Spørsmålet i saken

Den 13. mai 2026 avsa EU-domstolen prejudisiell avgjørelse i sak C-225/25 Korfin and Sempiola Invest. Saken gjelder tolkningen av «overtakelsestilbud» etter direktiv 2004/25/EF [overtakelsestilbudsdirektivet] artikkel 2 nr. 1 bokstav a. 

Sakens bakgrunn 

Den 10. oktober 2019 besluttet generalforsamlingen i selskapet Slovnafts å overføre aksjer fra minoritetsaksjeeierne i selskapet til selskapets hovedaksjonær, MOL. MOL eide på dette tidspunktet allerede 98,56 % av aksjene i Slovnafts. Denne overførselen skjedde i samsvar med den slovakiske verdipapirhandelloven. 

Minoritetsaksjeeierne Korfin og Sempiola anla sak mot Slovnafts, med krav om at beslutningen fra generalforsamlingen ble kjent ugyldig. De anførte at MOL ikke hadde noen innløsningsrett, fordi han ikke hadde gitt et «overtakelsestilbud» til samtlige aksjeeiere i selskapet i henhold til overtakelsestilbudsdirektivet artikkel 2 nr. 1 bokstav a, og at dette var i strid med direktivets artikkel 15. 

MOL hadde imidlertid gitt et tilbud om erverv av aksjene som var gyldig fra 10. mai 2019 til 18. juli 2019. Minoritetsaksjeeierne anførte at dette tilbudet ikke kvalifiserte som et «overtakelsestilbud» etter vilkårene i overtakelsestilbudsdirektivet artikkel 2 nr. 1 bokstav a. De mente at tilbudet ikke var obligatorisk i henhold til vilkårene i artikkel 5. Ettersom MOL allerede hadde kontrollen over selskapet, anførte de at det heller ikke kunne anses som et frivillig overtakelsestilbud. 

Slovnafts ble frifunnet ved dom i både første og andre instans i de Slovakiske domstolene. Korfin og Sempiola har anket dommen til Slovakias øverste domstol, som er den foreleggende rett. 

Spørsmålet for EU-domstolen er om et tilbud rettet til aksjeeierne i et selskap med formål om å erverve disse aksjene, er å anse som et frivillig «overtakelsestilbud», når tilbyderen allerede eier en kontrollerende aksjepost i selskapet, jf. overtakelsestilbudsdirektivet artikkel 2 nr. 1 bokstav a.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen innleder med å vise til at EU-bestemmelser skal tolkes i samsvar med ordlyden, formålet og konteksten. 

Overtakelsestilbudsdirektivet artikkel 2 nr. 1 bokstav a definerer begrepet «overtakelsestilbud». Et slikt tilbud er et «offentlig tilbud fra andre enn målselskapet selv, til aksjeeiere i et selskap om helt eller delvis erverv av disse kapitalandelene, som følger etter erverv av kontroll med målselskapet etter nasjonal lovgivning, eller har dette som formål, uansett om tilbudet er obligatorisk eller frivillig», jf. overtakelsestilbudsdirektivet artikkel 2 nr. 1 bokstav a. 

EU-domstolen uttaler at ordlyden fastsetter to kategorier av overtakelsestilbud. Det første er tilbud som gis obligatorisk eller frivillig, og det andre er tilbud som fremsettes etter at erverv av kontroll med målselskapet er gjort, eller har dette som formål. Det fremkommer imidlertid ikke klart av ordlyden hvordan vilkårene i disse to kategoriene henger sammen. 

EU-domstolen viser til at ordlyden i ulike språkversjoner synes å sprike. Den slovakiske ordlyden virker å utelukke tilbud som fremsettes etter ervervet av kontrollen med selskapet. Den tyske versjonen synes å kreve en viss tidsmessig nærhet mellom ervervet av kontrollen i selskapet og fremsettelsen av tilbudet. 

Én språkversjon kan ikke alene tjene som grunnlag for å fastsette bestemmelsens innhold. EU-retten skal tolkes og anvendes ensartet i lys av alle språkversjonene. I tilfeller med sprikende språkversjoner må bestemmelsen tolkes i lys av bestemmelsens formål og den konteksten regelen inngår i. 

Når det gjelder bestemmelsens kontekst, er overtakelsestilbudsdirektivet artikkel 5 av betydning. Det følger av bestemmelsen at en fysisk eller juridisk person som kommer i besittelse av kapitalandeler i et selskap som er omfattet av direktivet, på bestemte vilkår er forpliktet til å fremsette et «overtakelsestilbud» så snart som mulig. Vilkårene som må være oppfylt, er at denne personens sammenlagte kapitalandel direkte eller indirekte gir denne personen en prosentandel av kapitalandelen i selskapet som gjør at vedkommende får kontroll over selskapet, jf. artikkel 5 nr. 1 og 4. Bestemmelsen fastsetter en plikt til å fremsette et obligatorisk overdragelsestilbud, dersom en person erverver en kontrollerende del av et selskap. 

Overtakelsestilbudsdirektivet artikkel 5 er den eneste bestemmelsen i direktivet som pålegger et obligatorisk overtakelsestilbud. Dermed må et «overtakelsestilbud» etter direktivets artikkel 2 nr. 1 bokstav a være gitt etter ervervet av en kontrollerende del av selskapet, dersom det er obligatorisk. 

Etter overtakelsestilbudsdirektivet artikkel 5 nr. 2 bortfaller imidlertid forpliktelsen til å fremsette et obligatorisk overtakelsestilbud dersom det er oppnådd kontroll etter at det er gitt et frivillig tilbud fremsatt i samsvar med direktivets regler. Dette frivillige tilbudet må ha som formål å oppnå en kontrollerende del av selskapet. 

EU-domstolen går videre til å vurdere «overtakelsestilbud» i artikkel 2 nr. 1 bokstav a i lys av overtakelsestilbudsdirektivet artikkel 15 nr. 4. Denne bestemmelsen gir en adgang for en tilbyder til å kreve at de andre innehaverne selger sin andel til en rimelig pris til ham. Dette må imidlertid kreves innen tre måneder etter tilbudsperioden som er regulert i artikkel 7 er utløpt. EU-domstolen uttaler at denne fristen ville mistet sin effekt dersom erververen på et hvilket som helst tidspunkt etter ervervet kunne framsatt et overtakelsestilbud. 

Systembetraktninger taler følgelig for at «overtakelsestilbud» etter overtakelsestilbudsdirektivet artikkel 2 nr. 1 bokstav a ikke kan være et tilbud som fremsettes etter at det er ervervet kontroll over selskapet. 

EU-domstolen viser videre til at formålet bak direktivet også taler for en slik tolkning. Direktivet har som formål å sikre beskyttelsen av aksjonærer i selskaper når selskapet blir kjøpt opp av en person med formål om å oppnå kontrollen over det.

Overtakelsesdirektivet fastsetter imidlertid minimumskrav som medlemsstatene må gjennomføre, jf. artikkel 3 nr. 2 bokstav a. Medlemsstatene kan derfor gi flere, og strengere vilkår for å regulere tilbud enn de som følger av direktivet, jf. artikkel 3 nr. 2 bokstav b. Det innebærer blant annet at dersom en erverver ikke oppfyller vilkårene i artikkel 15 og 16, kan medlemsstaten selv anvende sine egne regler. 

Som følge av dette må den foreleggende rett vurdere hvorvidt en aksjonær som allerede hadde kontrollen over et selskap, etter slovakiske regler kan fremsette et tilbud om å erverve de resterende aksjene i et selskap, og deretter pålegge obligatorisk innløsning.

EU-domstolens konklusjon 

Et tilbud rettet til aksjeeierne i et selskap med formål om erverv av disse aksjene er ikke å anse som et frivillig tilbud som kvalifiserer som et «overtakelsestilbud», når tilbyderen allerede eier en kontrollerende aksjepost i selskapet, jf. overtakelsestilbudsdirektivet artikkel 2 nr. 1 bokstav a.

Direktiv 2004/25/EF [overtakelsestilbudsdirektivet] er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XXII, og gjennomført i norsk rett ved lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven) og forskrift 29. juni 2007 nr. 876 til verdipapirhandelloven (verdipapirforskriften). 

CH