Spørsmålene i saken

EU-domstolen avsa 16. april 2026 prejudisiell avgjørelse i C-440/23 European Lotto and Betting og Deutsche Lotto-und Sportwetten. Saken gjelder nasjonale restriksjoner på tjenestefriheten etter TEUV artikkel 56 og det EU-rettslige forbudet mot misbruk av rettigheter. 

Sakens bakgrunn

European Lotto and Betting og Deutsche Lotto-und Sportwetten tilbyr ulike spill på nett, som spilleautomater og lotto. Selskapene er basert på Malta, og har fått godkjenning for sin virksomhet av maltesiske myndigheter. Selskapene retter seg blant annet mot det tyske markedet.

En forbruker bosatt i Tyskland hadde spilt spill som selskapene tilbyr over nett i en periode fra 2019–2021. På samme tidspunkt gjaldt det etter tysk rett et generelt forbud mot pengespill på nett. Forbudet gjorde noen unntak for enkelte spill, som sportsbetting og hesteveddeløp.

I tillegg kan lotteri tilbys av selskaper med offentlig eierskap og en særlig tillatelse. Andre former for lotteri rammes av forbudet. 

Forbrukeren saksøkte selskapene for tyske domstoler. Underveis i saken ble kravene til forbrukeren overdratt til en tredjepart, som har anlagt sak mot selskapene for maltesiske domstoler. Påstanden er at det tyske forbudet mot pengespill på nett innebærer at forbrukeravtalen er ugyldig og at innsatsene forbrukeren gjorde i spillet må tilbakebetales. 

Den maltesiske domstolen som behandler saken har forelagt spørsmål for EU-domstolen om sakens forhold til tjenestefriheten i TEUV artikkel 56 og det EU-rettslige forbudet mot misbruk av rettigheter.

EU-domstolens vurdering

Rettferdiggjøring av restriksjoner på tjenestefriheten i saker om pengespill

Det første spørsmålet for EU-domstolen er om tjenestefriheten er til hinder for nasjonale forbud mot kasinoer med spilleautomater og lotteri på nett, jf. TEUV artikkel 56.

Medlemsstaten som en tjeneste tilbys i, kan etter fast rettspraksis kreve at tilbyderen overholder landets lovgivning. Forutsetningen er at den nasjonale lovgivningen er i tråd med EU-retten.

Domstolen går over til å se på kravene til rettferdiggjøring av restriksjoner på tjenestefriheten. Det må for det første foreligge tvingende allmenne hensyn som begrunner restriksjonen. I tillegg må tiltaket være egnet til å nå formålet, og forholdsmessig. 

EU-domstolen konstaterer at formålene bak lovgivning som det tyske forbudet, i nær sagt alle tilfeller er å beskytte forbrukere og den offentlige orden. Disse hensynene anses som tvingende allmenne hensyn. 

Ved vurderingen av om tiltaket er egnet og forholdsmessig, må den nasjonale domstolen ta i betraktning medlemsstatenes brede skjønnsmargin på spillområdet. 

I fravær av harmonisering, er det opp til hver enkelt medlemsstat å bestemme hva som kreves for å sikre de påberopte interessene. Den brede skjønnsmarginen skyldes at det er store forskjeller mellom medlemslandenes syn på pengespill, som er knyttet til moral, religion og kulturelle forskjeller. Det er derfor opp til medlemsstatene å vurdere hvilket beskyttelsesnivå de vil legge seg på, og derfor også om det er nødvendig med totale eller delvise forbud. 

EU-domstolen understreker likevel at tiltaket bare kan anses som egnet dersom det reflekterer et genuint hensyn, og formålet forfølges på en konsekvent måte.

Retningslinjer fra EU-domstolen til å vurdere om forbudet kan rettferdiggjøres

Når det gjelder den konkrete saken, peker EU-domstolen først på at forbudet bare rammer aktører uten tillatelse. Formålet med dette er å beskytte forbrukerne og sosial orden, ved å lede befolkningen til pengespill i ordnede og kontrollerte former. Disse formålene kan rettferdiggjøre restriksjoner på tjenestefriheten.

Når det gjelder tiltakets egnethet og nødvendighet, er det pekt på at Tyskland tillater de samme formene for pengespill fysisk, hos etablerte aktører. Til dette uttaler EU-domstolen at spill på nettet innebærer en helt annen type risiko enn tradisjonelle arenaer for slike spill. Domstolen peker særlig på unge forbrukeres risiko for å utvikle spillavhengighet over nett. Fysiske kasinoer når en svært begrenset målgruppe sammenlignet med spill på nett. EU-domstolen mener derfor at et forbud mot alle pengespill på internett kan være egnet og konsekvent, selv om de samme spillene tillates på tradisjonelle arenaer. 

Det er anført at etterspørselen for spillene som tilbys i Tyskland er stor. Dette endrer ikke konklusjonen om tiltakets egnethet. Domstolen poengterer at forskjellige spill kan ha svært ulik karakter, for eksempel når det gjelder risiko, tap og potensialet for å bli avhengighetsskapende. 

Den foreleggende rett har pekt på at de tyske myndighetene ikke har vitenskapelige bevis for at pengespill innebærer så store farer for forbrukere som det hevdes. EU-domstolen understreker likevel at et tiltak ikke er uforholdsmessig bare på grunn av manglende vitenskapelige studier. 

Den foreleggende rett har videre vist til at Maltas lovgivning forfølger de samme målene som tysk lovgivning, og spør om restriksjoner i slike tilfeller kan anses begrunnet. EU-domstolen konstaterer at formål i lovgivningen ikke kan anses tilstrekkelig for å betrygge myndighetene i andre stater om at deres forbrukere blir tilstrekkelig beskyttet. Selv med de samme formålene er det sannsynlig at beskyttelsesnivået er ulikt på et område uten EU-rettslig harmonisering, og at midlene som brukes for å forfølge formålene varierer. 

 EU-retten tillater at avtalen kjennes ugyldig

Et neste hovedspørsmål er om det å kjenne avtalen ugyldig fordi aktøren den er inngått med ikke ville fått tillatelse i Tyskland, når aktøren hadde godkjenning i sitt opphavsland, er en restriksjon EU-retten tillater jf. TEUV artikkel 56. EU-domstolen fastslår kort at det å kjenne en slik avtale ugyldig, ikke er i strid med tjenestefriheten jf. TEUV artikkel 56. 

Om tilbakebetalingskrav er misbruk av rettigheter etter EU-retten

Det siste spørsmålet er om tjenestefriheten og forbud mot misbruk av rettigheter er til hinder for at en forbruker anlegger søksmål om tilbakebetaling av tap mot innsatser på grunn av ugyldigheten av spilleavtalen. 

EU-retten kan ikke påberopes som grunnlag for å misbruke rettigheter. I dette tilfellet er det ikke EU-retten, men tysk rett, som danner grunnlaget for kravet mot selskapene.

Tjenestefriheten og prinsippet om forbud mot misbruk av rettigheter, er ikke til hinder for at en forbruker som har spilt ulovlige pengespill tilbudt av en utenlandsk aktør, anlegger søksmål mot denne om tilbakebetaling av innsatsene sine. 

EU-domstolens konklusjon

Tjenestefriheten er ikke til hinder for generelle forbud mot pengespill på nett. EU-retten er ikke til hinder for å kjenne en avtale som er inngått med aktører uten nødvendig tillatelse til å tilby pengespill i et medlemsland ugyldig, selv om selskapet har nødvendig tillatelse i sitt eget land. Tilbakebetalingskrav basert på den nasjonale lovgivningen som kommer til anvendelse, reiser ikke spørsmål om misbruk av rettigheter etter EU-retten. 

TEUV artikkel 57 om tjenestefriheten har sin parallell i EØS-avtalen artikkel 36. Avgjørelsen viser at EU/EØS-retten ikke er til hinder for at den som har spilt over internett hos et spillselskap som ikke har, og heller ikke vil kunne få, tillatelse til å tilby de aktuelle spillene i det landet spilleren spiller fra, kan kreve innsatsene tilbake. EU/EØS-retten gir imidlertid ikke grunnlaget for et slikt krav, det må finnes i nasjonal rett.

EMA