Spørsmålet i saken

Borgarting lagmannsrett avsa den 14. september 2026 dom med referanse LB-2026-6060 i en sak om gyldigheten av et vedtak om avslag på godkjenning av dansk praksis mot læringsmål i Lege i spesialisering del 1(LIS1). Saken reiste blant annet spørsmål om vedtakene var i strid med EØS-avtalen artikkel 28 nr. 1.

Sakens bakgrunn

A og B er utdannet leger i Danmark. De fikk autorisasjon i 2018 og gjennomførte deretter en ettårig obligatorisk opplæringsperiode i sykehus og allmennpraksis (KBU) i Danmark.

I september 2019 fikk A og B autorisasjon som leger i Norge etter lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) § 48 a bokstav c. De begynte i jobb som fastlegevikarer fra 1. oktober 2019. Etter dette har de jobbet i vikariater i LIS2 og LIS3 på sykehus, og etter hvert påbegynt LIS1 der.

LIS1 består av 12 måneders klinisk praksis i spesialisthelsetjenesten og seks måneders klinisk praksis i kommunehelsetjenesten. LIS1 har en rekke læringsmål som må være oppfylt.

15. september 2022 søkte A og B om å få godkjent sine KBU som deler av LIS1 i Norge.

A og B fikk avslag fra Helsedirektoratet den 28. februar 2023. De klaget på vedtaket, men fikk ikke medhold i Statens helsepersonellnemnd. Avslaget var begrunnet i at leger som har spesialistutdanning eller annen praktisk tjeneste fra utlandet kan ha rett til å få godkjent dette mot læringsmål i Norge, forutsatt at utdanningsaktiviteter og læringsmål er gjennomført etter fullført grunnutdanning, jf. forskrift 8. desember 2016 nr. 1482 om spesialistutdanning og spesialistgodkjenning for leger og tannleger (spesialistforskriften) § 32. Utdannings- og opplæringsperioden klagerne hadde gjennomført, var gjennomført før de fikk tillatelse til selvstendig virke som lege i Danmark. KBU oppfyller dermed ikke vilkåret om å være gjennomført etter den medisinske grunnutdanningen.

A og B har anlagt søksmål om vedtakets gyldighet. Legeforeningen er partshjelpere. 

Lagmannsrettens vurdering

Lagmannsretten vurderer først om avslagene var i tråd med spesialistforskriften § 32, tolket uavhengig av EØS-retten. Rettens prøving av gyldigheten av vedtakene skjer på grunnlag av faktum og rettstilstanden på vedtakstidspunktet. 

Lagmannsretten tolker spesialistforskriften § 32 første ledd i lys av forarbeidene, rundskriv og forvaltningspraksis frem til 1. januar 2026, for å vurdere om avslagene var i tråd med spesialistforskriften § 32 første ledd i 2024. 

På denne bakgrunn finner retten det klart at KBU ikke skulle regnes som grunnutdanning etter spesialistforskriften § 32 første ledd på vedtakstidspunktet. Det kunne dermed ikke godkjennes som del av læringsmål i LIS1. 

Lagmannsretten går videre til å vurdere om EØS-retten var til hinder for en slik tolkning og anvendelse av bestemmelsen som vedtakene bygger på.

EØS-avtalen artikkel 28 nr. 1 fastsetter prinsippet om fri bevegelighet for arbeidstakere. 

Partene er enige om at ankemotpartene har vært arbeidstakere i Norge og at saken har et grenseoverskridende element. Lagmannsretten oppfatter det slik at staten er enig i at leger i spesialisering skal regnes som arbeidstakere i relasjon til EØS-avtalen artikkel 28, jf. bl.a. EU-domstolens avgjørelse C-419/16 Simma Federspiel.

Partene er også enige om at saken ikke reguleres av reglene i yrkeskvalifikasjonsdirektivet.

Dersom saken må anses å gjelde godkjenning av «akademisk anerkjennelse» eller «akademisk innpass», reguleres retten til godkjenning ikke av EØS-avtalen artikkel 28. 

Spørsmålet er dermed om vedtakene gjelder tilgang til et lovregulert yrke, eller om de gjelder godkjenning av utdanning eller såkalt «akademisk anerkjennelse» eller «akademisk innpass». 

Lagmannsretten viser til at danskutdannede leger vil spare tid ved gjennomføringen av LIS1 dersom deler av KBU godkjennes som LIS1. Videre kan KBU innholdsmessig likestilles med deler av LIS1. Det har dermed skjedd en forskjellsbehandling av lignende typer praksis fra henholdsvis Danmark og Norge før 2026. Denne forskjellsbehandlingen har hatt betydning for i hvilken grad danskutdannede leger har valgt å flytte til Norge. 

At de danskutdannede legene faktisk har opplevd forskjellsbehandling er ikke nødvendigvis avgjørende i relasjon til EØS-retten, dersom forskjellsbehandlingen rettslig sett må anses å gjelde godkjenning av deler av en utdanning.

Det finnes ikke rettspraksis om EØS-avtalen artikkel 28 som avklarer hvor grensen mellom akademisk godkjenning og tilgang til et yrke skal trekkes.

Lagmannsretten mener at det er mest naturlig å kategorisere spørsmålet vedtakene gjelder som et spørsmål godkjenning av deler av en akademisk utdanning. 

Det vises til at legespesialistutdanningen er betegnet som en «utdanning» i lov og forskrift, og at det er fastsatt detaljerte læringsmål og krav til ansvarlige utdanningsinstitusjoner. Utdanningsløpet leder frem til stillingen som legespesialist, og den vesentlige delen av spesialistutdanningen må gjennomføres ved en godkjent utdanningsvirksomhet eller være tilknyttet en registrert utdanningsvirksomhet. 

Det som særlig skiller legespesialistutdanningen fra annen akademisk utdanning er at den gjennomføres i lønnede stillinger. Lagmannsretten finner det likevel tvilsomt om dette medfører at spørsmålet om godkjenning av deler av læringsmålene kan anses som et spørsmål om tilgang til et lovregulert yrke.

A og B har påberopt en rekke avgjørelser fra EFTA- og EU-domstolen for å underbygge at deres rettigheter etter EØS-avtalen artikkel 28 er satt til side. Det ble blant annet vist til E-3/20 Lindberg.

E-3/20 Lindberg gjaldt spørsmål om godkjenning av dansk tannlegeutdanning i Norge. I Danmark må universitetsutdanningen etterfølges av KBU for at den utdannede skal få tillatelse til selvstendig virke som tannlege, noe Lindberg ikke hadde. EFTA-domstolen fant at Lindberg ikke hadde krav på automatisk godkjenning av sine kvalifikasjoner etter yrkeskvalifikasjonsdirektivet. I et slikt tilfelle krever EØS-avtalen artikkel 28 og 31 at det gjøres en konkret vurdering av hennes kvalifikasjoner opp mot de krav nasjonale regler stiller. Det var derfor ikke adgang til å avslå Lindbergs søknad om autorisasjon som tannlege i Norge. 

Lagmannsretten viser til at saken gjaldt spørsmålet om hva som skulle til for å oppnå autorisasjon i Norge. Autorisasjonen gir tilgang til et lovregulert yrke, nemlig tannlegeyrket, og det er i et slikt tilfelle klart at EØS-avtalen artikkel 28 kommer til anvendelse. Avgjørelsen gir derfor ikke veiledning for spørsmålet i denne saken.

Lagmannsretten finner heller ikke at staten har en plikt etter EØS-avtalen artikkel 28 til å anerkjenne KBU som del av læringsmål i LIS1 etter annen rettspraksis. 

Etter lagmannsrettens syn er det mest naturlig å se spørsmålet om gyldigheten av vedtakene som et spørsmål om plikt til anerkjennelse av deler av en akademisk utdanning («akademisk innpass/godkjenning»). EØS-avtalen artikkel 28 regulerer da ikke spørsmålet. 

Reguleringen i yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 25 nummer 3 bokstav a underbygger etter lagmannsrettens syn at staten ikke har plikt til å godkjenne deler av en legespesialistutdanning fra et annet land som del av læringsmålene i LIS1.

Lagmannsrettens konklusjon 

Avslag på søknad om å godkjenne KBU som deler av læringsmålene i LIS1 var ikke i strid med EØS-retten.

Lagmannsretten konkluderer altså med at LIS-stillinger skal anses som en del av legespesialistutdanningen, og ikke som et lovregulert yrke etter EØS-avtalen artikkel 28 nr. 1. 

Lagmannsretten uttaler imidlertid at den tidligere norske praksisen forskjellsbehandlet leger som hadde tatt utdanningen sin i Danmark, og at dette har hatt betydning for i hvilken grad danskutdannede leger har valgt å flytte til Norge etter endt utdanning. 

Helse- og omsorgsdepartementet endret praksis fra 2026. KBU blir nå godkjent mot læringsmål i LIS1. Bakgrunnen for, og innholdet i praksisendringen gjennomgås i dommen. 

EPB