Spørsmålet i saken

EU-domstolen avsa 26. mars 2026 prejudisiell avgjørelse i sak C-202/25 Tadmur. Saken gjelder medlemsstaters adgang til å fatte vedtak om retur etter direktiv 2008/115/EF (returdirektivet). Spørsmålet er om direktivet er til hinder for vedtak om retur av tredjelandsborgere som har fått sin beskyttelsesstatus tilbakekalt, når vedkommende ikke kan uttransportertes til hjemlandet etter prinsippet om non-refoulement.

Sakens bakgrunn 

En tredjelandsborger (HG) fikk midlertidig oppholdstillatelse og subsidiær beskyttelsesstatus i Nederland i 2017. Disse ble senere fornyet. 

I 2022 ble HG dømt til fengselsstraff for drapsforsøk, vold og drapstrusler. I 2024 ble det fastslått at HG utgjorde en trussel mot den offentlige orden. Han fikk derfor tilbakekalt sin subsidiære beskyttelsesstatus med virkning fra juni 2021. Det ble konstatert at HG ikke kunne få opphold i Nederland på andre grunnlag. I samme beslutning ble det også konstatert at han ikke kunne sendes tilbake til hjemlandet, på grunn av prinsippet om non-refoulement. Det ble derfor ikke truffet vedtak om retur eller innreiseforbud etter direktiv 2008/115/EF (returdirektivet).

Det ble likevel besluttet at HG hadde plikt til å forlate nederlandsk territorium etter nederlandsk lov. HG ble ikke gitt utsatt utreiseplikt, og utreiseplikten ble meldt i nederlandske politimyndigheters informasjonssystemer og til Schengen informasjon System (SIS) for en periode på 10 år. 

HG anla sak om avgjørelsens lovlighet for nederlandske domstoler. Den foreleggende rett har stilt spørsmål om hvilke rettslige konsekvenser det skal ha at en utlendings opphold blir ulovlig som følge av tilbakekalt beskyttelsesstatus, når retur til opprinnelseslandet vil tilsidesette non-refoulement-prinsippet. 

Spørsmålet er om det kan treffes avgjørelse om retur overfor en tredjelandsborger som har fått sin beskyttelsesstatus tilbakekalt, når det er godtgjort at retur er i strid med non-refoulement-prinsippet, jf.  returdirektivet artikkel 6, sammenholdt med artikkel 3, 5, 8 og 9, og direktiv 2011/95/EU [statusdirektivet] art. 17 (1) og 19 (3) (a). Dersom domstolen finner at det kan treffes en avgjørelse om retur i slike tilfeller, er spørsmålet om samme bestemmelser i returdirektivet pålegger den aktuelle medlemsstaten å samtidig bekrefte skriftlig at utsendelsen vil utsettes. 

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen innleder med å vise til at returdirektivet får anvendelse på alle tredjelandsborgere med ulovlig opphold, jf. artikkel 2 (2). En tredjelandsborger som har fått sin flyktningstatus tilbakekalt skal anses for å ha ulovlig opphold, med mindre vedkommende får tildelt en annen oppholdstillatelse av den medlemsstaten vedkommende befinner seg i. Det samme gjelder tredjelandsborgere som har fått sin subsidiære oppholdstillatelse tilbakekalt etter statusdirektivet. 

Videre viser domstolen til at hovedregelen er at alle tredjelandsborgere med ulovlig opphold skal motta et returvedtak, jf. returdirektivet artikkel 6 (1). 

Retur av tredjelandsborgere som har hatt flyktningstatus eller subsidiær beskyttelsesstatus må imidlertid skje under streng overholdelse av kravene i returdirektivet artikkel 5. Bestemmelsen forplikter nasjonale myndigheter til å overholde prinsippet om non-refoulement på alle trinn av returprosessen. Returdirektivet artikkel 5 er til hinder for å vedta at en tredjelandsborger skal returneres når det er vektige grunner for å anta at det er en reell risiko for at tredjelandsborgeren vil utsettes for dødsstraff, tortur, eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. 

EU-domstolen viser til at EUs charter om grunnleggende rettigheter inneholder et absolutt forbud mot tortur og umenneskelig behandling eller straff, uavhengig av den berørte personens handlinger, jf. artikkel 4. I tillegg gir charteret et absolutt forbud mot utsendelse til en stat hvor det er alvorlig risiko for at en person utsettes for slik behandling, jf. charterets artikkel 19 (2). 

Når en medlemsstat har fastslått at non-refoulement-prinsippet er til hinder for å sende ut tredjelandsborgeren, kan det ikke fattes vedtak om retur. 

Etter returdirektivet er det ikke mulig å pålegge utreise uten samtidig å fastsette hvilket land vedkommende må reise til, jf. returdirektivet artikkel 3 (4). I en situasjon der non-refoulement-prinsippet utelukker at tredjelandsborgeren returnerer til hjemlandet sitt, må myndighetene derfor utpeke et annet returland dersom det skal treffes vedtak om retur. Det er rettslig umulig for myndighetene å vedta at en tredjelandsborger må returnere, uten å fastsette et land vedkommende kan reise til under overholdelse av non-refoulement-prinsippet. 

I slike tilfeller kan myndighetene heller ikke treffe vedtak om retur etter nasjonal rett, uten å utpeke et spesifikt land vedkommende skal reise til. EU-domstolen viser til at returdirektivet gjelder for all retur av tredjelandsborgere som oppholder seg ulovlig på medlemsstatenes territorium. 

Direktivet harmoniserer standarder og prosedyrer for avgjørelser om retur av tredjelandsborgere med ulovlig opphold, og fullbyrdelsen av slike avgjørelser. Vedtak om retur faller innenfor returdirektivets anvendelsesområde, uavhengig om vedtaket gjelder tvungen uttransportering eller frivillig utreise. Så lenge tredjelandsborgerens utreise skjer som følge av et pålegg om å reise ut av landet, er det et vedtak om retur etter returdirektivet art. 3 (3). Det foreligger dermed plikt til å utpeke et land vedkommende må reise til. 

At det i vedtaket om retur samtidig konstateres at det ikke er mulig å uttransportere personen på nærværende tidspunkt, er ikke tilstrekkelig til å overholde forpliktelsene i returdirektivet artikkel 5. 

EU-domstolen presiserer likevel at det faktum at tredjelandsborgeren ikke kan uttransporteres etter returdirektivet, ikke får betydning for virkningen av tilbakekallelse av subsidiær beskyttelsesstatus etter statusdirektivet artikkel 19. Det er mulig å tilbakekalle noens beskyttelsesstatus etter direktivet uten å uttransportere vedkommende til deres hjemland. Domstolen viser derfor til medlemsstatenes mulighet til å utvise tredjelandsborgere til andre land enn deres hjemland etter returdirektivet artikkel 3 (3). I tilfeller som i saken her kan Nederland benytte seg av en slik mulighet, og dermed returnere uønskede tredjelandsborgere og samtidig overholde prinsippene i returdirektivet artikkel 5. 

EU-domstolens konklusjon 

Returdirektivet artikkel 5, sammenhold med art. 3 og 6, og direktiv 2011/95/EU art. 17 (1) og 19 (3) (a) er til hinder for at det treffes en avgjørelse om retur overfor en tredjelandsborger som har fått sin beskyttelsesstatus tilbakekalt, når det er godtgjort at utsendelsen av denne tredjelandsborgeren er utelukket etter prinsippet om non-refoulement.

Direktiv 2008/115/EF (returdirektivet) er ikke en del av EØS-avtalen, men en utvikling av Schengen-samarbeidet som Norge er forpliktet til å gjennomføre, etter Avtale mellom Rådet for Den europeiske union og Island og Norge om de sistnevnte statenes tilknytning til gjennomføringen, anvendelsen og videreutviklingen av Schengen-regelverket, signert 18. mai 1999. 

Returdirektivet er gjennomført ved endringer i utlendingsloven og utlendingsforskriften. Rettspraksis fra EU-domstolen er av sentral betydning ved tolkningen av returdirektivet i norsk rett, se Prop. 3 L (2010–2011) side 8, HR-2024-1109-A avsnitt 35 og HR-2025-2174-U avsnitt 11.

Norge er ikke bundet av direktiv 2011/95/EU [statusdirektivet], og har heller ikke gjennomført bestemmelsene i norsk rett. Den norske utlendingsloven har likevel en egen bestemmelse om utelukkelse av flyktningstatus i § 31. EU-domstolens avklaring får betydning for vedtak om utvisning av utlendinger som har fått sin flyktningstatus tilbakekalt etter utlendingsloven. 

Forbudet mot tortur og umenneskelig behandling i charterets artikkel 4 har sin parallell i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 3. Begge rettigheter er absolutte. EMD har innfortolket et forbud mot å returnere utlendinger til et land der det er reell risiko for at de utsettes for slik behandling, se for eksempel Chahal mot Storbritannia, saksnummer 22414/93 [EMD-1993-22414]. Det er ingen holdepunkter for at charteret rekker lenger enn EMD på området, og EU-domstolens uttalelser må derfor også innfortolkes i norsk rett. 

Etter dette kan det ikke fattes vedtak om utvisning av utlendinger dersom det ikke kan påvises et tredjeland vedkommende kan reise til under overholdelse av prinsippet om non-refoulement.

EPB