Spørsmålet i saken

EU-domstolen avsa 26. mars 2026 prejudisiell avgjørelse i sak C-412/24 Fauré Le Page. Saken gjaldt tolkningen av direktiv 2008/95/EF [varemerkedirektivet 2008] artikkel 3 (1) (g). Spørsmålet var om bruk av tall og benevnelsen av en by i varemerket til en luksusveskeprodusent var egnet til å «villede allmenheten» om varenes kvalitet.

Sakens bakgrunn 

Maison Fauré Le Page var et fransk selskap, stiftet i 1716 som drev med kjøp og salg av våpen, ammunisjon og tilbehør i skinn. Selskapet ble oppløst i 1992, og selskapets eiendeler ble overført til selskapet Saillard, som eide alle aksjene i Maison Fauré Le Page.

Selskapet Fauré Le Page Paris ble registrert i det franske selskapsregisteret i 2009. Selskapet kjøpte det franske varemerket «Fauré Le Page» av Saillard samme år. I 2011 søkte de om det franske varemerket «Fauré Le Page Paris 1717», som betegnelse for blant annet varene skinn og skinnimitasjoner, kofferter, reisevesker og håndvesker. 

I 2012 ble det reist sak mot Fauré Le Page Paris og dets moderselskap, med krav om at varemerket «Fauré Le Page Paris 1717» ble kjent ugyldig på grunn av dets angivelig villedende karakter. Saken gikk flere runder i franske domstoler. Den franske kassasjonsdomstolen har i den anledning forelagt EU-domstolen spørsmål om tolkningen av varemerkedirektivet 2008 artikkel 3 (1) (g) om varemerker som er egnet til å «villede allmennheten». 

Spørsmålet er om et varemerke som inneholder et tall som kan oppfattes som årstallet virksomheten ble grunnlagt er egnet til å «villede allmennheten», da årstallet etterlater inntrykk av mangeårig knowhow og gir varemerket en garanti for kvalitet og prestisje, selv om knowhow i et slikt tidsmessig omfang ikke eksisterer. 

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen viser innledningsvis til at varmerkedirektivet 2008 artikkel 3 (1) (g) krever at varemerker der det er risiko for at merket i seg selv er villedende skal kjennes ugyldige. Selskapers etterfølgende forvaltning av varemerket er uten relevans for vurderingen. Under henvisning til tidligere praksis fra domstolen viser EU-domstolen til at bestemmelsen krever at det foreligger en faktisk, eller tilstrekkelig alvorlig risiko for, villedning av allmennheten. 

Domstolen er enig med generaladvokaten i at både ordlyden og formålet med bestemmelsen er å ramme varemerker som villeder allmennheten om varene eller tjenestene som selges, ikke varemerket i seg selv. Konstateringen av at et varemerke er egnet til å villede allmenheten må derfor være basert på at allmennheten villedes om en egenskap ved varene eller tjenesteytelsene som er iboende i varemerket. Ugyldighetsgrunnen i artikkel 3 (1) (g) finner ikke anvendelse på tilfeller hvor varemerket er egnet til å villede allmenheten om en egenskap ved innehaveren av varemerket alene.

Benevnelsen av et tall og en by i varemerket er egnet til å gi allmenheten assosiasjoner til årstallet og stedet selskapet som eier varemerket ble grunnlagt. Årstallet og stedet selskapet ble grunnlagt utgjør likevel ikke egenskaper ved varene som selskapet markedsfører, men ved selskapet selv. 

Et tall i varemerket, som oppfattes som året for etableringen av selskapet kan likevel i noen tilfeller gi inntrykk av en særlig knowhow som garanterer for kvaliteten av varene. Dette kan bidra til å gi varen et prestisjebetonet image. Varens kvalitet er nevnt som et av eksemplene på egenskaper det kan villedes om etter varemerkedirektivet 2008 artikkel 3 (1) (g). Det aktuelle varemerket befinner seg på markedet for luksusvarer. På dette markedet kan varers kvalitet følge av merkets fremtoning og prestisjetunge image. Et årstall som gir inntrykk av en mangeårig knowhow som ikke eksisterer, kan faktisk være egnet til å villede allmennheten om varenes kvalitet på luksusvare-markedet. 

Det er opp til nasjonale domstoler å vurdere hvorvidt det aktuelle varemerket, som inneholder tallet 1717 og «Paris», er egnet til å villede allmennheten til å tro at tallet henviser til en særlig knowhow som gir varene en garanti for kvalitet og et prestisjetungt image. Varemerket skal vurderes i sin helhet, med henblikk på budskapet det formidler overfor den relevante kundekretsen. 

EU-domstolens konklusjon 

Varemerker som inneholder et tall som kan oppfattes som årstallet selskapet ble grunnlagt, og som dermed gir inntrykk av mangeårig knowhow av et omfang som ikke eksisterer, kan utgjøre en opplysning om varens kvalitet som er egnet til å «villede allmenheten» etter varemerkedirektivet 2008 artikkel 3 (1) (g). 

Direktiv 2008/95/EF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om varemerker [varemerkedirektivet 2008] er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XVII (opphavsrett) og gjennomført i norsk rett gjennom lov 26. mars 2010 nr. 8 om beskyttelse av varemerker (varemerkeloven). 

Varemerkedirektivet artikkel 3 (1) (g) er gjennomført i varemerkeloven § 15 (1) (b) om absolutte registreringshindre, jf. Ot.prp. nr. 98 (2008–2009) side 51. Etter varemerkeloven § 15 (1) (b) kan varemerker som er egnet til å villede, for eksempel med hensyn til varens eller tjenestens art, beskaffenhet eller geografiske opprinnelse, ikke registreres. Dersom registreringen er skjedd i strid med § 15 skal registrering av et varemerke helt eller delvis settes til side som ugyldig ved dom eller avgjørelse av Patentstyret, jf. varemerkeloven § 35.

Høyesterett har ved flere anledninger uttalt at EU-domstolen er en «helt sentral rettskilde» ved den nærmere tolkningen av bestemmelser som gjennomfører varemerkedirektivet 2008 i norsk rett, se HR-2021-2480-A avsn. 32 og HR-2021-2479-A avsn. 51. Etter dette kan bruk av tall i varemerker som fremstår som årstall i særlige tilfeller være egnet til å «villede allmenheten» om varens kvalitet, og dermed enten nektes registrert eller settes til side som ugyldig. 

EPB