Spørsmålet i saken

EU-domstolen avsa 25. juni 2026 prejudisiell avgjørelse i sak C-182/26 Hardeker. Saken gjelder kravet til domstolsprøving av lovlighet av frihetsberøvelse etter direktiv 2008/115/EF (returdirektivet) og prinsippet om non-refoulement der tredjelandsborgeren ikke samarbeider om å finne et returland. 

Sakens bakgrunn 

En tredjelandsboger mottok returvedtak den 3. februar 2026. På bakgrunn av opplysninger han ga om statsborgerskap og bosted, som han ikke kunne dokumentere, ble Marokko, Algerie og Libya ansett som mulige returland. Tredjelandsborgeren anførte at han ikke kunne sendes til noen av landene, på grunn av lav tilknytning, familieproblemer og krig. 

Samme dag som han mottok vedtak om retur, ble han også frihetsberøvet med henblikk på å forberede hans retur, og gjennomføre uttransport til Marokko, Algerie eller Libya. 

Tredjelandsborgeren anla sak om lovligheten av frihetsberøvelsen. Han anførte at returvedtaket manglet en vurdering av om prinsippet om non-refoulement var til hinder for den planlagte utsendelsen, noe som gjorde vedtaket ulovlig og uegnet som grunnlag for frihetsberøvelsen. Videre ble ikke prinsippet om non-refoulement hensyntatt da frihetsberøvelsen ble iverksatt.

I forbindelse med behandlingen av saken, har den foreleggende rett stilt EU-domstolen en rekke spørsmål om hvilke krav returdirektivet artikkel 3 nr. 2, artikkel 5 og 15, sammenholdt med EUs charter om grunnleggende rettigheter artikkel 6, artikkel 19 nr. 2 og artikkel 47 stiller til domstolsprøvingen i slike tilfeller. 

Spørsmålet er om en domstol er forpliktet til – om nødvendig av eget tiltak – å undersøke om det er tatt hensyn til prinsippet om non-refoulement, både ved vedtakelsen av et returvedtak som ikke har vært gjenstand for rettslig prøving, og som angir tre mulige destinasjonsland, og ved selve beslutningen om frihetsberøvelse. 

Dersom dette er tilfellet, er spørsmålet om prøvingen må omfatte alle de mulige destinasjonslandene som er angitt i returvedtaket, og om manglende samarbeidsvilje fra den berørte tredjelandsborgerens side kan endre omfanget av denne undersøkelsen. 

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen innleder med en rekke generelle betraktninger om at frihetsberøvelse som følge av et returvedtak er et alvorlig inngrep i tredjelandsborgeres bevegelsesfrihet. Deretter vises det til forholdet mellom charterets artikkel 6 og returdirektivets artikkel 15. Returdirektivet artikkel 15 skal sikre at tredjelandsborgerens rettigheter overholdes ved frihetsberøvelse.

Returdirektivet artikkel 15 nr. 4 krever blant annet at tredjelandsborgeren skal løslates dersom det av rettslige eller andre grunner ikke lengre er rimelig utsikt til retur. 

For at det kan antas å være rimelig utsikt til retur ved tidspunktet for prøvingen av lovligheten av en frihetsberøvelse, må det være reell utsikt til at returen kan gjennomføres innenfor fristene fastsatt i returdirektivets artikkel 15 nr. 5 og 6. 

I tillegg kan det ikke foreligge rettslige grunner som er til hinder for retur. Ved overprøving eller forlengelse av et frihetsberøvende tiltak må myndigheten derfor kontrollere at blant annet prinsippet om non-refoulement ikke er til hinder for retur. 

Dette innebærer likevel ikke at domstolen i slike tilfeller er forpliktet til å prøve lovligheten av den endelige avgjørelsen om retur. 

Prøvingen av frihetsberøvelsens lovlighet krever at domstolen foretar en vurdering av om prinsippet om non-refoulement er oppfylt ex nunc. Vurderingen må være adskilt fra, og uavhengig av, vurderingen som forvaltningsmyndigheten eventuelt har foretatt. 

EU-domstolen viser til at returdirektivets regler om vedtakelse og domstolsprøving av returvedtak og reglene om frihetsberøvelse ligger i forskjellige kapitler. De har forskjellige formål og forskjellige vilkår. Returdirektivet krever dermed ikke at den overprøving av lovligheten av frihetsberøvelsen som skjer etter artikkel 15 omfatter prøving av lovligheten av vedtaket om retur. 

Returdirektivet artikkel 3 nr. 3, artikkel 5 og artikkel 15, sett i sammenheng med charterets artikkel 6, artikkel 19 nr. 2 og artikkel 47 pålegger altså ikke domstoler å ta stilling til prinsippet om non-refoulement ble overholdt på det tidspunktet returvedtaket ble truffet. 

EU-domstolen går videre til å vurdere om en domstol er forpliktet til – om nødvendig av eget tiltak – å undersøke om selve beslutningen om frihetsberøvelse tar hensyn til prinsippet om non-refoulement.

Det vises til retten til effektiv domstolsbeskyttelse i charterets artikkel 47. 

Returdirektivets bestemmelser i artikkel 15 nr. 2 og 3 konkretiserer retten til effektiv domstolsbeskyttelse i frihetsberøvelsestilfeller. Det må foretas en vurdering av frihetsberøvelsens lovlighet, enten ex officio eller etter anmodning fra tredjelandsborgeren. 

EU-domstolen fastslår at en domstol som prøver lovligheten av en pågripelse eller fortsatt frihetsberøvelse av en tredjelandsborger med ulovlig opphold, om nødvendig ex officio, må påse at prinsippet om non-refoulement ikke er til hinder for retur av tredjelandsborgeren. 

Dersom prinsippet er til hinder for retur, er den nasjonale myndigheten forpliktet til å løslate den aktuelle personen straks, jf. artikkel 15 nr. 2 fjerde ledd og artikkel 15 nr. 4. 

Både forvaltningsmyndigheten og domstolen som overprøver en beslutning om retur, må vurdere hvorvidt den berørte personen, hensett til alle forhold som vedrører personen og bestemmelseslandet, vil bli utsatt for en reell risiko for behandling som er i strid med charterets artikkel 19 nr. 2 sammenholdt med artikkel 4 om forbudet mot tortur, ved retur. 

En domstol som prøver lovligheten av en frihetsberøvelse, plikter å foreta en egen vurdering ex nunc av om prinsippet om non-refoulement er oppfylt. Vurderingen omfatter alle opplysninger domstolen har til rådighet, uavhengig av om disse opplysningene var tilgjengelige for den forvaltningsmyndigheten som traff vedtaket om frihetsberøvelse.

Spørsmålet er dermed om domstolens prøving av frihetsberøvelsens lovlighet må omfatte situasjonen ved retur til alle bestemmelseslandene dersom returvedtaket viser til flere bestemmelsesland. 

EU-domstolen viser til at medlemslandene må identifisere hvilket land tredjelandsborgeren skal returneres til ved utstedelsen av et returvedtak, jf. returdirektivet artikkel 6 nr. 1 sammenholdt med definisjonen av returvedtak i artikkel 3 nr. 3.

Under henvisning til C-202/25 Tadmur og returdirektivet artikkel 5, uttaler EU-domstolen at det er rettslig umulig å treffe et vedtak om retur uten å fastlegge et bestemmelsesland tredjelandsborgeren kan returneres til.

Returdirektivet artikkel 3 nr. 3 utelukker imidlertid ikke uttrykkelig at det kan identifiseres flere mulige opprinnelsesland, når tredjelandsborgeren har flere statsborgerskap. 

Vurderingen av om prinsippet om non-refoulement overholdes, innebærer ikke at returbeslutningen nødvendigvis må vise til ett enkelt land. Det er tilstrekkelig at retur til minst ett av tredjelandene som er oppført i vedtaket, er mulig.

Et returvedtak som angir flere bestemmelsesland må likevel begrunne hvorfor hvert enkelt av disse landene er angitt. Begrunnelsen må baseres på faktuelle konstateringer som bygger på den berørte personens erklæringer og andre foreliggende bevis, jf. returdirektivet artikkel 12 nr. 1.

I tillegg må det foretas en fornyet vurdering av risikoen for at tredjelandsstatsborgeren kan bli utsatt for behandling som er forbudt etter charterets artikkel 4 og artikkel 19 nr. 2 før fullbyrdelsen av avgjørelsen om retur, jf. de nevnte charterbestemmelsene sammenholdt med returdirektivet artikkel 5. 

For domstolens prøving av lovligheten av frihetsberøvelse, vil det først foreligge reell utsikt til utsendelse når det er mulig å sende tredjelandsborgeren til minst ett av landene som er angitt i returvedtaket. Dersom domstolen finner at vedkommende ikke kan utsendes til noen av destinasjonslandene som er angitt i returvedtaket på grunn av prinsippet om non-refoulement, er den forpliktet til å løslate vedkommende.

EU-domstolens konklusjon 

Returdirektivet artikkel 3 nr. 3, artikkel 5 og artikkel 15, sett i sammenheng med charteret artikkel 6, artikkel 19 nr. 2 og artikkel 47 krever ikke at en domstol som prøver lovligheten av frihetsberøvelse av en tredjelandsborger med sikte på retur, undersøker om prinsippet om non-refoulement ble tatt i betraktning da returvedtaket ble fattet.

De samme bestemmelsene pålegger domstolene å prøve lovligheten av frihetsberøvelsen i lys av prinsippet om non-refoulement, selv om returvedtaket viser til tre mulige bestemmelsesland. Denne prøvingen skal skje av eget tiltak, dersom det er nødvendig, uavhengig av om forvaltningsmyndigheten foretok en slik undersøkelse da personen ble pågrepet. Prøvingen må skje på grunnlag av kjente og tilgjengelige opplysninger, og andre relevante forhold. Prinsippet om non-refoulement anses overholdt dersom det ikke er til hinder for utsendelse av tredjelandsborgeren til minst ett av de mulige bestemmelseslandene som er oppført i returvedtaket. 

Direktiv 2008/115/EF (returdirektivet) er en videreutvikling av Schengen-samarbeidet som Norge er forpliktet til å gjennomføre, jf. Avtale mellom Rådet for Den europeiske union og Island og Norge om de sistnevnte statenes tilknytning til gjennomføringen, anvendelsen og videreutviklingen av Schengen-regelverket, signert 18. mai 1999. 

Returdirektivet er gjennomført i lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) og forskrift 15. oktober 2009 nr. 1286 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften). 

Rettspraksis fra EU-domstolen er av sentral betydning ved tolkningen av returdirektivet i norsk rett, se Prop. 3 L (2010–2011) side 8, HR-2024-1109-A avsnitt 35 og HR-2025-2174-U avsnitt 11.

Norge er ikke direkte bundet av EUs charter for grunnleggende rettigheter. Forbudet mot tortur og umenneskelig behandling i charterets artikkel 4 har sin parallell i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 3. Begge rettigheter er absolutte. EMD har innfortolket et forbud mot å returnere utlendinger til et land der det er reell risiko for at de utsettes for slik behandling, se for eksempel Chahal mot Storbritannia, saksnummer 22414/93 [EMD-1993-22414]. Det er ingen holdepunkter for at charteret rekker lenger enn EMD på området, og EU-domstolens uttalelser må derfor også innfortolkes i norsk rett. 

EU-domstolens konklusjoner i saken har derfor betydning for domstolsprøvingen av om vilkårene for internering er oppfylt etter norsk rett. 

Det er gjort liknende vurderinger av lovligheten av internering etter utlendingsloven, opp mot forbudet mot tortur og umenneskelig behandling i EMK, i for eksempel TOSL-2026-10726. For EuroRetts omtale av saken, se EUR-2026-3-2. I saken ble det imidlertid lagt til grunn at vedtaket om utvisning sannsynligvis var ugyldig, før domstolen konkluderte med at tredjelandsborgeren derfor måtte løslates. Det kan, etter C-182/26 Hardeker, virke som at domstolene ikke kan kreve en slik forutsetning for å anse frihetsberøvelsen som ulovlig etter returdirektivet. 

EPB