Spørsmålet i saken
Borgarting lagmannsrett avsa 11. juni 2026 dom i sak LB-2025-128662 om gyldigheten av et vedtak om utvisning med varig innreiseforbud av en EØS-borger. Saken gjaldt vilkårene for å utvise EØS-borgere fra Norge etter lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) § 122, som gjennomfører direktiv 2004/38/EF (unionsborgerdirektivet) artikkel 27 og 28.
Sakens bakgrunn
Saken handler om en svensk statsborger (A), som har mottatt utvisningsvedtak med varig innreiseforbud. Utvisningsvedtaket var i hovedsak begrunnet med at A var straffedømt i Sverige til fengsel i 3 år og 9 måneder, for forsøk på grov voldtekt.
UDI mente disse handlingene demonstrerte en lav terskel for å utøve vold mot andre mennesker, og at hensynet til offentlig orden eller sikkerhet talte for utvisning. UDI kom til at A utgjorde en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn, og at utvisning ikke var uforholdsmessig overfor ham. A klaget på vedtaket, men UNE opprettholdt UDIs vedtak.
Grunnen til at A sonet den svenske straffedommen i Norge, var at A flyttet til Norge omtrent ett år før dommen i første instans falt. A flyttet til Norge for å bo med onkelen sin, og jobbet som lageransatt ved sentrallageret til en butikkjede.
A sonet først i Halden fengsel, men ble senere overført til lavsikkerhetsfengselet på Bastøy. Da UNE fattet det endelige vedtaket om utvisning med varig innreiseforbud til Norge, hadde A blitt overført til Bastøy fengsel, og fått innvilget prøveløslatelse etter 2/3 soningstid.
A anla sak om vedtakets gyldighet. A vant i Tingretten, som ved dom med referanse TOSL-2025-24294, kom til at vedtaket var ugyldig. Staten v/ UNE har anket saken.
Spørsmålet for lagmannsretten er om UNEs vedtak av 23. april 2025 er gyldig.
Lagmannsrettens vurdering
Vilkårene for utvisning
Lagmannsretten viser innledningsvis til at vilkårene for utvisning av EØS-borgere i utlendingsloven § 122 gjennomfører reglene om utvisning etter unionsborgerdirektivet artikkel 27 og 28. Rettspraksis fra EU-domstolen og EFTA-domstolen er derfor relevant for saken.
Utvisning av tredjelandsborgere etter unionsborgerdirektivet er et unntak fra retten til fri bevegelighet. Unntaket skal tolkes strengt, jf. C-41/74 Van Duyn v Home Office.
Spørsmålet i saken er om vilkårene i utlendingsloven § 122 første ledd annet punktum er oppfylt.
Bestemmelsen suppleres av utlendingsforskriften § 19-29, som fastsetter at tidligere straffedommer alene ikke gir grunnlag for utvisning, jf. utlendingsloven § 122 første ledd andre punktum. En tidligere domfellelse er bare et av flere moment som må inngå i vurderingen av om vilkårene for utvisning er oppfylt.
Det må gjøres en konkret, helhetlig og fremtidsrettet vurdering av om utlendingens personlige forhold innebærer en trussel etter utlendingsloven § 122.
Lagmannsretten viser til Høyesteretts uttalelser om betydningen av tidligere straffedommer etter den tidligere utlendingsloven, i Rt. 2009 s. 705. I Høyesterettsdommen vises det til EF-domstolens uttalelser om når avsagte straffedommer kan ha betydning for utvisning, i sak 30-77 Bouchereau avsnitt 28 til 29.
En tidligere straffedom kan bare tas i betraktning i den utstrekning omstendighetene som førte til domfellelsen beviser en personlig atferd som utgjør en «present threat to the requirements of public policy», jf. sak 30-77 Bouchereau avsnitt 28. Selv om konstateringen av at en slik trussel eksisterer, som hovedregel antyder at vedkommende er tilbøyelig til å handle på samme måte i fremtiden, er det mulig at tidligere adferd alene kan utgjøre en slik trussel, jf. sak 30-77 Bouchereau avsnitt 29.
Lagmannsretten antar at uttalelsene antas å gjenspeile dagens rettstilstand.
Lagmannsretten mener at graden av sannsynlighet for ny kriminalitet vil dermed ha stor betydning for trusselvurderingen, men det vil også være av vesentlig betydning hvor alvorlig kriminalitet det er grunn til å frykte. For de mer alvorlige forholdene kan det ikke gjelde et krav om sannsynlighetsovervekt, jf. Rt. 2009 s. 705 avsnitt 48.
Denne saken gjelder fare for svært alvorlig kriminalitet. Det er derfor ikke et krav om sannsynlighetsovervekt.
A anfører blant annet at Høyesteretts uttalelser i Rt. 2009 s. 705 om at visse overtredelser i seg selv er tilstrekkelig for utvisning av EØS-borgere, er feil og ikke fulgt opp i senere praksis. As anførsel fører ikke frem. Lagmannsretten uttaler at bevistemaet ikke er om utlendingen vil begå ny kriminalitet, men om utlendingen utgjør en tilstrekkelig trussel.
Videre er det imidlertid ikke tilstrekkelig for utvisning at det ikke kan «utelukkes» at utlendingen vil begå nye straffbare handlinger, jf. Rt-2007-1573 (Krekar) avsnitt 75–76. En «fjern mulighet» for nye lovbrudd er heller ikke nok for at vilkåret er oppfylt. Det er likevel tilstrekkelig dersom det foreligger «god grunn» til å regne med dette, jf. HR-2022-533-A avsnitt 54.
Det avgjørende er om risikoen er så stor at utvisning fremstår som et nærliggende og velbegrunnet tiltak for å beskytte samfunnsinteressene, jf. Rt. 2009 s. 705 avsnitt 47.
Rammene for lagmannsrettens prøving
Retten kan prøve alle sider av UNEs vedtak. Vurderingen skal skje med utgangspunkt i den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet. Nye opplysninger og bevis kan derfor bare vektlegges i den grad de kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet. Lagmannsretten kan derfor ikke ta i betraktning As atferd, livssituasjon og fravær av ny kriminalitet i tiden etter 23. april 2024.
Om vilkårene for utvisning var oppfylt på vedtakstidspunktet
Lagmannsretten starter med å gjengi store deler av rettens uttalelser i den svenske straffedommen mot A. Lagmannsretten presiserer at A hadde fått en lengre straffedom etter svensk rett, dersom han hadde vært over 21 år på gjerningstidspunktet.
Det avgjørende for saken er om A på vedtakstidspunktet utgjorde en slik trussel som angitt i utlendingsloven § 122 første ledd andre punktum.
A anfører at det må ses hen til hans individuelle rolle som meddeltakende, og ikke initiativtaker, i hendelsesforløpet ved den straffbare handlingen.
Selv om det må tas utgangspunkt i As individuelle forhold, får anførselen begrenset praktisk betydning. Lagmannsretten viser til at A ved den straffbare hendelsen aktivt utøvde fysisk vold, at han var med på å filme hendelsen, at han understøttet de medtiltaltes handlinger og at han hadde et hevnmotiv. I straffedommen kom retten til at A ikke deltok i mindre grad enn de medtiltalte.
Etter lagmannsrettens syn viser straffedommen at A aktivt deltok i svært alvorlige, straffbare handlinger.
Lagmannsretten går over til å vurdere andre forhold som har betydning for trusselvurderingen.
Lagmannsretten viser til at A ikke er domfelt ved andre anledninger, men fikk et forelegg for en mindre narkotikaforbrytelse i Sverige i 2021. Det er ingen holdepunkter for at A misbruker narkotika eller har et rusproblem, eller at han har opptrådt voldelig eller truende etter det straffbare forholdet. Det er heller ikke holdepunkter for at A har en personlighetsforstyrrelse eller noen psykiske lidelser.
A har fått svært gode skussmål fra en tidligere norsk arbeidsgiver og en onkel. Den positive omtalen omfatter både hans personlighet og væremåte, samt hans pliktoppfyllenhet og innsats på arbeidsplassen. Positive uttalelser om A foreligger også skriftlig fra kriminalomsorgen og fengselsvesenet.
A har forklart at han ønsker å begynne et nytt liv i Norge, og at han ønsket å fjerne seg fra et område med mye kriminalitet da han flyttet til onkelen sin. A har hatt flere jobber i Norge, men fikk arbeidsforholdet avbrutt av soningen. Han forklarer også at han har brutt kontakten med de medtiltalte.
Da han sonet, fullførte han et kurs om konflikthåndtering i regi av Røde Kors.
Lagmannsretten legger vekt på As positive adferd og fraværet av nye hendelser.
Lagmannsretten viser til at mulighetene for ny kriminalitet var begrenset da han var inne til soning, og at varselet om en utvisning kan ha virket disiplinerende. Likevel har EFTA-domstolen uttalt at fravær av kriminelle handlinger under soning er relevant for trusselvurderingen, jf. E-2/20 avsnitt 48.
Selv om det ikke forelå sannsynlighetsovervekt for at A ville begå ny, alvorlig kriminalitet på vedtakstidspunktet, mener lagmannsretten at faren var reell og såpass stor at utvisning måtte anses som et nærliggende og velbegrunnet tiltak.
A har ikke rusproblemer eller påviste psykiske problemer, men det hadde han heller ikke da han utførte handlingen han er dømt for. Lagmannsretten mener at dette viser at A i hvert fall den gang hadde iboende og latente personlige egenskaper som gjorde ham i stand til å utøve denne typen alvorlig kriminalitet i en gitt situasjon.
Det er derfor ikke «sikre holdepunkter» for at A vil reagere annerledes dersom han på ny skulle havne i en tilsvarende situasjon, som den han er dømt for.
På tross av at det er flere momenter som reduserer risikoen for vold i As sak, er lagmannsretten enig med UNE i at A utgjorde en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn på vedtakstidspunktet jf. utlendingsloven § 122 første ledd annet punktum.
Vilkårene for utvisning var derfor oppfylt.
Varigheten av innreiseforbudet
Ved fastsettelsen av et innreiseforbuds varighet skal det legges særlig vekt på forhold som nevnt i § 122 første ledd, jf. § 124 første ledd. Innreiseforbud skal begrenses til det som er nødvendig ut ifra hensynet til offentlig orden eller sikkerhet, jf. utlendingsforskriften § 19-30.
Lagmannsretten mener det ikke er nødvendig med varig utvisning i As tilfelle. Det er flere forhold som tilsier at risikoen for nye og alvorlige straffbare handlinger ikke er særlig stor.
Det vises til As alder da de straffbare handlingene fant sted, og at risikoen må forventes å bli stadig mindre ettersom tiden går uten nye overtredelser.
En tidsbegrenset utvisning er derimot nødvendig og heller ikke uforholdsmessig, gitt As handlinger i 2021 og hans noe begrensede tilknytning til Norge.
Lagmannsrettens konklusjon
UNEs vedtak kjennes ugyldig for så vidt gjelder varigheten av utvisningen. Lagmannsretten har ikke kompetanse til å treffe nytt vedtak med en annen varighet. Dette må gjøres av UNE, og varigheten må fastsettes etter en vurdering av forholdene på tidspunktet for det nye vedtaket som skal treffes.
Reglene i utlendingsloven § 122 til § 124 gjennomfører reglene i direktiv 2004/38/EF (unionsborgerdirektivet) kapittel VI. Praksis fra EFTA- og EU-domstolen har dermed sentral betydning for tolkningen av reglene.
Det er flere forhold ved lagmannsrettens vurdering av EØS-retten, som det er grunn til å rette et kritisk blikk mot.
Som lagmannsretten uttaler, kan eksistensen av en tidligere straffedom bare tas i betraktning «in so far as the circumstances which gave rise to that conviction are evidence of personal conduct constituting a present threat to the requirements of public policy», jf. sak 30-77 Bouchereau avsn. 28, C‑348/96, Calfa avsn. 24 og C‑50/06 Commission v Netherlands avsn. 41.
Det er likevel vanskelig å se hvilke andre momenter enn straffedommen mot A som får betydning for lagmannsrettens konklusjon av at A utgjør en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot en grunnleggende samfunnsinteresse.
Foruten det faktum at det ikke forelå noen risikomomenter før A begikk den straffbare handlingen han utvises på bakgrunn av, viser ikke lagmannsretten til noen faktiske forhold som underbygger at A utgjør slik trussel som kreves for å oppfylle de strenge vilkårene for utvisning etter unionsborgerdirektivet.
Det kan også stilles spørsmål ved lagmannsrettens uttalelse om at nye opplysninger bare skal vektlegges i den grad de kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet. Under henvisning til Høyesteretts dom i HR-2012-2398-P (lengeværende barn I) viser lagmannsretten til at prøvingen av gyldigheten av UNEs vedtak skal skje med utgangspunkt i den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet.
I lengeværende barn I tok Høyesterett stilling til domstolenes prøving av forvaltningsvedtak på generelt grunnlag. Saken gjaldt ikke et vedtak som var omfattet av EØS-retten. Det er slett ikke åpenbart at Høyesteretts utgangspunkter i den saken kan legges til grunn ved vurderingen av forvaltningsvedtak som er omfattet av unionsborgerdirektivet.
I forente saker C-482/01 og C-493/01 var ett av spørsmålene om slike tidsmessige begrensninger for domstolsprøvingen av et utvisningsvedtak var i strid med direktiv 64/221/EØF. Direktivet er forgjengeren til unionsborgerdirektivet, og det er ingenting som tilsier at det samme ikke skulle gjelde etter dagens direktiv.
EU-domstolen konkluderte med at nasjonale regler som forhindret domstolen i å ta hensyn til faktiske forhold som har oppstått etter at endelig vedtak ble truffet, og som kan tyde på at den trusselen som den berørte personens atferd utgjør for hensynet til offentlig orden har opphørt eller blitt vesentlig redusert, var i strid med direktiv 64/221/EØF. Dette gjelder særlig dersom det har gått lang tid mellom utvisningsvedtaket og tidspunktet for domstolens prøving av vedtaket, jf. C-482/01 og C-493/01 avsn. 82.
Undertegnede har hatt befatning med den aktuelle utvisningssaken på et tidligere stadium, i form av hjelp med klagebistand fra Jussbuss.
EPB