken til at en person er arbeidsløs. I slike tilfeller kan ikke det forhold at en person mottar dagpenger anses å være et bevis på at vedkommende er ufrivillig arbeidsløs. Dersom tildeling av dagpenger gjøres ved en vurdering av hvorvidt en person er ufrivillig arbeidsløs etter unionsborgerdirektivet artikkel 7 nr. 3 b), er vilkåret om «behørig fastslått» oppfylt.
Det tredje spørsmålet
Det tredje spørsmålet fra den foreleggende rett er om den myndighet som utsteder oppholdskort etter unionsborgerdirektivet er forpliktet til å gi en søker som er tredjelandsborger innsyn i slike saksdokumenter som denne saken gjelder, eventuelt i en passende redigert form, før det treffes beslutning om å opprettholde søkerens oppholdskort, eller om slik innsynsrett bare foreligger under den rettslige prøvingen av om avslag på søknaden om oppholdskort er lovlig, jf. unionsborgerdirektivet og det alminnelige prinsippet om god forvaltningsskikk.
EU-domstolen innleder med å vise til at det er søkeren som har bevisbyrden for at vedkommende oppfyller vilkårene for å ha rett til opphold, jf. unionsborgerdirektivet artikkel 7, 13 og 14.
Videre fremhever EU-domstolen at det gjelder et ulovfestet prinsipp om god forvaltningsskikk for alle medlemsstatene i EU. Retten til innsyn er en logisk følge av retten til å forsvare seg, slik den følger av charteret artikkel 47. Etter bestemmelsen har en person krav på å få både begrunnelsen for en avgjørelse og opplysninger som er lagt til grunn for denne avgjørelsen.
Dersom saksøkeren ikke får innsyn i saksmappen, og dette er den eneste måten for vedkommende å få tilgang til opplysningene på, er det umulig for medlemsstaten å overholde saksøkerens rett til effektivt rettsmiddel og retten til forsvar.
Retten til effektivt rettsmiddel og retten til å forsvare seg kan i visse tilfeller begrenses gjennom konkrete tiltak. En sik begrensning må i så fall være nødvendig for å ivareta de allmenne interessene som tiltaket beskytter. I tillegg må begrensningen være forholdsmessig, og ikke gjøre et uakseptabelt inngrep i det sentrale innholdet av de beskyttede rettighetene.
I denne saken gjelder dokumentene som det kreves innsyn i, opplysninger om en annen person.
Den foreleggende rett må foreta en avveining av det alminnelige prinsippet om god forvaltningsskikk, og tredjelandsborgerens behov for effektivt rettsmiddel opp mot formålet om å beskytte kravene til fortrolighet, og hensynet til den personen det gis opplysninger om. En slik avveining må ikke føre til at retten til forsvar mister hele sin effektive virkning.
EU-domstolens konklusjon
«Mer enn ett år» skal forstås som én enkeltstående og sammenhengende periode, jf. Unionsborgerdirektivet artikkel 7 nr. 3 b).
Det forhold at en unionsborger som oppholder seg i en annen medlemsstat mottar dagpenger kan ikke isolert sett være et bevis på at personen er ufrivillig arbeidsløs og at dette er «behørig fastslått».
Myndigheten som utsteder oppholdskort etter unionsborgerdirektivet er forpliktet til å gi en søker som er tredjelandsborger innsyn i saksmappen, eventuelt i en passende redigert form, før det treffes beslutning om å opprettholde søkerens oppholdskort, jf. unionsborgerdirektivet og det alminnelige prinsippet om god forvaltningsskikk.
Direktiv 2004/38/EF [unionsborgerdirektivet] er inntatt i EØS-avtalens vedlegg V og gjennomført i norsk rett ved lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) og forskrift 15. oktober 2009 nr. 1286 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften). Det kan være grunn til å merke seg at EU-domstolen løfter frem et ulovfestet prinsipp om god forvaltningsskikk, bindende for alle medlemsstatene i EU. Charteret er ikke direkte EØS-relevant. I lys av homogenitetsprinsippet vil Charteret likevel kunne få virkning i EØS.
CH