Spørsmålet i saken
Den 9. juli 2026 avsa EU-domstolen prejudisiell avgjørelse i sak C-428/23 ROGON m.fl. Saken gjaldt spørsmål om bestemmelser om spilleragentvirksomhet i reglementet til Deutscher Fußball-Bund eV (DFB), en paraplyorganisasjon for 27 tyske fotballforbund, er i strid med kartellforbudet i Traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) artikkel 101 nr. 1.
Sakens bakgrunn
DFBs reglement for spilleragentvirksomhet (RfSV) trådte i kraft 1. april 2015. Dette reglementet regulerer spilleres og foreningers bruk av agentytelser i forbindelse med inngåelse av profesjonelle spillerkontrakter og overføringsavtaler.
ROGON GmbH (ROGON) er et konsulentfirma for profesjonelle fotballspillere i Tyskland. ROGON anla, sammen andre konsulent og managementselskaper, sak mot DBF der det ble gjort gjeldende at RfSV er ugyldig som stridende mot TEUV art. 101. Saken ble behandlet i flere instanser, og er nå anket til den føderale domstolen i Tyskland, som er den foreleggende rett.
I denne anledning har den tyske domstolen forelagt EU-domstolen to spørsmål om tolkningen av TEUV artikkel 101 nr. 1.
Det første spørsmålet er om det domstolskapte unntaket fra forbudet i TEUV artikkel 101 nr. 1 for konkurransebegrensninger som forfølger legitime hensyn av allmenn interesse også kan komme til anvendelse på et regelsett som et sportsforbund har laget for sine egne medlemmer, men som likevel påvirker tjenesteytere fra tredjepartsvirksomheter som ikke hører til sportsforbundet.
Det andre spørsmålet er om vilkårene for unntaket skal vurderes særskilt for hver bestemmelse i det aktuelle regelsettet, eller om det skal tas hensyn til hvor nært bestemmelsene er knyttet til organiseringen og utøvelsen av forbundets sportslige aktivitet.
EU-domstolens vurdering
Det første spørsmålet
Spørsmålene gjelder et unntak fra TEUV artikkel 101 nr. 1, som følger av EU-domstolens rettspraksis.
Etter EU-domstolens rettspraksis gjelder bestemmelsen alle enheter som utøver økonomisk virksomhet. En enhet som er opprettet som et forbund med formål om å organisere og kontrollere en bestemt idrettsgren, og utøver økonomisk aktivitet i tilknytning til denne, kvalifiserer som et «foretak». Også enheter som ikke nødvendigvis kvalifiserer som et «foretak», men som en «sammenslutning av foretak», omfattes av TEUV artikkel 101 nr. 1.
TEUV artikkel 101 nr. 1 kommer til anvendelse på en avtale «mellom foretak», «enhver beslutning truffet av sammenslutninger av foretak» og «enhver form for samordnet opptreden», som påvirker handelen mellom medlemsstatene, og har som har til formål eller til virkning å hindre, innskrenke eller vri konkurransen i det indre marked. Vedtektene i et forbund anses imidlertid ikke som en «beslutning truffet av sammenslutninger av foretak» der forbundet er delegert lovgivningsmyndighet eller vedtektene i det minste gir uttrykk for regler som vanligvis gis av offentlige myndigheter. Slik er ikke situasjonen i denne saken.
EU-domstolen viser videre til at det reglementet denne saken gjelder, indirekte pålegger agenter forpliktelser som må overholdes for at de skal kunne representere bestemte klubber og spillere innenfor rammen av bestemte transaksjoner. Dette karakteriseres som en tjenesteytelse, og dermed også økonomisk virksomhet. Slik økonomisk aktivitet hører under EU-retten.
DFB består av 27 fotballforbund som alle driver økonomisk virksomhet. De selger billetter til idrettsarrangement, driver med sponsoring og merchandising, samt ansettelser av spillere, trenere og bruker agenttjenester ved salg og kjøp av profesjonelle fotballspillere. DFB er følgelig en «sammenslutning av virksomheter».
Om vilkåret om at reglementet må kunne påvirke handelen mellom medlemsstatene, uttaler EU-domstolen at private bestemmelser som gjelder på hele medlemsstatens territorium, kan oppfylle vilkåret. Dette skjer dersom reglementet styrker oppdelingen av nasjonale markeder, og dermed motvirker EU-traktatens mål om økonomisk integrasjon. EU-domstolen påpeker at forbundets vedtekter også kan påvirke det internasjonale markedet for salg og kjøp av spillere. Vilkåret er dermed oppfylt.
EU-domstolen går deretter over til å vurdere det siste vilkåret, at avtalen eller beslutningen har til formål å hindre, innskrenke eller vri konkurransen, eller har en slik virkning. Det forholdet at reglementet er rettet mot medlemmene i forbundet utelukker ikke at dette tredje vilkåret er oppfylt, siden reglementet regulerer bruken av tjenesteytelser fra tredjepartsvirksomheter. EU-domstolen konkluderer imidlertid ikke, men uttaler at det tilkommer den foreleggende rett å vurdere dette.
EU-domstolen går deretter over til det konkrete unntaket som er utviklet i rettspraksis. Dersom en undersøkelse av avtalens økonomiske og rettslige sammenheng viser at tre bestemte vilkår er oppfylt, rammes avtalen ikke av forbudet i TEUV artikkel 101 nr. 1. For det første må avtalen eller beslutningen forfølge et legitimt allment formål, som ikke i seg selv er konkurransebegrensende. For det andre må metodene for å nå dette formålet være nødvendige. Dersom metodene som brukes for å forfølge formålet, i seg selv har en følge som begrenser eller innskrenker konkurransen, må denne følgen, for det tredje, ikke gå lenger enn hva som er nødvendig for å nå formålet, og må særlig ikke innebære at konkurransen elimineres.
Dette unntaket kommer ikke til anvendelse dersom en avtale eller beslutning har et konkurransebegrensende «formål», kun dersom den bare har en konkurransebegrensende «virkning».
Når det gjelder kravet om at metodene for å nå formålet må være nødvendig og forholdsmessig i snever forstand, må det vurderes om disse er egnet til å oppnå det legitime formålet. Videre må det vurderes om metodene er nødvendige. I dette ligger det at det ikke må finnes andre like effektive metoder, som er mindre konkurransebegrensede. Endelig må det vurderes om de konkurransemessige virkningene tiltakene har er uforholdsmessige i forhold til vekten av de formål de forfølger.
EU-domstolen går etter dette over på å si noe mer konkret om unntaket kan komme til anvendelse på et reglement som et fotballforbund har vedtatt for sine medlemmer, men som også regulerer tjenester som ytes tredjepartsvirksomheter.
Først viser EU-domstolen til at reglementet ikke automatisk anses å ha et konkurransebegrensende formål. Et konkurransebegrensende formål er en avtale som etter sin art må anses skadelig for de normale konkurransevilkårene ut fra en økonomisk og rettslig sammenheng.
EU-domstolen avviser videre at det forhold at reglementet regulerer bruken av tjenester fra aktører utenfor fotballforbundet, i seg selv er til hinder for at unntaket kommer til anvendelse. Dette forholdet utelukker verken at reglementet forfølger et legitimt formål, at det er egnet og nødvendig for å nå formålet, eller at de konkurransebergensende virkningene er forholdsmessige.
Dette fordi forholdsmessighetsvurderingen beror på hva som er det aktuelle formålet med bestemmelsene, og fordi et slikt regelverk heller ikke utelukker enhver konkurranse på markedet hvor tredjepartene opererer.
For at unntaket skal komme til anvendelse, kreves det videre ikke at reglementet bare har virkninger for medlemmene i forbundet. Det forhold at reglementet har virkninger også for tredjeparter kan være nødvendig for at det skal forfølge det legitime formålet. Som eksempel nevner EU-domstolen et fotballforbund som vedtar regler som kan ha konsekvenser for økosystemet som forbundet regulerer og kontrollerer.
EU-domstolen konkluderer med at et slikt regelsett saken gjelder ikke kan være i strid med formålet om sportsturneringers integritet, bare fordi det også påvirker spilleragentvirksomhet.
Avslutningsvis uttaler EU-domstolen at innenfor andre sektorer, kan unntaket komme til anvendelse på regler vedtatt av en organisasjon, som gjelder medlemmer fra en bestemt yrkesgruppe, selv om reglene også påvirker tredjeparter. Domstolen viser til regler om minimumssatser som klienter, som tredjeparter, skal betale.
Det tilkommer den foreleggende rett å vurdere hvorvidt alle vilkårene for om TEUV artikkel 101 nr. 1 og eventuelt unntaket kommer til anvendelse.
Det andre spørsmålet
EU-domstolen viser til at ulike bestemmelser i et reglement kan ha ulike formål. I noen tilfeller vil det derfor tenkes naturlig å vurdere hver enkelt bestemmelse hver for seg opp mot unntaket. På den annen side kan det også være unaturlig å vurdere bestemmelsene hver for seg. Det skal følgelig foretas en samlet vurdering av bestemmelsene.
Graden av tilknytning de ulike bestemmelsene har til forbundets organisering, utøvelse av aktivitet eller formål, er ikke relevante faktorer for å vurdere om bestemmelsene oppfyller unntaket fra TEUV artikkel 101 nr. 1.
EU-domstolens konklusjon
Unntaket fra TEUV artikkel 101 nr. 1 kan på bestemte vilkår komme til anvendelse på et sportsforbunds reglement der bestemmelsene har betydning for bruken av tjenesteytelser fra tredjeparter. For det første må regelsettet oppfylle vilkårene i TEUV artikkel 101 nr. 1. For det andre må regelverket ikke ha til formål å hindre, innskrenke eller vri konkurransen. For det tredje må det forfølge ett eller flere allmenne legitime formål som ikke i seg selv er konkurransebegrensende, og de konkurransebegrensende virkningene må stå i et rimelig forhold til forfølgelsen av formålet som ønskes nådd.
For vurderingen av om unntaket fra TEUV artikkel 101 nr. 1 kommer til anvendelse, skal ikke nødvendigvis hver bestemmelse i reglementet vurderes hver for seg, men det skal foretas en samlet vurdering av de bestemmelsene som forfølger et særskilt formål eller har en særskilt virkning.
TEUV artikkel 101 tilsvarer EØS-avtalen artikkel 53. Bestemmelsen er også gjennomført i lov 5. mars 2004 nr. 12 om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven).
Det finnes en dom fra Oslo tingrett hvor unntaksregelen utarbeidet av EU-domstolens praksis kommer til anvendelse på en sportsavtale, jf. TOSLO-2016-166104. Saken gjaldt spørsmål om Norges Skiforbunds (NSF) godkjenningsmodell og håndheving av denne var i strid med EØS-avtalen artikkel 53. En alpinist ønsket å inngå en sponsoravtale med Red Bull GmbH om logo på hjelm og hodeplagg. Godkjenningsmodellen fulgte av NSFs fellesreglement og NSFs standard utøveravtale, og gikk ut på at sportsutøvere måtte få NSFs godkjenning for å inngå en slik individuell markedsavtale. Etter å ha innhentet tolkningsuttalelse fra EFTA-domstolen, jf. sak E-8/17, Kristoffersen, kom tingretten til at godkjenningsmodellen oppfylte vilkårene for unntaksregelen, og dermed var lovlig. Tolkningsuttalelsen fra EFTA-domstolen gjaldt forholdet til tjenestereglene, men tingretten drøfter også forholdet til konkurransereglene.
CH