Spørsmålet i saken

EU-domstolen avsa 13. mai 2026 prejudisiell avgjørelse i sak C-877/24 Shamsi. Saken gjelder spørsmål om direktiv 2008/115/EF (returdirektivet) artikkel 6, 8 og 9 er til hinder for å fatte returvedtak mot tredjelandsborgere som er dømt til fengsel i lang tid, eller på livstid. 

Sakens bakgrunn 

Saken handler om to tredjelandsborgere som begge er dømt til fengsel for alvorlige straffbare handlinger. Den ene ble dømt til livsvarig fengselsstraff, og den andre til 25 års fengsel.  Begge mottok returvedtak etter returdirektivet, med henholdsvis 10 og 20 års innreiseforbud. 

Tredjelandsborgerne anla søksmål om returvedtakenes gyldighet. Det er enighet om at de oppholder seg ulovlig på medlemsstatenes territorium, og at ingen av forholdene nevnt i returdirektivet artikkel 5 er aktuelle i saken. 

Tredjelandsborgerne anfører imidlertid at returdirektivet er til hinder for å fatte vedtak om retur og innreiseforbud i tilfeller der vedtaket ikke kan fullbyrdes, fordi tredjelandsborgeren soner en lang eller livsvarig dom i det landet som har utstedt vedtaket. 

Den foreleggende rett har i den anledning forelagt EU-domstolen tre spørsmål vedrørende tolkningen av returdirektivet. EU-domstolen behandler to av spørsmålene samlet, og det siste subsidiære spørsmålet svært kort. 

Det første spørsmålet er om returdirektivet artikkel 6, 8 og 9, sammenholdt med proporsjonalitetsprinsippet, er til hinder for å fatte returvedtak når tredjelandsborgeren ikke kan forlate landet, fordi vedkommende soner en lang eller livsvarig fengselsstraff. 

Dersom svaret på første spørsmål er ja, er spørsmålet om direktivets artikkel 6 fjerde ledd forplikter medlemsstatene til å gi en oppholdstillatelse eller oppholdsrett til tredjelandsborgeren, for den tiden den lange eller livsvarige frihetsberøvelsen varer. 

EU-domstolens vurdering

Om returdirektivet er til hinder for å fatte returvedtak i X og Ys situasjon

EU-domstolen innleder med å konstatere at selv om direktivet åpner for at medlemsstatene kan reservere seg fra direktivets anvendelse på straffesaker etter artikkel 3, utelukker bestemmelsen på ingen måte at direktivet finner anvendelse på straffedømte tredjelandsborgere. 

Hovedregelen etter direktivets artikkel 6 første ledd er at enhver tredjelandsborger som har ulovlig opphold, skal motta et returvedtak. Ingen av unntakene som er listet opp i bestemmelsens andre til femte ledd kommer til anvendelse i saken. 

Direktivets artikkel 8 fastsetter en plikt til å uttransportere tredjelandsborgere med returvedtak som ikke overholder fristen for frivillig utreise.  Medlemsstatenes lojalitetsplikt, og det effektivitetskrav som er nedfelt i fortalen, taler for at forpliktelsen til å uttransportere tredjelandsborgeren skal oppfylles så fort som mulig. 

At tredjelandsborgeren soner en lengre fengselsstraff, innebærer at medlemsstaten må utsette uttransporten av tredjelandsborgeren. Dette innebærer likevel ikke at medlemsstatene er forhindret fra å dømme tredjelandsborgere med ulovlig opphold til lengre fengselsstraffer, eller fra å fullbyrde slike straffer.

Spørsmålet er imidlertid om returdirektivet er til hinder for returvedtak når tredjelandsborgeren allerede er idømt en lang fengselsstraff, og det dermed er klart at forpliktelsen til å uttransportere tredjelandsborgeren, ikke vil bli oppfylt på lang tid. 

EU-domstolen gjennomgår en rekke saker der EU-domstolen har uttalt seg om plikten til å fatte returvedtak når det vil ta tid før vedtaket kan effektueres, eller når det ikke kan effektueres i det hele tatt. 

De sakene der EU-domstolen har kommet til at returdirektivet er til hinder for å fatte returvedtak, skiller seg vesentlig fra sitasjonen til X og Y. I de aktuelle dommene var det enten ikke fastslått at retur av tredjelandsborgeren kunne finne sted uten å krenke tredjelandsborgerens grunnleggende rettigheter, eller det var fastslått at en slik retur ville innebære en alvorlig risiko for krenkelse av disse grunnleggende rettighetene. Dette er ikke tilfellet for X og Y. 

EU-domstolen viser også til at returdirektivet tar høyde for at returvedtak i visse situasjoner ikke kan fullbyrdes med én gang i artikkel 9 annet ledd. 

Domstolen presiserer også at uttalelsen i C-329/11 Achughbabian, om at straffeforfølgning ikke er blant begrunnelsene som er nevnt i artikkel 9 for å utsette utsendelse, bare gjelder de særlige tilfellene der straffeforfølgningen har grunnlag i utlendingens ulovlige opphold. 

Lovgivers valg om å ikke definere hva som skal være en «passende» periode etter artikkel 9 annet ledd, taler for at lovgivers hensikt var å gi muligheten for fleksibilitet ved gjennomføringen av bestemmelsen. 

På bakgrunn av dette mener EU-domstolen at artikkel 9 annet ledd gir medlemsstatene mulighet til å utsette fullbyrdelsen av et returvedtak til straffen er fullbyrdet, så lenge straffedommen ikke bare er begrunnet i vedkommendes ulovlige opphold. 

Ettersom det i disse tilfellene vil gå lang tid mellom utstedelsen av vedtaket, og fullbyrdelsen av det, må det være mulig for tredjelandsborgeren å påberope seg enhver endring i omstendighetene som kan få betydning for vurderingen av retur, jf. returdirektivet artikkel 5. 

Så lenge medlemsstaten foretar en ny vurdering av at returen i slike tilfeller fremdeles er i tråd med returdirektivet artikkel 5, er direktivet ikke til hinder for at det fattes vedtak om retur lenge før vedtaket kan effektueres.

Etter charterets artikkel 47 må tredjelandsborgeren dessuten ha adgang til effektive rettsmidler, som gjør det mulig å imøtegå den nye vurderingen av retur.

Om medlemsstatene må gi oppholdstillatelse i påvente av retur

EU-domstolen viser til at direktivet ikke har som formål å harmonisere reglene om utlendingers opphold fullt ut. Plikten til å gi oppholdstillatelse etter returdirektivet artikkel 6 fjerde ledd regulerer ikke slike tilfeller som i saken her. 

På bakgrunn av dette konkluderer domstolen med at returdirektivet ikke pålegger en slik plikt.

EU-domstolens konklusjon 

Returdirektivet artikkel 6, 8 og 9 sammenholdt med proporsjonalitetsprinsippet, er ikke til hinder for å fatte returvedtak, selv om vedtaket ikke kan effektueres på lang tid fordi tredjelandsborgeren soner en fengselsstraff. Dette forutsetter imidlertid at lovgivningen fastsetter tilstrekkelige garantier for å sikre iakttakelsen av direktivets artikkel 5, og charteret, i forbindelse med fullbyrdelsen av vedtaket. 

Direktivet pålegger ikke en medlemsstat å gi oppholdstillatelse til en tredjelandsstatsborger som oppholder seg ulovlig på dens område, når tredjelandsborgeren skal sone en lang eller livsvarig fengselsstraff. 

Direktiv 2008/115/EF (returdirektivet) er ikke en del av EØS-avtalen, men en videreutvikling av Schengen-samarbeidet som Norge er forpliktet til å gjennomføre, etter Avtale mellom Rådet for Den europeiske union og Island og Norge om de sistnevnte statenes tilknytning til gjennomføringen, anvendelsen og videreutviklingen av Schengen-regelverket, signert 18. mai 1999. 

Returdirektivet er gjennomført i lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) og forskrift 15. oktober 2009 nr. 1286 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften). 

Rettspraksis fra EU-domstolen er av sentral betydning ved tolkningen av returdirektivet i norsk rett, se Prop. 3 L (2010–2011) side 8, HR-2024-1109-A avsnitt 35 og HR-2025-2174-U avsnitt 11.

EPB