Spørsmålene i saken

EU-domstolen avsa 26. mars 2026 prejudisiell avgjørelse i sak C-357/24 Freistaat Bayern. Saken gjelder regresskrav for sykepenger etter skader i en annen medlemsstat, jf. forordning (EF) nr. 883/2004 (trygdeforordningen 2004) artikkel 85 nr. 1.

Sakens bakgrunn 

A var ansatt i delstaten Bayern i Tyskland. Han ble skadet i en trafikkulykke på sykkel i Kroatia og ble midlertidig arbeidsufør. A fikk utbetalt ytelser av delstaten Bayern i perioden han var arbeidsufør etter ulykken. Delstaten Bayern har anlagt sak mot forsikringsselskapet til føreren av kjøretøyet som var involvert i ulykken, med krav om refusjon av ytelsene utbetalt til A. 

Etter tysk rett kan arbeidsgiveren tre inn i ansattes erstatningskrav mot tredjeparter for inntektstap arbeidstakeren har lidt, når arbeidsgiveren har utbetalt lønn og bidrag. 

Etter kroatisk rett har imidlertid ikke arbeidsgivere en tilsvarende regressrett. 

Den kroatiske domstolen som har saken til behandling, har derfor spurt EU-domstolen om trygdeforordningen krever at arbeidsgivere kan søke regress fra den som er ansvarlig for skaden ved utbetaling av ytelser ved sykdom, selv om det ikke finnes en slik regel i landet hvor skaden oppstod.

EU-domstolens vurdering

Trygdeforordningen artikkel 85 nr. 1 gir «institusjoner» rett til å søke regress hos en ansvarlig tredjepart i et annet medlemsland. Et første spørsmål er derfor om arbeidsgiver omfattes av begrepet «kompetent institusjon», jf. trygdeforordningen artikkel 1 bokstav q nr. iv. Neste spørsmål er om «ytelser ved sykdom» omfatter erstatning for tapt inntekt etter skader som hverken er yrkesskade eller –sykdom, jf. artikkel 3 nr. 1 bokstav a. Dersom de to første spørsmålene besvares bekreftende, er spørsmålet om «institusjoner» har en slik rett også i land hvor lovgivningen ikke gir grunnlag for et slikt krav.

Om arbeidsgiver er «kompetent institusjon» 

EU-domstolen tar først stilling til begrepet «kompetent institusjon» i trygdeforordningen artikkel 1 bokstav q nr. iv. I saker som gjelder arbeidsgivers forpliktelser til å utbetale ytelser etter forordningens artikkel 3 nr. 1 viser «kompetent institusjon» blant annet til arbeidsgiver og forsikringsselskaper, eller myndigheter som medlemsstaten har utpekt til kompetent myndighet. 

EU-domstolen fastslår at arbeidsgivere kan være en «kompetent institusjon» etter trygdeforordningen artikkel 1 bokstav q nr. iv dersom arbeidsgiveren er forpliktet etter nasjonal rett til å utbetale ytelser som er omfattet av trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1. 

Om lønn ved midlertidig arbeidsuførhet er «ytelser ved sykdom»

EU-domstolen går videre til å presisere hvilke ytelser som er omfattet av trygdeforordningen jf. artikkel 3 nr. 1. Bestemmelsen inneholder en liste over hvilke deler av trygdesystemet trygdeforordningen gjelder for. Blant annet omfattes all lovgivning om «ytelser ved sykdom», jf. artikkel 3 nr. 1 bokstav a.

Tyskland har kategorisert lønn ved midlertidig arbeidsuførhet som «kontantytelse ved sykdom» og utpekt arbeidsgiver som «kompetent myndighet» etter trygdeforordningen artikkel 1 bokstav q nr. iv og artikkel 3 nr. 1 bokstav a. 

Det følger imidlertid av EU-domstolens praksis at ytelsens kategorisering nasjonalt ikke er avgjørende for spørsmålet om den faller innenfor trygdeforordningens anvendelsesområde. 

Et sentralt moment er derimot at den gis uten individuell vurdering av personlige behov, men etter lovbestemte kriterier. I det foreliggende tilfellet fremstår ytelsen å bli tildelt på bakgrunn av objektive kriterier, uten hensyn til andre personlige omstendigheter enn bakgrunnen for arbeidsuførheten. Det første vilkåret er dermed oppfylt. 

I tillegg må ytelsen svare til risikoene som er nevnt i forordningen artikkel 3 nr. 1. Domstolen har tidligere fastslått at ytelser som har som hovedformål å bidra til pasientens bedring, ved å legge til rette for nødvendig behandling, svarer til risikoen «sykdom» etter forordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav a, jf. C-116/23 Sozialministeriumservice. At man mottar lønn ved midlertidig arbeidsuførhet bidrar til at vedkommende drar nytte av hvilen og behandlingen som vedkommendes helsetilstand krever. 

EU-domstolen fastslår at «ytelser ved sykdom» omfatter ytelser som blir utbetalt på grunn av midlertidig arbeidsuførhet etter ulykke i en annen medlemsstat, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav a. 

Om arbeidsgiver kan søke regress i land uten tilsvarende rettsgrunnlag 

EU-domstolen går videre til å tolke trygdeforordningen artikkel 85 nr. 1. Bestemmelsens formål er å gi den «kompetente myndighet» som har utbetalt ytelser mulighet til å kreve tilbakebetaling fra ansvarlige tredjeparter gjennom subrogasjon eller regresskrav. 

Som lovvalgsregel innebærer trygdeforordningen artikkel 85 at en nasjonal domstol som behandler erstatningssøksmål mot den ansvarlige for skaden, må anvende lovgivningen i medlemsstaten «den kompetente myndighet» tilhører. Det gjelder ikke bare i regresspørsmål, men også ved fastleggelsen av omfanget av kravene institusjonen kan tre inn i. Dersom lovgivningen i medlemsstaten hvor skaden inntraff skulle anvendes, ville det frata trygdeforordningen artikkel 85 mye av bestemmelsens effektivitet. Dette gjelder særlig når medlemsstaten hvor skaden inntraff ikke gir grunnlag for subrogasjon eller regress. Spørsmålet om regress avgjøres derfor av tysk rett i denne saken. 

EU-domstolen understreker at institusjonen likevel bare kan tre inn i krav som den skadelidte har etter lovgivningen i medlemsstaten hvor skaden fant sted. Regress kan ikke gi grunnlag for krav utover dette. 

Arbeidsgiver kan derfor bare kreve tilbakebetaling av ytelser dersom det finnes et sammenlignbart rettsgrunnlag for den utbetalingen som ligger til grunn for regresskravet i staten skaden inntraff. Det må altså ikke være en tilsvarende regressregel for arbeidsgivere i medlemsstaten skaden skjedde, men det må være et erstatningsrettslig grunnlag for posten som kreves tilbakebetalt. 

EU-domstolen sammenligner kroatisk og tysk rett, for så vidt gjelder utbetalinger fra arbeidsgiver ved midlertidig arbeidsuførhet. I begge land utbetales sykepenger i inntil 42 dager uten at arbeidsgiver har regressrett. A har ikke krav på erstatning for lønn i denne perioden. Saken gjelder heller ikke en periode utover denne. EU-domstolen konkluderer derfor med at delstaten Bayern ikke har et erstatningsrettslig krav å tre inn i. Følgelig er det heller ikke grunnlag for regress. 

EU-domstolens konklusjon 

Arbeidsgivere kan være en «kompetent institusjon» etter trygdeforordningen artikkel 1 bokstav q nr. iv, dersom arbeidsgiveren er forpliktet etter nasjonal rett til å utbetale ytelser som er omfattet av trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1. 

Utbetaling av lønn under midlertidig arbeidsuførhet kan utgjøre «ytelser ved sykdom» jf. artikkel 3 nr. 1 bokstav a. Dette gjelder også der arbeidsuførheten er en følge av ulykke, som ikke er arbeidsskade eller -sykdom, i en annen medlemsstat.

Arbeidsgiver kan gjøre gjeldende regresskrav mot en ansvarlig tredjepart i en annen medlemsstat, selv om et tilsvarende grunnlag for regress ikke følger av nasjonal rett i medlemsstaten skaden inntraff. Som erstatningskrav er det likevel begrenset til krav skadelidte har etter nasjonal rett i staten skaden inntraff. 

Forordning (EF) nr. 883/2004 (trygdeforordningen 2004) er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg VI og gjennomført i folketrygdloven § 1-3 a.

EMA