Saken omhandler 

EU-domstolen avsa 16. april 2026 prejudisiell avgjørelse i sak C-901/24 Falucka. Saken gjaldt tolkningen av direktiv 93/13/EØF [forbrukeravtaledirektivet] artikkel 7 (1), sammenholdt med effektivitetsprinsippet, proporsjonalitetsprinsippet, prinsippet om rettssikkerhet og effektivt rettsmiddel. 

Sakens bakgrunn 

Forbrukerne TK, DJ og JJ inngikk en boliglånskontrakt med mBank i 2007. Lånet ble utbetalt til TK. DJ og JJs kontraktsforpliktelse var bare å gi garanti for TJs lån. 

I 2018 anla forbrukerne søksmål mot mBank om låneavtalens gyldighet. Under rettsforhandlingene erklærte TK for retten at hun var klar over, og aksepterte, at konsekvensene av at kontrakten ble kjent ugyldig var at hele kredittbeløpet hun hadde mottatt måtte tilbakebetales. Hun samtykket også til at kontrakten ble kjent ugyldig. 

Låneavtalen ble kjent ugyldig fordi den inneholdt urimelige vilkår. Avtalen kunne ikke opprettholdes uten de urimelige vilkårene. 

MBank anla søksmål mot forbrukerne med krav om tilbakebetaling av hovedbeløpet for kreditten utbetalt til TK, og lovbestemte morarenter. Kravet mot DJ og JJ ble avvist. 

For kravet mot TK oppstod spørsmål om bankens krav var foreldet. Foreldelsesfristen i slike saker er etter polsk rett tre år, og utløper ved utgangen av kalenderåret. Foreldelsesfristen begynner å løpe det tidspunktet forbrukeren først utfordrer selgeren eller leverandøren om avtalens gyldighet. I denne saken var det 15. januar 2018.

Den foreleggende rett mener at foreldelsesfristen i saken kan vurderes på to ulike måter. 

Erklæringene TK ga under rettsforhandlingene kan utgjøre en erkjennelse av hennes gjeld, som avbryter foreldelsesfristen. Til fordel for denne tolkningen viser den foreleggende rett til at TKs erkjennelse kan ha fått mBank til å tro at hun ville innfri gjelden frivillig, og dermed påvirket bankens beslutning om ikke å anlegge betalingssøksmål. Under disse omstendighetene kan en avvisning av bankens krav utgjøre en begrensning av mBanks rett til effektivt rettsmiddel, samt et brudd på prinsippene om rettssikkerhet og proporsjonalitet.

Det kan likevel antas at TK ga erklæringene for å oppnå avgjørelse om avtalens ugyldighet, og at hun ikke mente å erkjenne gjeldskravet til sin egen ugunst. Dersom erklæringen i et slikt tilfelle avbryter bankens foreldelsesfrist, ville det være lettere for den næringsdrivende å gjøre sine rettigheter gjeldende. Den foreleggende rett mener at en slik regel vil kunne være i strid med forbrukeravtaledirektivet artikkel 7 (1) og effektivitetsprinsippet.

Polsk lov åpner for å se bort fra at foreldelsesfristen er utløpt, dersom en handling fra skyldnerens side har påvirket kreditor til å vente med å forfølge sitt krav. Dersom TKs erklæringer ikke avbryter foreldelsesfristen, vil nasjonale domstoler derfor vurdere om det skal ses bort ifra at foreldelsesfristen er utløpt.   

Spørsmålet er om forbrukeravtaledirektivet artikkel 7 (1) og effektivitetsprinsippet, i lys av retten til effektivt rettsmiddel, proporsjonalitetsprinsippet og rettssikkerhetsprinsippet, er til hinder for at foreldelsesfristen avbrytes ved at forbrukeren erklærer at vedkommende er klar over at ugyldighet vil føre til tilbakebetalingsplikt, i forbindelse med rettforhandlingene om en avtales ugyldighet. 

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen innleder med å vise til medlemsstatenes plikt til å bringe urimelige kontraktsvilkår til opphør etter forbrukeravtaledirektivet artikkel 7 (1). I mangel av annen EU-lovgivning er det opp til medlemsstatene å fastsette de prosessuelle reglene som gjelder ved borgernes utøvelse av EU-rettens rettigheter, i tråd med ekvivalensprinsippet og effektivitetsprinsippet. 

Videre gjennomgår domstolen hva som følger av formålet om gjenopprettelse, slik det er utviklet i rettspraksis. Når et kontraktsvilkår erklæres urimelig, skal forbrukerens rettslige og faktiske situasjon gjenopprettes til å være slik den ville vært uten det urimelige vilkåret. Gjenopprettelsesformålet må likevel utøves i tråd med proporsjonalitetsprinsippet, og derfor ikke gå lengre enn nødvendig. 

Gjenopprettelsesformålet er gjensidig, og skal også sikre at forbrukerrettighetene ikke innebærer en ubegrunnet berikelse for forbrukeren. At foreldelsesfristen avbrytes ved at forbrukeren erkjenner sin gjeld, skader ikke prinsipielt forbrukerens utøvelse av sine rettigheter etter forbrukeravtaledirektivet. Forbrukerens tilbakebetaling vil i slike tilfeller gjenopprette situasjonen for forbrukeren slik den ville ha vært uten de urimelige kontraktsvilkårene. 

For at forbrukeren kan gi sitt frie og informerte samtykke til tilsidesettelsen av et urimelig avtalevilkår, tilkommer det nasjonale domstoler å gi partene objektive og uttømmende opplysninger om rettsvirkningene av at urimelige kontraktsvilkår oppheves. Opplysningsplikten er desto viktigere når konsekvensen av at et kontraktsvilkår kjennes urimelig medfører at avtalen opphører, og at forbrukeren kan få et tilbakebetalingskrav.

EU-domstolen presiserer at opplysningsplikten likevel ikke krever at nasjonale domstoler forklarer alle rettsreglene som kan få anvendelse på den næringsdrivendes krav om tilbakebetaling i detalj. Dette omfatter for eksempel reglene om avbrytelse av foreldelsesfrister. At forbrukeren opplyses om sin forpliktelse til å tilbakebetale lånebeløpet med tillegg av morarenter, er tilstrekkelig til at forbrukeren settes i stand til å forstå og vurdere rettsvirkningene av at avtalen kjennes ugyldig. 

Det er uten betydning at forbrukeren sannsynligvis ga sitt samtykke for å oppnå at avtalen ble kjent ugyldig, og ikke for å avbryte foreldelsesfristen for den næringsdrivendes fordring.

Det EU-rettslige rettsvisshetsprinsippet er ikke til hinder for den polske regelen. Denne kan i tillegg bidra til å sikre den næringsdrivendes rett til effektivt rettsmiddel.

EU-domstolens konklusjon 

Forbrukeravtaledirektivet artikkel 7 (1) og effektivitetsprinsippet, i lys av retten til effektivt rettsmiddel, proporsjonalitetsprinsippet og rettssikkerhetsprinsippet, er ikke til hinder for at foreldelsesfristen avbrytes ved at forbrukeren gir en slik erklæring som i denne saken, i forbindelse med rettforhandlingene om en avtales ugyldighet.

Direktiv 93/13/EØF [forbrukeravtaledirektivet] er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIX om forbrukervern. Direktivets artikkel 7 er gjennomført i norsk rett ved lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer [avtaleloven] § 37. 

De polske reglene om foreldelsesfrist har ingen parallell i norsk rett, og dommen er derfor ikke direkte relevant for norske foreldelsesregler. Dommens uttalelser om blant annet kravet til domstolenes opplysningsplikt er likevel relevante for kravet til norske domstolers opplysningsplikt, blant annet i forhold til foreldelsesfrister. 

EPB