Spørsmålet i saken

EU-domstolen avsa 10. september 2026 prejudisiell avgjørelse i sak C-602/25 Ithaque Sécurité. Spørsmålet i saken er om lovgivning som krever at selskaper med tillatelse til å drive virksomhet i én medlemsstat, må søke om tillatelse før utføring av tjenester i en annen medlemsstat, er i strid med tjenestefriheten i TEUV artikkel 56 første ledd.

Sakens bakgrunn 

Selskapet Ithaque driver vakt- og sikkerhetsvirksomhet. Selskapet arbeider regelmessig for et fransk selskap som tilbyr spilltjenester. 

Det franske selskapet hyret inn Ithaque for å sikre en loddtrekning som skulle finne sted i Belgia. Belgiske myndigheter oppfordret Ithaque til å søke om tillatelse til å drive slik sikkerhetsvirksomhet. Ithaque utførte oppdraget uten å søke om slik tillatelse. På bakgrunn av dette mottok Ithaque en bot for å ha drevet sikkerhetsvirksomhet uten nødvendig tillatelse. 

Ithaque anfører at de hadde en liknende tillatelse utstedt av franske myndigheter, og at selskapet burde kunne drive sikkerhets- og vaktvirksomhet i Belgia på grunnlag av den franske tillatelsen.

Spørsmålet for EU-domstolen er om nasjonal lovgivning som krever at virksomheter som er etablert i en annen medlemsstat og har tillatelse til å drive sikkerhetstjenester der, også må ha tillatelse for å utføre sikkerhetstjenester i vertslandet, og som muliggjør sanksjonering av selskaper som utfører virksomhet uten slik tillatelse, er i strid med TEUV artikkel 56 første ledd. 

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen slår innledningsvis fast at lovgivning som krever at en virksomhet etablert i en annen medlemsstat må innhente tillatelse for å tilby bestemte tjenester, utgjør en restriksjon på tjenestefriheten, etter TEUV artikkel 56. 

Den belgiske lovgivningen saken gjelder er derfor som et utgangspunkt forbudt etter TEUV artikkel 56. 

EU-domstolen går over til å vurdere om inngrepet i TEUV artikkel 56 likevel kan rettferdiggjøres. Dette krever at lovgivningen forfølger et tvingende allment hensyn, og står i rimelig forhold til det ønskede målet. 

Kravet om tillatelse for utøvelse av privat sikkerhetsvirksomhet kan ivareta behovet for å beskytte offentlig orden. 

En restriksjon kan imidlertid bare rettferdiggjøres dersom hensynet som begrunner restriksjonen ikke allerede er ivaretatt gjennom regler tjenesteyteren er underlagt i medlemsstaten tjenesteyteren er etablert, jf. bla. C-465/05 Kommisjonen mot Italia avsn. 62. 

EU-domstolen viser til at tiltak som i det vesentlige gjentar et kontrolltiltak som allerede er truffet av en annen medlemsstat, ikke kan anses som nødvendig for å nå det ønskede målet. 

Etter den belgiske loven, skal behandlingen av søknader om tillatelse til å drive sikkerhetsvirksomhet fra selskaper som allerede har slik tillatelse i en annen medlemsstat, ta hensyn til garantiene som er gitt i en annen medlemsstat i forbindelse med utøvelse av den aktuelle virksomheten. 

Partene er uenige om hvor intrikat og kostbar den belgiske søknadsprosessen for selskaper som allerede har tillatelse til å drive sikkerhetsvirksomhet i et annet medlemsland faktisk er. 

EU-domstolen uttaler at det tilkommer nasjonale domstoler å avgjøre om lovgivningen faktisk har pålagt tjenesteyteren som er etablert i en annen medlemsstat vilkår og kontrolltiltak som tilsvarer de som kreves for etablering. 

Det må særlig kontrolleres om de opplysningene nasjonale myndigheter krever i en slik situasjon går utover det som er nødvendig for å vurdere om det er tale om levering av en enkeltstående ytelse, og ikke etablering av tjenestevirksomhet. 

Dersom dette er tilfellet, må domstolen også vurdere om vilkårene og kontrolltiltakene overlapper med de vilkårene tjenesteyteren er underlagt i medlemsstaten der vedkommende er etablert. 

Gebyrene som kreves for at selskapet skal kunne sende en slik søknad må i lys av proporsjonalitetsprinsippet ikke være overdrevne eller urimelige. Gebyret må vurderes opp mot medlemsstatens kostnader ved behandlingen av den aktuelle søknaden. 

Det er usikkerhet rundt hvorvidt den belgiske lovgivningen oppstiller et krav om bankgaranti for betaling av eventuelle administrative kostnader og bøter. Dersom dette er tilfellet, må den nasjonale domstolen også vurdere om et krav om slik bankgaranti er i tråd med proporsjonalitetsprinsippet. 

EU-domstolens konklusjon 

Lovgivning som krever at sikkerhetstjenester som utføres av en virksomhet som er etablert i en annen medlemsstat må ha en tillatelse for å utføre oppdrag på sitt territorium, og at selskaper som utfører virksomhet uten slik tillatelse kan ilegges sanksjoner, er ikke i strid med TEUV artikkel 56. Dette forutsetter imidlertid at lovgivningen ikke pålegger tjenesteyteren vilkår og kontrolltiltak som tilsvarer de som kreves for etablering, og at det tas tilbørlig hensyn til vilkårene tjenesteyteren allerede oppfyller i medlemsstaten der virksomheten er etablert, i den grad disse tilsvarer vilkårene vertsstaten stiller. 

Lovgivningen kan ikke stille uforholdsmessige administrative gebyrer, eller kreve unødvendige eller uforholdsmessige garantier. 

TEUV artikkel 56 har sin parallell i EØS-avtalen artikkel 56. EØS-avtalen gjelder som norsk lov, jf. EØS-loven §§ 1 og 2. 

EPB