Spørsmålet i saken
Den 16. april 2026 avsa EU-domstolen prejudisiell avgjørelse i sak C-752/24 Jangielak. Saken gjaldt spørsmål om den næringsdrivendes mulighet til å avbryte en foreldelsesfrist ved søksmål var i samsvar med direktiv 93/13/EØF [forbrukeravtaledirektivet].
Sakens bakgrunn
I september 2008 inngikk forbrukerne KŁ og JŁ en låneavtale med mBank i Polen. Forbrukerne mente avtalen var urimelig i henhold til forbrukeravtaledirektivet, og anla kollektivt søksmål mot mBank i 2018. MBank har bestridt at avtalevilkårene er ugyldige. Denne saken er ennå ikke avgjort.
Den 13. desember 2021 anla mBank søksmål mot KŁ og JŁ med krav om at forbrukerne måtte betale tilbake lånets hovedbeløp med tillegg av morarenter, dersom avtalen ble kjent ugyldig i det andre søksmålet. KŁ og JŁ har nedlagt påstand om frifinnelse, med henvisning til at de mener mBanks krav er foreldet.
Det følger av polsk rettspraksis at foreldelsesfristen for en næringsdrivendes fordring begynner å løpe fra det tidspunktet forbrukeren for første gang begynner å tviste om konkratsvilkårenes gyldighet. I denne saken var det 13. mars 2018.
Dersom mBanks søksmål den 13. desember 2021 avbryter foreldelsesfristen, er kravet om tilbakebetaling ikke foreldet etter polsk rett. Dersom søksmålet ikke kan anses å avbryte foreldelsesfristen, er kravet nå foreldet.
I den anledning har den foreleggende rett forelagt EU-domstolen spørsmål om tolkningen av forbrukeravtaledirektivet artikkel 7 og effektivitetsprinsippet, i lys av proporsjonalitetsprinsippet, rettssikkerhetsprinsippet og prinsippet om retten til søksmålsadgang.
Spørsmålet er om forbrukeravtaledirektivet artikkel 7 og de nevnte prinsippene er til hinder for at en næringsdrivende kan avbryte foreldelsesfristen ved å reise søksmål med krav om tilbakebetaling av ytelser som er levert etter en låneavtale. Spørsmålet om låneavtalens urimelighet verserer for domstolene parallelt, og er ikke endelig avgjort. At låneavtalen blir funnet urimelig er en forutsetning for at den næringsdrivende skal ha et krav mot forbrukeren.
EU-domstolens vurdering
EU-domstolen innleder med å vise til at forbrukeravtaledirektivet artikkel 7 nr. 1 pålegger medlemsstatene å sikre at det i deres nasjonale rettsordener finnes egnede og effektive midler til å oppheve urimelige kontraktsvilkår i forbrukeravtaler.
Det følger av fast rettspraksis at virkningen av at et kontraktsvilkår erklæres urimelig er at det skal anses for å aldri ha eksistert. Vilkåret skal da ikke ha virkning overfor forbrukeren. Forbrukeren kan også ha rett til tilbakebetaling av beløp som den næringsdrivende har mottatt urettmessig på grunn av det urimelige vilkåret. Dette er begrunnet i formålet om gjenopprettelse.
Formålet om gjenopprettelse av den rettslige og faktiske situasjonen for forbrukeren må overholde proporsjonalitetsprinsippet. Dette prinsippet går ut på at nasjonal lovgivning ikke går lenger enn hva som er nødvendig for å nå formålet som forfølges.
Dersom fullstendig gjenopprettelse er utelukket for den næringsdrivende i avtaleforholdet, vil dette innebære at proporsjonalitetsprinsippet tilsidesettes. Forpliktelsene ved gjenopprettelse etter at en låneavtale er erklært ugyldig skal være gjensidig. Denne gjenopprettende virkningen sørger for at forbrukeren ikke oppnår en uberettiget berikelse.
Prinsippet om prosessuell likestilling har som formål å sikre likevekt mellom sakens parter. Dette innebærer at medlemsstatene har plikt til å gi begge parter rimelig mulighet til å fremlegge sin sak under betingelser som ikke stiller den ene dårligere i forhold til den andre. Den næringsdrivendes mulighet til å fremlegge en sak før foreldelsesfristen utløper ivaretar prinsippet om prosessuell likestilling.
EU-domstolen uttaler at den næringsdrivendes mulighet til å fremme kravet i den aktuelle saken ikke skader forbrukerens mulighet til å fremme sitt krav mot den næringsdrivende. Tvert imot vil en sak bidra til å gjenopprette den rettslige og faktiske situasjonen som forbrukeren ville ha vært i dersom de urimelige kontraktsvilkårene ikke fantes.
Det EU-rettslige rettsvisshetsprinsippet har som formål å sikre at situasjoner og rettsforhold er forutberegnelige. Dette prinsippet er heller ikke til hinder for den aktuelle regelen om at søksmål avbryter foreldelsesfristen.
EU-domstolen påpeker avslutningsvis at den aktuelle foreldelsesfristen vil kunne føre til at forbrukerne tvinges til å inngi tilsvar og betale eventuelle sakskostnader med morarenter dersom de taper saken som den næringsdrivende har anlagt. På et område som mangler konkret EU-regulering, er det opp til medlemsstatene å sørge for gjennomføringen av forbrukerbeskyttelsen som følger av forbrukeravtaledirektivet. Dette må gjøres i samsvar med ekvivalensprinsippet og effektivitetsprinsippet.
Prosessuelle bestemmelser som innebærer høye utgifter for en forbruker kan føre til at forbrukeren ikke kan forsvare sine rettigheter i søksmålet den næringsdrivende har anlagt. Den foreleggende rett må derfor i størst mulig grad anvende nasjonal rett slik at det blir mulig å utsette den næringsdrivendes søksmål til etter at søksmålet om avtalens gyldighet er avgjort. På denne måten sikres høy forbrukerbeskyttelse. Den foreleggende rett må også sørge for at eventuelle saksomkostninger som forbrukerne må betale ikke er uforholdsmessig høye.
EU-domstolens konklusjon
Forbrukeravtaledirektivet og de nevnte prinsippene er ikke til hinder for at den næringsdrivendes fremsatte krav avbryter foreldelsesfristen for denne fordring, når spørsmålet om låneavtalens urimelighet verserer for domstolene parallelt, og ikke er endelig avgjort. Dette forutsetter at den nasjonale lovgivningen treffer alle nødvendige tiltak for å sikre at det ikke blir uforholdsmessig vanskelig eller umulig for forbrukeren å utlede de rettighetene som den er tillagt gjennom forbrukeravtaledirektivet.
Direktiv 93/13/EØF [forbrukeravtaledirektivet] er tatt inn i EØS-avtalens vedlegg XIX, og gjennomført i norsk rett ved lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer [avtaleloven].
CH