Spørsmålet i saken
EU-domstolen avsa 11. juni 2026 prejudisiell avgjørelse i sak C-903/24 Zmarka. Saken gjelder starttidspunktet for forsinkelsesrenter på beløp som en forbruker krever tilbakebetalt som følge av at en låneavtale er ugyldig etter rådsdirektiv 93/13/EØF [forbrukeravtaledirektivet].
Sakens bakgrunn
De polske forbrukerne DJ og PJ inngikk 26. september 2008 en låneavtale med Santander Bank Polska (heretter «SPB»). Låneavtalen inneholdt en rekke intrikate valutaklausuler som bestemte hvordan lånet skulle betales tilbake.
Forbrukerne sendte 25. juli 2022 en klage til banken hvor de gjorde gjeldende at valutaklausulene var urimelige, og at låneavtalen derfor var ugyldig. De krevde tilbakebetalt summen av alle betalingene de hadde gjennomført, men oppga ikke det nøyaktige beløpet. Banken avslo klagen.
Forbrukerne reiste 18. november 2022 søksmål mot banken med krav om at låneavtalen skulle kjennes ugyldig, og at innbetalte beløp skulle tilbakebetales med forsinkelsesrenter. Det var først ved stevningen av banken mottok et spesifisert krav. Banken bestred kravet og fremsatte senere et motregningskrav tilsvarende den opprinnelige lånesummen. Forbrukerne frafalt denne delen av betalingskravet, slik at kun 4 290,71 PLN med tillegg av forsinkelsesrenter gjensto.
Den polske domstolen slo fast at valutaklausulene var urimelige, og at låneavtalen derfor var ugyldig. Saken ble hevet for den delen som var omfattet av motregningen. Når det gjelder påstanden om tilbakebetaling med forsinkelsesrenter uttrykte domstolen tvil om fristens utgangspunkt, og forela saken for EU-domstolen. Dette da det etter polsk rettspraksis er et krav om spesifisering av beløpet for at forsinkelsesrenter skal begynne å løpe.
Spørsmålet for EU-domstolen er om forbrukeravtaledirektivet og effektivitetsprinsippet er til hinder for at forsinkelsesrenter først begynner å løpe når forbrukeren har fremsatt et krav som angir det nøyaktige tilbakebetalingsbeløpet.
EU-domstolens vurdering
Domstolen innleder med å konstatere at forbrukeravtaledirektivet art. 6. nr. 1 er til hinder for at urimelige avtalevilkår binder forbrukeren. Medlemsstatene skal sikre egnede og effektive rettsmidler for å bringe bruken av urimelige avtalevilkår til opphør. Når et urimelig vilkår settes til side, skal beløpet som er betalt på grunnlag av vilkåret, som utgangspunkt tilbakebetales. Ellers svekkes direktivets avskrekkende virkning.
Direktivet regulerer ikke uttrykkelig konsekvensene av en avtales ugyldighet etter at det urimelige vilkåret er fjernet. Domstolen uttaler at konsekvensene derfor må fastsettes etter nasjonal rett, i tråd med EU-rettens formål og rammer.
Nasjonale regler som gjennomfører EU-retten må overholde ekvivalens- og effektivitetsprinsippet. De kan ikke gjøre utøvelsen av EU-rettslige rettigheter umulig eller uforholdsmessig vanskelig.
Vurderingen av hvor vanskelig det er å utøve den aktuelle rettigheten, må foretas i lys av regelens plassering i den nasjonale prosessen. Det skal også tas hensyn til blant annet retten til forsvar, forutberegnelighet, en hensiktsmessig saksbehandling og retten til effektiv domstolsbeskyttelse.
EU-domstolen går over til å vurdere om den polske regelen er i tråd med effektivitetsprinsippet. EU-domstolen uttaler at det er først når debitor får kunnskap om kravets størrelse at vedkommende kan vurdere hvorvidt kravet er berettiget.
Videre legger EU-domstolen til grunn at det ikke utgjør en urimelig byrde for forbrukeren å angi kravets nøyaktige beløp. Det er forbrukeren selv som har best kjennskap til betalingene som er gjennomført. Forbrukeren kan kontrollere betalingene gjennom kontoutskrifter eller be banken om betalingsoversikt.
Kravet om å angi et nøyaktig beløp gjør derfor ikke utøvelsen av rettighetene etter forbrukeravtaledirektivet umulig eller uforholdsmessig vanskelig.
Domstolen avviser at det har betydning at forbrukerne var bistått av advokat i saken. Vurderingen av starttidspunktet for forsinkelsesrenter på beløp som en forbruker krever tilbakebetalt som følge av en ugyldig låneavtale skal foretas generelt og ikke på grunnlag av omstendighetene i den enkelte sak.
EU-domstolens konklusjon
Forbrukeravtaledirektivet og effektivitetsprinsippet er ikke til hinder for at forsinkelsesrenter først begynner å løpe fra den datoen forbrukeren har fremsatt et krav som nøyaktig angir tilbakebetalingsbeløpet.
Rådsdirektiv 93/13/EØF [forbrukeravtaledirektivet] er tatt inn i EØS-avtalens vedlegg XIX, og gjennomført i norsk rett ved lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer [avtaleloven].
Finansklagenemnda Bank har i flere avgjørelser vurdert bankers lånevilkår mot avtaleloven §§ 36 og 37, som gjennomfører forpliktelser etter direktivet i norsk rett. Nemnda har i flere saker funnet at vilkår om plikt til å betale etableringsgebyr ved refinansiering er urimelige, se senest FinKN-2026-647. Nevnes kan også FinKN-2026-64 og FinKN-2026-65, hvor nemnda fant at vilkår i låneavtalen som ga banken adgang til å heve lånerenten medførte en vesentlig skjevhet i forbrukerens disfavør, og dermed var urimelige. Alle avgjørelsene der forbruker er gitt medhold, er avsagt under dissens, i det representantene for næringssiden har ment at de aktuelle vilkårene ikke er ugyldige. Etter det vi har kunnet bringe på det rene er ingen av avgjørelsene der forbruker er gitt medhold i at lånevilkår rammes av avtaleloven §§ 36 og 37 akseptert av långiver. Sakene om rentereguleringsklausuler står nå for domstolene.
SMT