Spørsmålet i saken

Den 4. juni 2026 avsa EU-domstolen prejudisiell avgjørelse i sak C-147/24 Safi. Saken gjaldt spørsmålet om en tredjelandsborger som er mor til et barn som er unionsborger kunne få avledet oppholdsrett i barnets hjemstat etter TEUV artikkel 20. 

Sakens bakgrunn 

En marokkansk statsborger (V) bodde i Nederland sammen med sin ektefelle og sønn. Ektefellen hadde både marokkansk og nederlandsk statsborgerskap. Barnet var nederlandsk statsborger. V hadde ikke oppholdstillatelse i Nederland. Hun hadde imidlertid oppholdstillatelse i Spania, som følge av at hun tidligere hadde bodd og jobbet der. 

I 2020 søkte V om oppholdstillatelse i Nederland som familiemedlem til en unionsborger etter TEUV artikkel 20. Hun fikk avslag på søknaden, med begrunnelse om at hun hadde oppholdsrett i Spania, og dermed kunne bo der sammen med familien sin. 

V anla sak om vedtakets gyldighet for nederlandske domstoler. I den anledning er det forelagt EU-domstolen spørsmål om tolkningen av TEUV artikkel 20 lest i lys av EUs charter om grunnleggende rettigheter (charteret) artikkel 7 og 24 nr. 2 og 3.

Spørsmålet er om en medlemsstat kan gi avslag på en slik søknad om oppholdsrett som V har sendt, med begrunnelse om at tredjelandsborgeren har lovlig oppholdstillatelse i en annen medlemsstat, uten å vurdere om barnet til tredjelandsborgerens familieliv kan fortsette i den andre medlemsstaten, og om flytting er i strid med barnets interesser, jf. TEUV artikkel 20 lest i lys av charteret artikkel 7 og 24 nr. 2 og 3.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen innleder med å vise til at TEUV artikkel 20 gir enhver person som er statsborger i en medlemsstat i EU status som unionsborger. TEUV artikkel 20 er til hinder for nasjonale tiltak som har en slik virkning at unionsborgere fratas den effektive virkningen av kjerneinnholdet i rettighetene som følger av unionsborgerskapet. 

Tredjelandsborgere har ikke noen selvstendige rettigheter etter reglene om unionsborgerskap, kun rettigheter som er avledet unionsborgeren. Dersom tredjelandsborgere i bestemte tilfeller nektes oppholdsrett, kan dette føre til at unionsborgerens rettigheter fratas sin effektive virkning. 

Vs sønn er unionsborger, jf. TEUV artikkel 20. Det er uklart for EU-domstolen hvorvidt V fortsatt har en oppholdstillatelse i Spania. Av den grunn foretar EU-domstolen to vurderinger av spørsmålet om avslag på Vs søknad om oppholdskort, innebærer et inngrep i sønnens unionsborgerrettigheter. Først med forutsetning om at V ikke har oppholdstillatelse i Spania, og deretter med forutsetning om at hun har oppholdstillatelse i Spania.

Forutsatt at V ikke har oppholdstillatelse i Spania

I særlige tilfeller har en tredjelandsborger rett til avledet opphold etter TEUV artikkel 20, selv om unionsborgeren ikke har benyttet seg av den frie bevegeligheten. Dette er tilfellet hvor en unionsborger blir nødt til å forlate unionens område dersom tredjelandsborgeren ikke får oppholdstillatelse.

Slike tilfeller foreligger imidlertid bare der det er tale om et avhengighetsforhold mellom tredjelandsborgeren og unionsborgeren, som er av en slik art at unionsborgeren må forlate unionen.

Utgangspunktet er at tredjelandsborgeres oppholdsrett reguleres av medlemsstatenes nasjonale rett. Samtidig uttaler EU-domstolen at det foreligger en «indre sammenheng» mellom situasjoner som i denne saken, og retten til fri bevegelighet. Denne indre sammenhengen er til hinder for at tredjelandsborgeren kan nektes opphold i unionsborgerens hjemstat. 

I denne saken er faren til barnet reelt sett i stand til å ta seg av sønnen i sin hjemstat. Dette er imidlertid ikke nok til å si at det ikke består et slikt avhengighetsforhold mellom barnet og V.

Ved søknad om oppholdstillatelse må den kompetente myndighet ta hensyn til retten til respekt for familielivet, barnets interesser, og barnets rett til å ha personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene sine, jf. charteret artikkel 7 og 24 nr. 2 og 3. 

I denne saken er det på det rene at det foreligger et slikt avhengighetsforhold som kreves for å oppnå avledet oppholdsrett etter TEUV artikkel 20. Dersom V ikke har oppholdsrett i Spania, har hun rett til avledet opphold i Nederland, på grunnlag av TEUV artikkel 20. 

Forutsatt at V har oppholdstillatelse i Spania

Dersom V har oppholdstillatelse i Spania, vil sønnen ikke tvinges ut av unionen, kun ut av sin egen hjemstat. 

En slik tvungen utflytting kan imidlertid utgjøre et inngrep i barnets grunnleggende rettigheter, slik som retten til respekt for familielivet og barns rettigheter etter charteret artikkel 7 og 24 nr. 2 og 3. 

EU-domstolen viser videre til at unionsborgere har rett til å oppholde seg fritt på medlemsstatenes område, jf. TEUV artikkel 20 nr. 2 bokstav a. I en situasjon hvor en unionsborger er nødt til å forlate sin hjemstat for å etablere seg i en annen medlemsstat, foreligger det et inngrep i denne retten. 

Avslag på søknaden om oppholdstillatelse utgjør følgelig et inngrep. Etter charteret artikkel 51 nr. 1 må medlemsstatene i et slikt tilfelle vurdere om de grunnleggende rettighetene etter charteret overholdes. 

EU-domstolen ser først på retten til respekt for familielivet, jf. charteret artikkel 7. Denne retten må leses i lys av barns rett til å ha en personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene sine. 

I denne saken ble avslaget på søknaden begrunnet med at barnet kan fortsette å leve med foreldrene sine i Spania. EU-domstolen uttaler imidlertid at nasjonale myndigheter ikke har vurdert om barnets far kan få lovlig opphold i Spania. Ifølge den foreleggende rett foreligger det da en «konkret risiko» for at barnet skilles fra sin far. Dette vil skade familiens enhet og være i strid med charteret artikkel 7. 

Avslutningsvis viser EU-domstolen til at barnet er ti år gammelt og bare snakker nederlandsk. Sønnen har hatt utviklingsforsinkelser og talevansker, noe som innebærer at flytting vil være i strid med barnets interesser. 

Det tilkommer den foreleggende rett å foreta en konkret vurdering av hvorvidt flytting er i strid med charteret. EU-domstolen uttaler likevel at tvungen flytting synes å være i strid med rettighetene etter charteret. Hvis dette er tilfellet, har V rett til avledet opphold i Nederland etter TEUV artikkel 20. 

EU-domstolens konklusjon 

Dersom det foreligger et avhengighetsforhold mellom barnet som er unionsborger og tredjelandsborgeren, som innebærer at barnet tvinges til å forlate unionens område dersom oppholdsrett ikke gis, skal tredjelandsborgeren tilkjennes avledet oppholdsrett etter TEUV artikkel 20. 

Dersom tredjelandsborgeren har oppholdsrett i en annen medlemsstat, må nasjonale myndigheter undersøke om familielivet barnet utøver med foreldrene er mulig å fortsette i den andre medlemsstaten, og om en eventuell flytting vil være i strid med barnets interesser, før avslag på søknaden om oppholdrett i barnets hjemstat gis, jf. TEUV artikkel 20, charteret artikkel 7 og 24 nr. 2 og 3. Dersom familielivet ikke kan fortsette i den andre medlemsstaten, eller flytting vil være i strid med barnets interesser, må tredjelandsborgeren gis avledet oppholdsrett i barnets hjemstat, jf. TEUV artikkel 20. 

TEUV artikkel 20 om unionsborgerskap har ikke noen parallell i EØS-avtalen. Det klare utgangspunktet er at forhold som gjelder EUs unionsborgerskap faller utenfor EØS-retten. Retten til fri bevegelighet for personer er imidlertid en av kjernerettighetene i EØS-avtalen, jf. E-28/15 (Jabbi). Praksis fra EFTA-domstolen og Høyesterett har vist at retten til fri bevegelighet strekker seg nokså langt i EØS-retten, og at domstolene er villige til å tolke EØS-retten svært teleologisk for å oppnå ensartethet i hele EØS, jf. blant annet HR-2025-490-S (avledet oppholdsrett) og Jabbi.

EU-domstolens uttalelse i dommen om at det foreligger en «indre sammenheng» mellom retten til fri bevegelighet og faktumet i saken, kan tilsi at dommen kan være relevant for EØS-retten, se dommens avsnitt 42. Også EU-domstolens uttalelse om at en situasjon hvor et barn som er unionsborger blir nødt til å forlate hjemstaten sin utgjør et inngrep i utøvelsen av retten til å ferdes og oppholde seg fritt på medlemsstatens område etter TEUV artikkel 20 nr. 2 bokstav a, viser at rettigheter som gis direkte på grunnlag av TEUV artikkel 20, har en tilknytning til retten til fri bevegelighet. Dette kan få betydning for EØS-retten. 

Rt. 2015 s. 93 gjaldt et faktum som ligner faktum i denne saken. I dommen uttalte Høyesterett at rettspraksis fra EU-domstolen ikke er relevant, ettersom TEUV artikkel 20 ikke gjelder for EØS, se dommens avsnitt 51. Det har skjedd en utvikling i rettspraksis på området for fri bevegelighet av personer i EØS siden 2015. Særlig etter uttalelsene fra EU-domstolen i denne dommen, kan det med rimelig grunn stilles spørsmål til om uttalelsene om EØS-retten i Rt. 2015 s. 93 fortsatt kan anses å være gjeldende rett.

EUs charter om grunnleggende rettigheter er heller ikke en del av EØS-avtalen. Samtidig er mange av rettighetene som følger av charteret de samme som følger av EMK og andre rettighetskonvensjoner som barnekonvensjonen. Disse er Norge part i.

CH