Spørsmålene i saken
EU-domstolen avsa 21. mai 2026 prejudisiell avgjørelse i forente saker C-684/24 og C-685/24 Across Fiduciaria m.fl. Saken gjelder plikten etter direktiv (EU) 2015/849 [EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv] artikkel 31 forvaltere har til å opplyse om reelt eierskap i truster. EuroRetts omtale er avgrenset til EU-domstolens behandling av forholdet til det EU-rettslige rettsvisshetsprinsippet (legal certainty) og EUs charter om grunnleggende rettigheter.
Sakens bakgrunn
EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv pålegger medlemsstatene å sikre at forvaltere av truster skaffer og på nærmere vilkår gir innsyn i informasjon om reelle eiere, jf. direktivets artikkel 31.
En trust kan defineres som formuesmasser som eies formelt av aktører med forpliktelser til å råde over formuen til det beste for de som etter avtale er tilgodesette eiere, se NOU 2009: 19 Skatteparadis og utvikling s. 38. Gjennom trustgrunnlaget eller stiftelsesavtalen, kan forvaltere råde over eiendomsrettigheter og interesser for de tilgodesette.
Denne forpliktelsen gjelder også ved andre eierstrukturer med likhetstrekk til truster.
En italiensk form for fullmakt til formuesforvaltning (mandato fiduciario) regnes som eierstrukturer med likhetstrekk med truster i direktivets forstand etter italiensk rett. Flere selskaper bestrider at organisasjonsformen svarer til eierstrukturer med likhetstrekk med truster i direktivets forstand.
Det er dessuten innvendt at medlemsstatenes skjønnsmargin til å fastsette nærmere hvilke eierstrukturer som regnes å ha likhetstrekk med truster i direktivets forstand, strider mot det EU-rettslige rettsvisshetsprinsippet. Det er også reist spørsmål forholdet mellom krav på innsyn etter direktiv (EU) 2015/849 artikkel 31 og de reelle eiernes rett til respekt for privatliv og personopplysninger etter EUs charter om grunnleggende rettigheter.
EU-domstolens vurdering
Forholdet mellom skjønnsmargin og rettsvisshetsprinsippet
Det første spørsmålet EU-domstolen behandler er om kravet om å skaffe og tilgjengeliggjøre informasjon om reelle eiere etter direktiv (EU) 2015/849 artikkel 31 nr. 1 er i strid med rettsvisshetsprinsippet.
Direktiv (EU) 2015/849 artikkel 31 nr. 1 får anvendelse på truster og andre former for juridisk organisering som ligner truster i struktur og funksjon. Medlemsstatene har en skjønnsmargin til å fastsette nærmere når slik struktur og funksjon som svarer til truster foreligger.
EU-domstolen slår fast at rettsvisshetsprinsippet innebærer et krav om klare og presise regler, og at anvendelsen av reglene er forutsigbar for borgerne. Prinsippet gjør seg gjeldende med særlig styrke ved regler som er til byrde for borgere.
Prinsippet krever likevel ikke at den aktuelle EU-rettsakten inneholder presiseringer av teknisk art. EU-lovgiver kan gi en bredere rettslig ramme. Av hensyn til å sikre rettsvisshet, er medlemsstatene forpliktet til å innrapportere nærmere regulering til Kommisjonen om kategorier og kjennetegn på strukturer som ligner truster etter direktiv (EU) 2015/849 artikkel 31 nr. 1. Lovgivningsteknikken kan ikke i seg selv anses å stride med kravet til forutsigbarhet.
I lys av dette fastslår EU-domstolen at direktiv (EU) 2015/849 artikkel 31 nr. 1 ikke krenker rettsvisshetsprinsippet.
Innsynsrett og reelle eieres rett til respekt for privatlivet
EU-domstolen vurderer forholdet mellom forpliktelsen til å tilgjengeliggjøre informasjon om reelle eiere bak truster og lignende eierstrukturer på den ene siden, og retten til respekt for privatliv og beskyttelse av personopplysninger på den andre, jf. direktiv (EU) 2015/849 artikkel 31 og EUs charter om grunnleggende rettigheter artikkel 7 og 8.
Kravet innebærer at medlemsstatene skal tilgjengeliggjøre informasjon om reelle eiere til enhver fysisk eller juridisk person som godtgjør en legitim interesse. Informasjonen som skal gis omfatter navn, fødselsmåned og -år, bopelsland, statsborgerskap, samt art og omfang av reelle rettigheter.
Ettersom disse opplysningene kan brukes til å identifisere fysiske personer, berører adgangen til disse opplysningene de reelle rettighetshavernes rett til respekt for privatlivet etter charteret artikkel 7. I tillegg utgjør tilgjengeliggjøringen en behandling av personopplysninger som beskyttes av charteret artikkel 8.
Å gjøre personopplysninger tilgjengelige for tredjeparter, utgjør et inngrep i charterets artikkel 7 og 8. Det har ikke betydning for inngrepsvurderingen hvordan informasjonen brukes, eller om opplysningene er sensitive.
Spørsmålet blir om denne begrensningen kan rettferdiggjøres etter vilkårene som er nedfelt i charterets artikkel 52 nr. 1. Etter denne skal enhver begrensning i rettigheter etter charteret (i) ha grunnlag i lov, (ii) respektere rettighetenes kjerne, være (iii) begrunnet i et hensyn Unionen anerkjenner og (iv) forholdsmessig. Det siste innebærer et krav til at inngrepet er nødvendig, egnet samt forholdsmessig i snever forstand.
I denne saken følger grunnlaget i lov av direktiv (EU) 2015/849 artikkel 31. Lovkravet innebærer at rettsakten som tillater inngrep i grunnleggende rettigheter, må definere rekkevidden av hvilke inngrep som kan gjøres. Direktiv (EU) 2015/849 artikkel 31 presiserer på uttømmende vis hvilke opplysninger som kan innhentes og i hvilket omfang disse kan tilgjengeliggjøres, jf. direktivets artikkel 31 nr. 2 og 4. Medlemsstatene kan legge til supplerende opplysninger som kan innhentes, men EU-domstolen vurderer at denne skjønnsmarginen er tilstrekkelig presist avgrenset gjennom krav til samsvar med nasjonal lovgivning.
Kravet om grunnlag i lov anses etter dette oppfylt.
Når det gjelder kravet om at inngrep må respektere rettigheters kjerne, understreker EU-domstolen at direktivet bare åpner for innhenting av «passende» opplysninger. Dette utelukker med andre ord innsyn i informasjon som ikke har en sammenheng til direktivets formål om å forebygge hvitvasking og terrorfinansiering. Domstolen anser derfor ikke at innsynsretten i medhold av direktivet åpner for å ramme kjernen av retten til privatliv.
Kravet til å respektere kjernen av grunnleggende rettigheter anses oppfylt.
For så vidt gjelder kravet til et formål som er anerkjent av unionen, fremgår disse direkte av direktivet. Direktiv (EU) 2015/849 har som formål å forebygge bruken av EUs finansielle system til hvitvasking og terrorfinansiering, jf. direktivets artikkel 1 nr. 1. Innsynsretten etter direktivet er ment å gi sivilsamfunnet og pressen bedre mulighet til å føre kontroll. Dette bidrar også til å bevare tilliten til økonomiske transaksjoner.
Direktivet anses etter dette å ha forankring i formål som kan begrunne – også alvorlige – inngrep i charterets artikkel 7 og 8.
Kravet til forholdsmessighet etter charterets artikkel 52 nr. 1 innebærer et krav til nødvendighet, egnethet og forholdsmessighet i snever forstand.
EU-domstolen slår kort fast at innsyn i reelle eierforhold bidrar til transparens, og derfor anses egnet til å forfølge formålet om å forebygge hvitvasking og terrorfinansiering.
For så vidt gjelder kravet til nødvendighet, viser EU-domstolen til at innsyn er begrenset til personer som godtgjør en legitim interesse.
Når det gjelder kravet til forholdsmessighet i snever forstand, tar EU-domstolen utgangspunkt i at formålet om å forebygge hvitvasking og terrorfinansiering er tungtveiende og kan begrunne også alvorlige inngrep.
EU-domstolen peker på at det å gjøre denne typen opplysninger kjent for et ubegrenset antall personer tidligere er vurdert å være uforholdsmessig, jf. C-37/20 og C-601/20. I den foreliggende saken følger det imidlertid vesentlige begrensninger av kravet til at innsynsberettigede må godtgjøre legitime interesser. Dette gir et vesentlig mindre inngrep i grunnleggende rettigheter, med saklig sammenheng til direktivets formål. Innsynsretten etter direktiv (EU) 2015/849 artikkel 31 anses etter dette å være forholdsmessig i snever forstand.
EU-domstolens konklusjon
Kravet om å skaffe og gi innsyn til personer som kan godtgjøre legitime interesser i informasjon om reelle eierforhold etter direktiv (EU) 2015/849 artikkel 31, er ikke i strid med rettsvisshetsprinsippet eller EUs charter om grunnleggende rettigheter artikkel 7 og 8 om retten til respekt for privatliv og personopplysninger.
Europaparlaments og rådsdirektiv (EU) 2015/849 [EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv] er tatt inn i EØS-avtalen vedlegg XI om finansielle tjenester kapittel II om Banker og andre kredittinstitusjoner. Direktivet er gjennomført i lov 1. juni 2018 nr. 23 om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering (hvitvaskingsloven).
EMA