Sakens bakgrunn

Oslo tingrett avsa 16. mai 2026 dom i sak TOSL-2025-149469 om gyldigheten av UNEs vedtak om å avslå søknad om varig oppholdsrett for en tyrkisk statsborger i Norge. Saken handler om tredjelandsborgeres rett til avledet opphold i Norge med norsk familiemedlem ved retur fra et annet EU/EØS-land, etter direktiv 2004/38/EF [unionsborgerdirektivet]. Tingretten behandler også det EU-rettslige proporsjonalitetsprinsippet som gjelder ved inngrep i rettigheter etter EU/EØS-retten.

Spørsmålet i saken

A er tyrkisk statsborger. Han giftet seg med B, som er norsk statsborger, i 2008. De fikk flere avslag på familieinnvandring etter tredjelandsregelverket. 

I 2012 flyttet de til Sverige i en periode. A søkte deretter om oppholdsrett i Norge etter EØS-regelverket.

I forbindelse med søknaden informerte UDI om at det ikke var noe krav om helseforsikring i saken. Til tross for dette dokumenterte B for UDI at han hadde reiseforsikring, og at kona hadde HELFO-kort.

A fikk oppholdskort med fem års varighet i oktober 2013. 

A søkte flere ganger om oppholdskort som familiemedlem, og varig oppholdskort etter dette, men fikk avslag. Avslagene ble blant annet begrunnet i at A ikke hadde hatt sykeforsikring da han returnerte til Norge, og at B ikke hadde tilstrekkelige midler til å forsørge A.

Siste avslag på varig oppholdskort kom i 2025. UDI fastholdt at B ikke oppfylte vilkårene for oppholdsrett etter utlendingsloven § 112 første ledd ved returen til Norge, da hun ikke var å anse som arbeidstaker. I tillegg hadde ikke A hatt sykeforsikring de første 12 månedene etter ankomst til Norge.

A klaget på avslaget, men UNE tok ikke klagen til følge. UNE begrunnet prinsipalt avslaget med at B ikke utøvet retten til fri bevegelighet i Sverige før returen til Norge. Hun var ikke å anse som arbeidstaker eller økonomisk inaktiv, siden A ikke hadde sykeforsikring under oppholdet. Subsidiært begrunnet UNE avslaget med at B ikke oppfylte vilkårene for oppholdsrett ved returen til Norge, siden A ikke hadde sykeforsikring i Norge. 

A anla sak for Oslo tingrett med påstand om at UNEs vedtak var ugyldig. 

Spørsmålet i saken er om UNEs avslag på søknad om varig oppholdskort er ugyldig. 

Tingrettens vurdering 

Vilkårene for avledet opphold etter EØS-regelverket

Vilkårene for at tredjelandsborgere skal få oppholdskort for varig oppholdsrett er at tredjelandsborgeren må ha bodd sammen med en EØS-borger, og at vedkommende har hatt sammenhengende lovlig opphold i fem år. 

Den overordnede problemstillingen i saken er om A hadde avledet rett til opphold da han og B returnerte til Norge i september 2012. Saken beror på hvilke vilkår som gjelder for slik avledet oppholdsrett. 

Tingretten gjennomgår EU-domstolens utvikling av unionsborgere og deres familiemedlemmers rett til opphold ved retur til unionsborgerens hjemstat, etter å ha utøvd oppholdsrett i en annen EU-stat. EU-domstolen har også oppstilt en slik rett for økonomisk inaktive gjennom TEUV artikkel 21 i sak C-456/12 O og B.

Ettersom TEUV artikkel 21 ikke har noen parallell bestemmelse i EØS-avtalen, var det lenge omstridt hvorvidt og i hvilken utstrekning EØS-retten gir en tilsvarende rett til avledet opphold til i returtilfellene for økonomiske inaktive. 

EFTA-domstolen og Høyesterett mener at en slik rett foreligger i Norge, etter en tolkning av unionsborgerdirektivet i EØS-rettslig kontekst, jf. E-4/19 Campbell og HR-2025-490-S.  

I O og B oppstilte EU-domstolen to trinn med vilkår for at tredjelandsborgeren skulle ha rett til opphold ved retur. 

Første trinn er at unionsborgeren og familiemedlemmet etablerer eller styrker familielivet gjennom opphold i vertsstaten. Oppholdet må ha vært i overensstemmelse med vilkårene i unionsborgerdirektivet artikkel 7 nr. 1 og nr. 2 og artikkel 16 nr. 1 og nr. 2. 

Andre trinn er at direktivets bestemmelser får analogisk anvendelse ved returen til hjemstaten, slik at hjemstaten ikke kan etablere strengere vilkår for opphold for tredjelandsborgeren enn det unionsborgerdirektivet tillater for opphold i vertsstater. 

Tingretten gjennomgår hvordan unionsborgerdirektivet er gjennomført i utlendingsloven kapittel 13, og oppsummerer vilkårene for avledet rett i returtilfellene i norsk rett slik: 

For det første må oppholdet i vertsstaten være i samsvar med unionsborgerdirektivet artikkel 7 nr. 1 og nr. 2 eller artikkel 16 nr. 1 og nr. 2, og ha styrket familielivet mellom den norske borgeren og tredjelandsborgeren. Utlendingsloven § 110 annet ledd annet punktum og 109 første ledd krever at referansepersonen har utøvet retten til fri bevegelighet og at utlendingen må være «omfattet av EØS-avtalen».

For det andre må oppholdet i hjemstaten være i samsvar med kravene i utlendingsloven §§ 111 flg., jf. utlendingsloven § 110 annet ledd annet punktum. For opphold utover 3 måneder innebærer det at vilkårene i utlendingsloven § 114 første ledd, jf. § 113 første ledd, jf. § 112 første ledd, må være oppfylt. Det avgjørende blir dermed om den norske borgeren oppfyller vilkårene i utlendingsloven § 112 første ledd bokstav a, b eller c.

Om oppholdet i vertsstaten 

Det er ubestridt at familielivet mellom A og B ble styrket gjennom oppholdet i Sverige. 

Tingretten vurderer om B utøvet retten til fri bevegelighet etter unionsborgerdirektivet artikkel 7 i Sverige.

Tingretten avviser As anførsel om at ektefellen måtte anses som arbeidstaker etter unionsborgerdirektivet artikkel 7 nr. 1 bokstav a, fordi hun søkte etter arbeid i Sverige. 

Vilkårene for opphold etter unionsborgerdirektivet artikkel 7 nr. 1 bokstav b er at unionsborgeren har tilstrekkelige midler til å forsørge seg og sine familiemedlemmer og en sykeforsikring med full dekning. Familiemedlemmene som bor sammen med unionsborgeren må i slike tilfeller også må være dekket av sykeforsikring, jf. C-247/20 VI. 

A var ikke dekket av en sykeforsikring under oppholdet i Sverige. B oppfylte dermed ikke vilkårene for opphold etter artikkel 7 nr. 1 bokstav b. A hadde derfor heller ikke avledet rett til opphold etter artikkel 7 nr. 2.

Trinn 1 om vilkårene for avledet rett til opphold knyttet til oppholdet i vertsstaten var dermed ikke oppfylt. Tingretten vurderer likevel om vilkårene i trinn 2 var oppfylt. 

Om oppholdet ved retur 

B var ikke i arbeid, men mottok spesialtilpasset innsats fra NAV, og kom tilbake til arbeidslivet i slutten av 2014. B oppfylte dermed ikke vilkårene for å være arbeidstaker, jf. § 112 første ledd bokstav a. 

Tingretten vurderer også om B oppfylte vilkårene for opphold som økonomisk inaktiv etter utlendingsloven § 112 første ledd bokstav c. Bestemmelsen oppstiller to kumulative vilkår. Referansepersonen må for det første ha tilstrekkelig midler til å forsørge seg og sine medfølgende familiemedlemmer og være omfattet av en sykeforsikring som dekker alle risikoer under oppholdet.

Kravet om tilstrekkelig midler anses oppfylt.

Tingretten går videre til å vurdere om sykeforsikringsvilkåret også gjelder for referansepersonens familiemedlemmer. 

Tingretten viser til at kravet om tilstrekkelige midler klart knytter seg til medfølgende familiemedlemmer. Når det ikke er gjort noen tilsvarende presisering for sykeforsikringen, er det nærliggende å anta at sykeforsikringskravet kun gjelder referansepersonen.

Det er ikke er holdepunkter i forarbeidene for at lovgiver mente at vilkåret skulle omfatte medfølgende familiemedlemmer. Det foreligger ikke rettspraksis av betydning for spørsmålet. 

EU-domstolen har tolket unionsborgerdirektivet artikkel 7 nr. 1 bokstav b som at medfølgende familiemedlemmer må ha sykeforsikring for at vilkåret skal være oppfylt, jf. C-247/20 VI. 

Tingretten mener midlertid at utlendingsloven § 112 ikke nødvendigvis må tolkes i samsvar med EU-domstolens tolkning. Det vises til at medlemsstatene ikke kan stille strengere vilkår for avledet oppholdsrett ved retur enn unionsborgerdirektivet krever i vertsstaten, men at de står fritt til å stille lempeligere vilkår. 

På bakgrunn av dette konkluderer tingretten med at sykeforsikringsvilkåret i utlendingsloven § 112 første ledd bokstav c kun knytter seg til referansepersonen.

B oppfylte vilkåret om sykeforsikring gjennom sitt medlemskap i folketrygden. 

Vilkårene knyttet til det senere oppholdet i Norge var altså oppfylt (trinn 2). Oppholdet i Sverige oppfylte imidlertid ikke vilkårene for å etablere en avledet rett til opphold (trinn 1).

Om avslaget utgjør en restriksjon i retten til fri bevegelighet som må rettferdiggjøres

Retten går så over til å vurdere hvorvidt avslaget på søknaden om oppholdskort på dette grunnlaget utgjør en restriksjon som må rettferdiggjøres etter det EU-rettslige proporsjonalitetsprinsippet, og om den i så fall er rettferdiggjort.

Det EU-rettslige proporsjonalitetsprinsippet går ut på at inngrep i EU-rettslige friheter må forfølge et legitimt formål, være egnet til å oppfylle formålet, ikke gå lenger enn nødvendig og ikke innebære et uforholdsmessig inngrep i friheten. 

Tingretten viser til at gjennomføringen og praktiseringen av unionsborgerdirektivet må være i samsvar med proporsjonalitetsprinsippet, jf. C-93/18 Bajratari. 

Tingretten mener at samme krav til proporsjonalitet i EU derfor også må komme til anvendelse i EØS.

Om restriksjonen kan rettferdiggjøres

Tingretten ser det slik at kravet om sykeforsikring i vertsstaten er begrunnet i «vertsstatens finanser». Dette finner tingretten er et legitimt formål, og at kravet er egnet til å nå formålet. Det tingretten nok mener, er at kravet er begrunnet i hensynet til å unngå at vedkommende belaster vertsstatens sosiale system, og det er klart nok et legitimt formål.

Tingretten viser til at EU-domstolen også oppstiller et krav om konsistens som en del av proporsjonalitetsprinsippet. Det kreves at formålet restriksjonen er begrunnet med, forfølges i det nasjonale regelverket på en konsistent og sammenhengende måte. 

Selv om sykeforsikringsvilkåret knyttet til oppholdet i vertsstaten har tilstrekkelig internrettslig forankring, mener tingretten at vilkåret er gjennomført på en lite tilfredsstillende måte. 

Vilkåret fremgår ikke direkte av lovens ordlyd og er kun innarbeidet gjennom kravet om at utlendingen må være omfattet av EØS-avtalen i utlendingsloven § 109 første ledd. 

Dersom det var et formål å beskytte vertsstaters økonomi ved gjennomføringen av unionsborgerdirektivet burde sykeforsikringsvilkåret fulgt direkte av loven. Formålet er heller ikke ivaretatt i noen andre bestemmelser i utlendingsloven. 

Vilkåret er heller ikke praktisert på en konsistent måte av norske myndigheter. For tingretten fremstår det høyst vilkårlig hvilke saker det blir stilt et krav om sykeforsikring for tredjelandsborgeren under oppholdet i vertsstaten. Dette viser at utlendingsloven ikke forfølger formålet om å beskytte vertsstaters økonomi på en systematisk og sammenhengende måte. 

Tingretten finner på denne bakgrunn at det EØS-rettslige kravet om at formålet som restriksjonen er begrunnet med forfølges på en konsistent og sammenhengende måte, ikke er oppfylt. 

Tingrettens konklusjon er etter dette at restriksjonen i Bs rett til fri bevegelighet ikke er rettferdiggjort. 

Selv om vilkåret om sykeforsikring i vertsstaten isolert sett ikke er oppfylt, er det i strid med proporsjonalitetsprinsippet å gjøre det gjeldende overfor A.

Tingrettens konklusjon 

EØS-retten ga ikke UNE anledning til å avslå søknaden om oppholdskort på grunnlag av at A ikke var dekket av en privat sykeforsikring under oppholdet i Sverige. Avslagsgrunnen knyttet til oppholdet i Norge mangler tilstrekkelig rettslig forankring i utlendingsloven § 112 første ledd bokstav c. 

Konsekvensen av at det var i strid med EØS-retten å oppstille et krav om privat sykeforsikring under oppholdet i Sverige, er at A anses omfattet av utlendingsloven kapittel 13. Vilkårene knyttet til oppholdet i Norge var oppfylt ved returen, jf. utlendingsloven § 114 første ledd, jf. § 113 første ledd, jf. § 112 første ledd bokstav a. 

Han har dermed hatt lovlig opphold i Norge i fem år, og oppfyller vilkårene for varig oppholdsrett etter utlendingsloven § 116 første ledd. Han har da krav på varig oppholdskort. 

UNEs vedtak kjennes ugyldig.

Direktiv 2004/38/EF [unionsborgerdirektivet] er inntatt i EØS-avtalens vedlegg V og gjennomført i norsk rett ved lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) og forskrift 15. oktober 2009 nr. 1286 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften).

Dommen bidrar til rettsutvikling av kravet om sykeforsikring for avledet oppholdsrett ved retur til Norge. Dommen er imidlertid ikke rettskraftig, og det gjenstår derfor å se om saken blir anket, og om tingrettens vurderinger eventuelt står seg. 

EPB