Spørsmålet i saken

Den 28. august 2026 avsa Oslo tingrett dom i sak TOSL-2026-9165. Saken gjaldt krav om dekning under en ulykkesforsikring. Tingretten tar blant annet stilling til om avtalevilkårene i ulykkesforsikringen er i strid med lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer [avtaleloven] § 37, som gjennomfører direktiv 93/13/EØF [forbrukeravtaledirektivet]. 

Sakens bakgrunn 

A, født i 2006, skadet seg på en fotballtrening i 2024. Hun havnet i en duell med en motspiller, der motspilleren gav henne en dytt med skulderen, og satte foten foran hennes fot. Som følge av taklingen tråkket A forkjært og røk korsbåndet. Hun fikk i tillegg skader på et annet korsbånd og menisken. 

Faren til A hadde tegnet barneforsikringen «MINI Barneforsikring» til fordel for A hos Storebrand Livsforsikring AS (Storebrand). Forsikringen gir dekning for medisinsk invaliditet, behandlingsutgifter og dødsfallskapital ved skade forårsaket av en «plutselig ytre begivenhet – ulykkestilfelle». 

Den 4. november 2024 meldte As far skaden inn under forsikringen. Storebrand avslo kravet om dekning, med begrunnelse om at skadeårsaken ikke var uforutsett. 

Den 13. februar 2024 klaget A avgjørelsen inn til Finansklagenemnda. Finansklagenemnda viste i brev til Storebrand at praksisen rundt tolkningen av begrepet «plutselig» er blitt endret i praksis, jf. FinKN-2025-609, FinKN-2025-610 og FinKN-2025-611. Storebrand var uenig i praksisendringen. Videre aksepterte Storebrand heller ikke innstillingen fra Finansklagenemndas sekretariat, som ga A medhold. 

Den 31. oktober 2025 avsa Finansklagenemnda uttalelse i saken, hvor A fikk medhold under dissens fra bransjerepresentanten. Storebrand har ikke akseptert avgjørelsen. Som følge av dette brakte A saken inn for Oslo tingrett med krav om utbetaling av ulykkesforsikringen i Storebrand. 

Tingrettens vurdering

Partene er enige om at A har pådratt seg en «skade på legemet» forårsaket av en «ytre begivenhet». Uenigheten gjelder spørsmålet om skadeårsaken var «plutselig». Nærmere bestemt er partene uenige om «plutselig» må innebære at den må være uventet. 

Utgangspunkter for tolkningen

Forsikringsavtaler skal tolkes objektivt ut fra en naturlig språklig forståelse, jf. HR-2014-755-A. Dette gjelder også ved tolkningen av forsikringsavtaler inngått med forbrukere. Forsikringsselskapets interne oppfatning og praksis, og sikredes subjektive oppfatninger får dermed mindre betydning, jf. HR-2014-755-A. 

Dersom det foreligger «tvil» om tolkningen av en avtale mellom næringsdrivende og forbrukere som ikke har vært gjenstand for individuelle forhandlinger, skal avtalen tolkes til fordel for forbrukeren, jf. avtaleloven § 37 nr. 3. Bestemmelsen gjennomfører forbrukeravtaledirektivet artikkel 5 annet punktum. 

Forbrukeravtaledirektivet artikkel 5 første punktum inneholder et generelt krav til at avtaler inngått med forbrukere må være klare og forståelige. Dette er i EU-domstolens praksis omtalt som et krav til gjennomsiktighet («transparency»). 

Tingretten uttaler deretter at direktivets krav til gjennomsiktighet ikke er gjennomført i en egen bestemmelse i avtaleloven. Ved gjennomføringen av direktivet i norsk rett ble gjennomsiktighetskravet ansett å kun være en innledning til eller del av uklarhetskravet i artikkel 5 andre punktum, jf. Barne- og familiedepartementets høringsnotat av 23. mars 1994, inntatt som vedlegg 2 til Ot.prp. nr. 89 (1993–1994). 

Uten at det har betydning for saken, uttaler tingretten at gjennomsiktighetskravet også har betydning for om en avtale anses urimelig i henhold til forbrukeravtaledirektivet artikkel 3, jf. C-472/10, E-13/22 og E-1/23.

Tingretten viser til at EU-domstolen i flere avgjørelser har vist at kravet til gjennomsiktighet er vidtrekkende. Avtalevilkårene skal ikke bare være grammatisk forståelige, men også sette forbrukeren i stand til å forstå vilkårets funksjon. Vurderingen skal ta utgangspunkt i hvorvidt en rimelig opplyst og oppmerksom gjennomsnittsforbruker er i stand til å forstå vilkårets funksjon, jf. forente saker C-776/19 – C-782/19 BNP Paribas Personal Finance. 

Dersom en gjennomsnittsforbruker ikke ville være i stand til å forstå vilkårets ordlyd og konsekvenser, foreligger det normalt en tolkningstvil som skal løses til fordel for forbrukeren.

Spørsmålet for tingretten er dermed om en rimelig opplyst og oppmerksom gjennomsnittsforbruker ville forstått at forsikringsvilkårene oppstiller et krav om at skadeårsaken må være uventet. Hvis det foreligger tvil om vilkårene oppstiller et slikt krav, skal tvilen løses til gunst for A.

Den konkrete tolkningen

Storebrand har anført at ordlydene «plutselig» og «ulykkestilfelle» innebærer at skadeårsaken må være uventet eller upåregnelig. 

Tingretten starter med å tolke «plutselig» ut fra en alminnelig språklig forståelse. Domstolen uttaler at «plutselig» er noe som skjer brått. I Det Norske Akademis ordbok er termen beskrevet som noe «som skjer eller utføres brått; brå; uventet». Tingretten mener imidlertid at uventetelementet ikke er en nødvendig del av ordets naturlige meningsinnhold. «Plutselig» sier noe om en ren tidsmessig beskrivelse. 

HR-2024-2040-A gir støtte for en slik tolkning. I saken uttalte Høyesterett at plutselig betyr «at skaden skjer fort, med lite eller intet forvarsel». Forsikringsvilkårets funksjon er å avgrense forsikringsdekningen mot skader som utvikler seg over tid. Tingretten slutter dermed at Høyesteretts tolkning av «plutselig» ikke inneholder et krav om uventethet. 

Storebrands anførsel om at høyesterettsdommens tolkning av «plutselig» har begrenset overføringsverdi til denne saken, tas ikke til følge. Tingretten viser blant annet til juridisk teori som framhever at Høyesterett i saken behandler «plutselig» og «uventet» som to forskjellige vilkår. Det er i tillegg vanlig at forsikringsvilkår oppstiller krav om at skaden eller skadeårsaken må være både plutselig og uventet. Dersom «uventet» var innarbeidet i «plutselig» ville uventet-vilkåret være overflødig. 

Tingretten går deretter over på å vurdere Storebrands andre anførsel om at skadeårsaken må være uventet som følger av termen «ulykkestilfelle». 

Retten innleder med å vise til at «ulykke» er definert i Det Norske Akademis ordbok som «en hendelse som volder stor skade (alvorligere enn uhell)». Ordboksdefinisjonen gir ikke holdepunkter for at en ulykke må være uventet.

Storebrand har vist til de tre dommene Rt-1985-156, Rt-1988-394 og HR-2024-2307-A som støtte for sin tolkning. Den førstnevnte dommen gjaldt spørsmål om en skade var å anse som en «krigsulykke». Den andre dommen gjaldt spørsmål om en dødsulykke etter fridykking var å anse som et «ulykkestilfelle». Tingretten uttaler at Høyesterett ikke i noen av dommene synes å tolke ordlyden isolert sett, men heller bygge på hvordan begrepet forstås i lover og praksis. Ettersom dommene bygget på den tradisjonelle forståelsen av ulykkesbegrepet i norsk trygdelovgivning, har dommene ikke særlig overføringsverdi til denne saken som gjelder tolkning av en forbrukeravtale. 

I HR-2024-1982-A uttaler Høyesterett under henvisning til Det Norske Akademis ordbok at en ulykke er en hendelse som volder stor skade og som har inntrådt «plutselig og uventet». Tingretten viser til at den samme definisjonen av «ulykke» som nevnt ovenfor ikke inneholder et krav om «uventet». Tingretten uttaler videre at det sentrale spørsmålet er hvorvidt en gjennomsnittsforbruker er i stand til å forstå vilkårets funksjon. 

I juridisk teori er det hevdet at kravene om plutselig og uforutsett, er integrerte begreper i ulykkesbegrepet. Uttalelsene i teorien er imidlertid gitt under henvisning til ulykkesvilkårene i If, der det i deres definisjon av «ulykke» eksplisitt er uttalt at begrepet omfatter plutselig og uforutsett. Tingretten mener at i andre forsikringsvilkår hvor dette ikke er presisert, er det ikke grunnlag for å si det samme.

Tingretten viser deretter til at syntaksen gjør det uklart hvilken betydning ordet «ulykkestilfelle» er ment å få for forståelsen av vilkårene.

Storebrand har vist til flere saker fra Finansklagenemnda som tingretten ikke anser relevante på grunn av Finansklagenemndas praksisendring. 

Oppsummert uttaler tingretten at begrepet «plutselig» kan beskrive noe uventet, men at uventetheten ikke er en nødvendig del av meningsinnholdet. Ordlyden «ulykkestilfelle» omfatter etter en alminnelig ordlydsfortolkning ikke et krav til «uventet». 

Tingretten kommer til at det ikke vil være klart for en rimelig opplyst gjennomsnittsforbruker at vilkårene «plutselig» og «ulykkestilfelle» må være noe brått og «uventet». Tolkningen skal derfor skje til fordel for forbrukeren, jf. avtaleloven § 37 første ledd nr. 3. 

Tingrettens konklusjon 

A har krav på utbetaling av ulykkesforsikringen i Storebrand. 

Direktiv 93/13/EØF [forbrukeravtaledirektivet] er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIX. Direktivet er gjennomført i norsk rett ved lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer [avtaleloven]. 

Finansklagenemndas praksisendring for tolkningen av «plutselig» er endret med henvisning til forbrukeravtaledirektivets krav til gjennomsiktighet.

CH