Spørsmålet i saken

Høyesterett i storkammer avsa 11. juni 2026 kjennelse i HR-2026-1309-S om grensene for det såkalte EØS-rettslige domstolsansvaret. Dommen tar stilling til EFTA-domstolens rådgivende uttalelse i sak E-25/24 Dartride.

Sakens bakgrunn 

Selskapet Dartride AS (heretter Dartride) anla søksmål mot Oslo kommune i 2019, med påstand om at kommunens avslag på 150 drosjeløyver var i strid med den frie etableringsretten, jf. EØS-avtalen artikkel 3. 

Dartride tapte i tingretten og lagmannsretten. Lagmannsretten fant ved dom 19. november 2020 (LB-2020-11829) at staten var rett saksøkt for erstatningskravet, ikke kommunen, og at EØS-retten ikke var til hinder for dette frifinnelsesgrunnlaget. Dartride anket saken til Høyesterett. Den 10. mars 2021 vedtok Høyesteretts ankeutvalg å nekte anken fremmet (HR-2021-546-U). 

I oktober 2021 anla derfor Dartride sak mot staten. Både tingretten og lagmannsretten mente kravet mot staten var foreldet, og at det ikke var grunnlag for å holde staten erstatningsansvarlig for foreldelsen. Selskapet anket til Høyesterett, som den 21. juni 2023 ikke tillot anken fremmet (HR-2023-1162-U). 

I august 2023 reiste Dartride nytt søksmål med krav om at staten holdes erstatningsansvarlig overfor selskapet for lagmannsrettens håndtering av Oslo kommunes avslag på søknaden om 150 drosjeløyver, i dommen avsagt 19. november 2020.

Staten anførte at saken måtte avvises, under henvisning til lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven) § 200 tredje ledd, som setter grenser for når det kan reises søksmål mot det offentlige som følge av feilaktige domstolsavgjørelser. Staten anførte også at det ikke var grunnlag for å oppstille en lære om statsansvar for feilaktige domstolsavgjørelser, slik EU-domstolen har formulert i C-224/01 Köbler. 

Staten anførte videre at et slikt ansvar uansett ikke omfatter avgjørelser fra lagmannsretten. Dartride gjorde derfor også gjeldende at Høyesteretts ankeutvalg brøt EØS-retten ved vedtaket 10. mars 2021 om å ikke fremme anken. 

Staten vant i tingretten. Dartride anket. Lagmannsretten innhentet en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen. 

EFTA-domstolen uttalte i sak E-25/24 Dartride at det gjelder et statlig erstatningsansvar i EØS-retten, når en nasjonal domstol som dømmer i siste instans åpenbart har brutt gjeldende EØS-rett.

Lagmannsretten kom derfor til at EØS-avtalen omfatter et statlig domstolsansvar. Begrensningene i domstolloven § 200 tredje ledd ble satt til side. Lagmannsretten kom til at også avgjørelser fra underinstansene kan utgjøre ansvarsgrunnlag, så lenge nasjonale rettsmidler er uttømt i saken. 

Hovedspørsmålet i saken for Høyesterett er om det gjelder et EØS-rettslig erstatningsansvar som gjør at prosessforutsetningene i domstolloven § 200 tredje ledd må tolkes innskrenkende, jf. lov 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) m.v. (EØS-loven) § 1, jf. § 2. I tillegg behandles spørsmål om erstatningsansvarets virkeområde. 

Høyesteretts vurdering

Finnes det et EØS-rettslig domstolsansvar?

Høyesterett innleder med å vise til at plenumsdommen Rt. 2005 s. 1365 Finanger II bygger på et prinsipp om statlig erstatningsansvar for mangelfull gjennomføring av EU-retten i EU, og at tilsvarende gjelder i EØS.

Videre viser retten til EU-domstolens uttalelser om det EU-rettslige domstolsansvaret i sak C-224/01 Köbler. Her la domstolen til grunn at statenes erstatningsansvar også omfatter visse domstolsavgjørelser, særlig ved åpenbare rettsbrudd. EU-domstolen har også presisert at statsansvaret for domstolsavgjørelser kun gjelder for domstoler som dømmer i siste instans, jf. C-447/17 P og C-479/17 P Guardian Europe avsnitt 76. 

EFTA-domstolens konklusjon i E-25/24 Dartride er i det store og hele begrunnet på tilsvarende måte som i Köbler. 

Høyesterett viser til at rådgivende uttalelser fra EFTA-domstolen ikke er bindende, jf. avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et Overvåkingsorgan og en Domstol (ODA) artikkel 34. Ved tolkingen av EØS-retten må likevel nasjonale domstoler legge stor vekt på hva EFTA-domstolen har uttalt om hvordan EØS-retten skal forstås. En tolkningsuttalelse fra EFTA-domstolen kan ikke fravikes med mindre det er gode og tungtveiende grunner for det, jf. HR-2016-2554-P Holship.

Spørsmålet er om det slike tungtveiende grunner i saken her. 

Høyesterett har ingen innvendinger mot EFTA-domstolens argumenter for et statlig domstolansvar. 

Høyesterett vurderer videre ulike argumenter mot statlig domstolsansvar, og dette særlig opp mot kravet om at det må være tungtveiende grunner for å fravike EFTA-domstolens uttalelser. 

Selv om hensynet til rettskraft er bærende for avgrensningen i domstolloven § 200 tredje ledd, er ikke hensynet til rettskraft en tilstrekkelig tungtveiende grunn til å fravike tolkningsuttalelsen.

Hensynet til nasjonale domstolers uavhengighet er heller ikke tungtveiende nok til å fravike EFTA-domstolens uttalelse. 

Argumentene mot et statlig erstatningsansvar er etter dette ikke så gode og tungtveiende at de gir grunn til å fravike den rådgivende uttalelsen til EFTA-domstolen i sak E-25/24 Dartride. Det eksisterer derfor et EØS-rettslig domstolsansvar. 

Kort om innholdet i det EØS-rettslige ansvaret

Saken for Høyesterett gjelder bare spørsmålet om søksmålet skal fremmes eller ikke. Høyesterett finner likevel grunn til å presisere hvilken betydning manglende foreleggelse for EFTA-domstolen kan ha ved vurderingen av statens erstatningsansvar.

En innvending mot et liknende domstolsansvar som etter EU-retten, er at det etter EU-retten gjelder en plikt for sisteinstansdomstoler å spørre EU-domstolen, jf. TEUV artikkel 267 tredje ledd. ODA-avtalen artikkel 34 andre ledd gir nasjonale domstoler en rett til å be om råd, men ikke en plikt.

Prinsippet om at ODA-avtalen ikke oppstiller en plikt til å be EFTA-domstolen om råd, kan ikke undermineres gjennom reglene om statlig erstatningsansvar slik at det i realiteten oppstår en plikt til å be EFTA-domstolen om råd.

Høyesterett mener derfor at fravær av foreleggelse for EFTA-domstolen er et relevant moment i ansvarsvurderingen, men at det ikke alltid vil få vekt, og uansett må få vesentlig mindre vekt i EØS enn i EU. De nærmere detaljene i ansvaret kan best behandles i en konkret ansvarssak.

Erstatningsansvarets virkeområde

Spørsmålet er så om erstatningsansvarets virkeområde bare omfatter Høyesteretts kjennelse om ankenektelse, eller om også lagmannsrettens avgjørelse kan danne grunnlag for erstatning. 

Høyesterett mener at det er et klart vilkår for domstolsansvar at avgjørelsen det knyttes direkte ansvar til, er avsagt av den domstolen som dømmer i siste instans. 

EFTA-domstolen tolker kravet om at den nasjonale domstolen dømmer i siste instans som «en avgjørelse som det ikke finnes noe rettsmiddel mot under nasjonal rett», jf. E-25/24 Dartride avsn. 72.

Høyesterett går over til å vurdere hva som ligger i kravet om at det ikke finnes noe rettsmiddel mot avgjørelsen. Det er klart at avgjørelser fra Høyesterett i avdeling og forsterket rett er omfattet. 

Spørsmålet er om kjennelser fra Høyesteretts ankeutvalg også omfattes. 

Høyesterett finner ikke grunn til å fravike EFTA-domstolens syn i E-25/24 Dartride om at domstolsansvaret ikke kan avgrenses til realitetsavgjørelser. I en sak hvor EØS-rettslige anførsler skulle ha vært vurdert av eget tiltak i lagmannsretten, eller er gjort gjeldende i en av partenes anker, og utvalget ikke har respondert på dette, vil ankeutvalgets kjennelse kunne føre til statlig erstatningsansvar. Ankeutvalget må i slike tilfeller enten fremme anken til behandling i Høyesterett, eller oppheve lagmannsrettens avgjørelse. 

Erstatningskrav som bygger direkte på avgjørelser fra tingretten eller lagmannsretten, faller derimot utenfor virkeområdet for ansvaret.

Oppsummering

Det gjelder et statlig erstatningsansvar for skade som enkeltpersoner eller markedsdeltakere er påført som følge av brudd på EØS-retten der bruddet skriver seg fra en avgjørelse fra en domstol i siste instans.

Adgangen til å fremme søksmål selv om vilkårene i domstolloven § 200 tredje ledd ikke er oppfylt, forutsetter derfor at kravet bygger på en avgjørelse fra Høyesterett. 

Erstatningssøksmål mot staten for domstolsavgjørelser som hverken oppfyller vilkårene for å reise sak etter EØS-retten eller vilkårene i domstolloven § 200 tredje ledd skal avvises. 

Høyesteretts konklusjon

Kravet om erstatning for Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse av 10. mars 2021 (HR-2021-546-U) blir fremmet.

Kravet om erstatning som bygger direkte på Borgarting lagmannsretts dom 19. november 2020 (LB-2020-11829) blir avvist.

Høyesterett i storkammer har altså enstemmig akseptert et EØS-rettslig domstolsansvar. For at domstolsansvaret skal trumfe vilkårene i domstolloven § 200 tredje ledd, må det dreie seg om en avgjørelse fra Høyesterett. Dersom søksmålsvilkårene ellers er oppfylt, er kravet for ansvar bare at avgjørelse avsies i siste instans. 

Kjennelsen tydeliggjør også betydningen av at domstolen har innhentet rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen i tvilsomme saker, da dette kan få betydning for om bruddet på EØS-retten kan føre til erstatningsansvar. 

Anders Flatabø, som representerte Dartride i forbindelse med EFTA-domstolens rådgivende uttalelse, uttaler til Advokatbladet at det kanskje viktigste i avgjørelsen er at Høyesterett i avsnitt 69 uttaler at Ankeutvalget «kan ha plikt til å vurdere EØS-spørsmål av eige tiltak». (https://www.advokatbladet.no/dartride-hoyesterett-jussnytt/ni-ar-senere-er-kjennelsen-klar-vi-er-mellomfornoyde/246841 lest: 19.08.2026)

EPB