Spørsmålet i saken

Den 30. april 2026 avsa EU-domstolen prejudisiell avgjørelse i sak C-246/25 Hańczynek. Saken gjelder spørsmål om hvilke virkninger det har at en tilleggsavtale til en låneavtale er ugyldig etter direktiv 93/13/EØF [forbrukeravtaledirektivet] artikkel 6 nr. 1 og 7 nr. 1. 

Sakens bakgrunn 

Den 3. januar 2007 inngikk forbrukeren AS en låneavtale med en polsk bank. Avtalen var et boliglån med pant i fast eiendom. Hovedavtalen var et lån på 415 144,09 polske złoty (PLN) (ca. 97 000 EUR). Lånet skulle løpe til 20. desember 2021. Det ble avtalt med flytende rente.

AS og banken inngikk en tilleggsavtale den 20. februar 2008 («tilleggsavtale 1»), som gikk ut på at lånebeløpet AS skulle tilbakebetale ble oppjustert med omtrent 50 000 PLN. 

En måned senere inngikk de enda en tilleggsavtale («tilleggsavtale 2»), som gikk ut på at lånet skulle konverteres til schweizerfranc (CHF). Lånebeløpet skulle tilbakebetales i PLN. Den nye avtalen endret også referanserenten. Det fremkom av tilleggsavtalen at låntaker var blitt orientert om valutarisikoen. Ny utløpsdato for lånet ble fastsatt til 20. desember 2026. 

En siste tilleggsavtale ble inngått den 13. februar 2015 («tilleggsavtale 3»). I henhold til avtalen fikk AS rett til å tilbakebetale lånet direkte i CHF. 

AS anla sak mot banken den 25. november 2022, med krav om at vilkårene i tilleggsavtale 2 skulle kjennes ugyldige som urimelige. På dette tidspunktet hadde AS tilbakebetalt en sum tilsvarende ca. 171 8000 EUR. Den polske domstolen har i den anledning forelagt EU-domstolen spørsmål om hvilke virkninger det har at tilleggsavtale 2 kjennes ugyldig. 

Etter polsk rett skal en tilleggsavtale som inneholder urimelige kontraktsvilkår og dermed er ugyldig, anses for å aldri ha blitt inngått. Samtidig skal hovedavtalen fremdeles gjelde i uendret tilstand. Spørsmålet er om den polske regelen er i strid med forbrukeravtaledirektivet artikkel 6 nr. 1 og 7 nr. 1, i tillegg til effektivitetsprinsippet og proporsjonalitetsprinsippet.

EU-domstolens vurdering

Utgangspunktet er at urimelige avtalevilkår som er inngått mellom en næringsdrivende og forbrukeren, ikke binder forbrukeren, jf. forbrukeravtaledirektivet artikkel 6 nr. 1. Gjennomføringen av forbrukeravtaledirektivet i nasjonal rett kan ikke endre forbrukerbeskyttelsens utstrekning og innhold. 

Det tilkommer medlemsstatene å fastsette egnede og effektive tiltak for å sikre at urimelige vilkår i avtaler som en næringsdrivende inngår med en forbruker opphører, jf. forbrukeravtaledirektivet artikkel 7 nr. 1. EU-domstolen påpeker at slike tiltak må gjøre det mulig å gjenopprette den rettslige situasjonen og de faktiske omstendigheter som forbrukeren ville ha vært i dersom det urimelige kontraktsvilkåret ikke hadde eksistert. Dette omfatter retten til restitusjon av beløpet som den næringsdrivende uberettiget har fått. 

Den foreleggende rett er av den oppfatning at dersom tilleggsavtalen settes til side som ugyldig, mens hovedavtalen består som opprinnelig tenkt, vil situasjonen gjenopprettes for forbrukeren. Dersom avtalen i sin helhet erklæres ugyldig, mener den foreleggende rett at dette vil være uforholdsmessig i lys av forbrukerbeskyttelsen som forbrukeravtaledirektivet beskytter. 

Til dette uttaler EU-domstolen at vurderingen av om en avtale kan opprettholdes uten de urimelige vilkårene må være objektiv. Den konkrete situasjonen avtalepartene havner i er ikke det avgjørende momentet i denne vurderingen. Det er videre ikke av betydning hvilke eventuelle uforholdsmessige virkninger forbrukerbeskyttelsen som direktivet verner får. 

EU-domstolen mener at den polske regelen saken gjelder virker egnet til å oppnå en gjenopprettelse i samsvar med forbrukeravtaledirektivet. 

EU-domstolen påpeker imidlertid at formålet bak forbrukeravtaledirektivet artikkel 7 er å virke avskrekkende på den næringsdrivende slik at den ikke inngår urimelige avtalevilkår med forbrukere. Dersom nasjonale domstoler sto fritt til å endre avtalevilkår som var urimelige til å bli rimelige, ville denne avskrekkende virkningen miste sin effekt. 

Regelen som denne saken gjelder vil potensielt kunne bringe formålet om en avskrekkende virkning, i fare.

For det første vil det å opprettholde den opprinnelige avtalen kunne få negative konsekvenser for forbrukeren. Tilleggsavtale 2 inneholdt en bestemmelse om forlengelse av avtalens løpetid. Dersom den opprinnelige avtalen skal fortsette å gjelde uten tilleggsavtalen, blir løpetiden på låneavtalen kortere. Dette kan ha negative konsekvenser for forbrukeren. 

For det andre foreligger det en risiko for at den avskrekkende virkningen mister sin effekt dersom den opprinnelige avtalen som partene hadde som hensikt å bytte ut ved tilleggsavtale 2, fortsetter å gjelde. Den næringsdrivende kan da dra fordel av at de opprinnelige avtalevilkårene gjelder. Det tilkommer imidlertid den foreleggende rett å vurdere dette, i lys av hva som var avtalepartenes intensjon ved å endre den opprinnelige avtalen. 

EU-domstolen påpeker avslutningsvis at formålet bak forbrukeravtaledirektivet artikkel 6 nr. 1 er å sikre at den reelle balansen mellom forbrukeren og den næringsdrivende blir ivaretatt. Dersom den foreleggende rett kommer til at den opprinnelige kontrakten blir stående, må den sikre at denne reelle balansen blir ivaretatt. 

EU-domstolens konklusjon 

Forbrukeravtaledirektivet artikkel 6 nr. 1 og 7 nr. 1, i tillegg til effektivitetsprinsippet og proporsjonalitetsprinsippet er ikke til hinder for den polske regelen som denne saken gjelder. Det må imidlertid tas behørig hensyn til de negative konsekvensene dette kan få for forbrukeren, og de fordelene det kan gi den næringsdrivende. Domstolen må sikre effektiv forbrukerbeskyttelse, at direktives avskrekkende virkning ivaretas, og at den reelle balansen mellom forbrukeren og den næringsdrivende opprettholdes.

Direktiv 93/13/EØF [forbrukeravtaledirektivet] er tatt inn i EØS-avtalens vedlegg XIX, og gjennomført i norsk rett ved lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer [avtaleloven].

Virkningene av urimelige avtalevilkår er svært aktuelt i norsk rett etter at Finansklagenemnda har funnet at rentereguleringsklausuler som benyttes i mange låneavtaler inngått mellom forbrukere og norske banker er i strid med forbrukeravtaledirektivet og avtaleloven §§ 36 og 37. Dersom også domstolene kommer til at avtalevilkårene er urimelige, blir spørsmålet hvilke virkninger dette får. Se tidligere omtale om sakene fra Finansklagenemnda i Eurorett utgave 2026-02. 

CH